Russland-USA-Europa: Fra vondt til verre?

I valgkampen hadde Trump vekslet mellom å gi den demokratiske administrasjonen skylden for krigen, samt å hevde at han ville løse den på noen dager. Det viste seg i liten grad å stemme. Siden 15. august 2025 har Russland trappet opp intensiteten i angrepene mot sivile mål i hele Ukraina, og i forkant og under den store øvelsen Zapad 2025 krysset russiske uarmerte droner og missiler også grensen til NATO-landet Polen. De siste grensekrenkelsene av Estlands luftrom faller inn i det større bildet: Kreml utnytter splittelsen over Atlanteren, og søker å ydmyke hjemlandet til EUs utenrikspolitiske talskvinne.

At Russland nå har spisset retorikken mot EU-land betraktelig, har naturlig nok Alaska-toppmøtet som bakteppe. Landets kjernefysiske slagkraft ble testet i Østersjø-regionen og i norske nærområder i Nord samtidig som nestleder i Russlands sikkerhetsråd, Dmitrij Medvedev, hevdet at Russland vil rettsforfølge alle land som bidrar til å konvertere frosne russiske aktiva til krigshjelp for Ukraina. For et Norge som har gjennomført stortingsvalg, og som fremdeles synes å mene at Europa er et «annet sted», bør dette være en vedvarende kilde til bekymring. Vår sikkerhetspolitiske situasjon er utsatt, ikke minst fordi Svalbard i stadig større grad synes å inngå i en russisk kalkyle, som bevisst utfordrer Europas og Vestens evne til samhandling og grensesetting i Nord.

Fantes det en territoriell fredsløsning?

Om det forelå noen konkrete forslag til politiske og territorielle kompromisser på de første av de to toppmøtene, er usikkert. Kanskje var hensikten med det staselig uformelle toppmøtet å dempe motsetninger, men pressekonferansen i Alaska virket improvisert, og minnet dermed om toppmøtet mellom Trump og Putin i Helsinki i 2018, da Trumps tidligere skarpskodde Russlands-rådgiver, Fiona Hill, vurderte å avlyse pressekonferansen for å hindre en ydmykelse. Putin lyktes den gang i å få Trump til å dementere Russlands intervensjon i USAs presidentvalg, og møtet ble avsluttet uten noe felles kommunike.

Det etterfølgende toppmøtet med EU-kommisjonens leder, Ursula van der Leyen, og statsledere fra Finland, Tyskland, Frankrike, Italia og Ukraina den 18. august 2025, syntes å være preget av et større alvor. President Immanuel Macron og kansler Friedrich Merz var opptatt av å understreke betydningen av en effektiv våpenhvile og en konkret fredsavtale, før man på noe som helst vis begynte å diskutere territorielle avståelser. Europeiske ledere var også opptatt av å sikre at USAs president faktisk lyttet til Zelensky og gav ham den plassen en statsleder i krig tross alt fortjener. Trump hadde på sin side allerede smykket Det ovale kontor med kart som viste Russlands erobringer, som om dette alt var bekreftet som «tapt» territorium for Ukraina. På møtet forsøkte han også å kompensere for det som vel kan karakteriseres som manglende forståelse for krigens hovedårsaker ved å oppfordre lederne til å snakke inn i kameraene og komme med noen annonseringer.

Med forbehold om at det nok foreligger diplomatiske prosesser man ikke har innsyn i: toppmøte-sekvensen tilførte ingen løsning på det som fremdeles er Russlands åpenbare og pågående folkerettsbrudd i Ukraina. Europeiske ledere uttrykte dyp bekymring for å bli sittende igjen med regningen: et trunkert, krigsherjet Ukraina forsvart av ukrainske styrker, støttet opp av europeiske, og med militært materiell innkjøpt fra USA, men uten noen faste sikkerhetsgarantier. USA hadde på sin side en konkurrerende agenda: å overlate forsvaret og gjenoppbyggingen av Ukraina til Europa, for å kunne dreie oppmerksomheten mot Asia.

Om NATO-toppmøtet i juni hadde roet frykten for en dypere splittelse i alliansen, var det lite i de to toppmøtene som pekte i retning av en omforent løsning, dertil en som ivaretar Ukrainas legitime interesser og beroliger europeerne. August-møtet syntes å gjøre europeiske toppledere mer overbeviste om det uunngåelige – Europa må være forberedt på å kunne stå alene, men uten permanent ryggdekning fra et mer uforutsigbart USA. Som Celeste Wallander skrev i Foreign Affairs i juli/august nummeret – USA har lenge ønsket seg et annet Europa, og hadde nå endt opp med å få det. «Europeerne ser nå et fundamentalt endret USA», skriver Wallander: «og de er ikke lenger sikre på om USAs lederskap vil sikre europeiske interesser». Dette er blitt ytterligere klart ved storskalainvasjonen i Ukraina. Europa har nok med en sikkerhetspolitisk krise på europeisk grunn, og kan være tilbakeholdne med å stille baser og flyplasser til rådighet for USAs kampanjer i for eksempel Midtøsten, slik Frankrike var i Irak-krisen i 2003. USA vil på sin side hale mer ut av EU i en handelspolitisk gambit, samt selge våpen som brukes i forsvaret av et fremtidig Ukraina.

På et vis handler dette fortsatt om byrdefordeling. Trump syntes å innkassere æren for økte forsvarsbudsjetter i europeiske NATO-land, og NATOs nye generalsekretær, Mark Rutte, syntes å ville gi ham dette på NATO-toppmøtet i juni. Om den transatlantiske relasjonen fortsatt vil bli et spill om hvem som skal gjøre hva (buck-passing), eller et koordinert samarbeid, der EU og USA spiller forskjellige, men godt koordinerte roller, gjenstår imidlertid å se. Europa er en avgjørende aktør fordi EU-landene har kontroll på to tredjedeler av de frosne russiske aktiva som søkes brukt til gjenoppbyggingen av Ukraina. USA kan på sin side ikke love hverken territorielle eller finansielle konsesjoner til Russland, og langt mindre retur av russiske aktiva til en stat som klart kvalifiserer som aggressor. Kreml er fullstendig klar over dette, og bruker det til å forsterke splittelsen.

Russlands strategiske transaksjonalisme

Det er naturligvis et spørsmål om hvor lenge Russland kan tåle tapstallene i Ukraina. President Putin forbød offentliggjøring av slike tall allerede i 2015, men dette har ikke hindret russisk-språklige medier i å grave frem og systematisere slik informasjon. Det russiske nettstedet Zona-media la i samarbeid med BBC-Russia service i september 2025 frem en avslørende rapport, som viste at Generalstabens leder, Valerii Gerasimov, ikke bare overdrev den angivelige suksessen ved sommeroffensiven, men underslo også det faktum at det ukrainske droneforsvaret har fremtvunget taktiske endringer. Russerne og ukrainerne opererer nå i mindre forband, og det gir liten mening å snakke om endringer i frontlinjen, ettersom disse ikke kan holdes over tid. Undersøkelsen viste dertil at siden invasjonsdagen i 2022, har Russland mistet 5,674 offiserer av totalt 130,150 frivillige og andre kategorier. 12 av disse hadde rang av general. Tapstallene blant frivillige var særlig høye i 2022 og i 2024. Tidligere innsatte regnes ikke med i denne kategorien.

Krigen synes om ikke å tære på eliten, så i alle fall føre til avganger. Nylig gikk nestleder i Putins presidentadministrasjon, Dmitrij Kozak, av etter eget ønske. Han er den eneste i administrasjonen som klart har uttrykt noe mer enn skepsis mot inntoget i Ukraina. Dette er imidlertid neppe et utslag av en dypere splittelse i eliten, og merkelig nok kan det synes som om toppmøtet i Alaska har bidratt til å styrke Putins posisjon. Mens USA krever mer av Europa, og Europa vender seg innover, synes Russland å vinne frem globalt med stadig nye bilaterale, diplomatiske initiativer i Eurasia, og i EUs randsone. I mai 2025 hadde Putin samlet samtlige Sentralasiatiske land, i tillegg til delegasjoner fra, Venezuela, Brasil, Serbia, Slovakia, Burkina Faso, Vietnam, Nord-Korea og Kina til den 80-ende seiersparaden i Moskva. Russlands president fremstod ikke akkurat som en isolert verdensleder den gang, men fraværet av vestlige ledere var merkbart, slik det har vært helt siden 2014.

På det russisk-kinesiske toppmøtet i kulissene av Shanghai organisasjonens (SCO) møte i Tianjin, kunne imidlertid de samme statsledere treffe en russisk statsleder som var blitt loset ut av den diplomatiske isolasjonen av Vestens militært sett ubestridte leder, USA. Det utenkelige var et faktum: Putin kunne, med toppmøtet i Alaska på baklommen, sole seg i glansen av Kinas alternative verdensorden. Som CNN skrev det, syntes det nå som om Trumps USA «truet verden med global handelskrig, tilbaketrekning fra internasjonale organisasjoner og avtaler, dype kutt i bistand og bruk av direkte trusler på sosiale medier», mens Beijing kunne fortsette i samme spor som tidligere – å hevde at USA undergraver verdensordenen. Det er dertil ingen tegn til at Kina vil avvike fra sin støtte til Russlands krig i Ukraina. Dersom den amerikanske administrasjonen trodde det var mulig å slå en kile imellom Beijing og Moskva, har dette vært nok en alvorlig feilvurdering.

Det er ikke akkurat overraskende at Russland og Kina begge ønsker en verdensorden der USA er «the dispensable nation», for å sitere Kori Schake i Foreign Affairs. Det overraskende er at det kollektive vesten synes å være helt uforberedt på dette, selv om det har vært i emning siden 2002. Kori Schake observerer presist at USAs utenrikspolitikk synes å være bundet opp i et paradoks; den nye administrasjonen vil bekjempe et bilde av USA som utmattet, gjeldstynget og svakt, men overvurderer samtidig både sin egen makt i det internasjonale systemet, for ikke å snakke om sin attraksjon som investeringsland og samarbeidspartner. Ved sine tunge og gjentatte anslag mot europeisk sikkerhet, har Putin gjort det transatlantiske gapet videre, og samtidig spilt USA ut over sidelinjen i det globale landskapet.

En analyse kaller dette strategisk transaksjonalisme, en strategi som er svært ulik den USA tilbyr sine allierte. Der USA forsøker å bøte på sine enorme gjeldsutfordringer ved å innføre handelsbarrierer også mot gode allierte, bruker Russland den tilspissede geopolitiske situasjonen til utstrakt diplomati og avtaleinngåelser. Sommeren 2024 inngikk Kreml en bilateral strategisk partnerskapsavtale med Nord-Korea, som var langt mer utviklet enn den Sovjetunionen hadde inngått i 1961. Den nye strategiske partnerskapsavtalen sikret Russland tilgang til ekstra artilleriammunisjon, samt militært personell, som kjempet for Russland i Kursk-regionen. Avtalen er unik, ettersom den inneholder en klausul om gjensidig forsvar og assistanse i tilfellet en av partene skulle bli truet. Russland har også åpnet dørene til andre land, som under den forrige Bush-administrasjonen ble karakterisert som medlemmer av «ondskapens akse». I januar 2025 inngikk Russland en 20-årig strategisk avtale med Iran, som tillater samarbeid også innen forsvarsindustri og sivil kjernekraft. Iran-Russland avtalen har, i motsats til avtalen mellom Nord-Korea og Russland, ingen klausul om gjensidig assistanse i tilfelle et av landene skulle bli utsatt for aggresjon eller angrep, men den er likevel spekket med henvisninger til sikkerhetspolitikk og behovet for å motvirke en vestlig-dominert verdensorden.

Konklusjon: Grå tanker om grått vær

Det er flere faktorer som gir grunn til bekymring, når vi går høsten 2025 i møte. Kamphandlingene i Ukraina pågår, i det som er en berettiget forsvarskrig: Ukraina har rett til å forsvare sitt territorium. Samtidig kan det se ut til at det som eventuelt måtte finnes av Russlands- og Eurasia kompetanse i den amerikanske administrasjonen, ikke akkurat er tatt med på rådslaging. Trumps nylige forveksling av avtalen mellom Armenia og Aserbajdsjan om opphør i stridshandlinger, kastet om ikke en relativt mørk skygge over statsbesøket i Storbritannia, så i alle fall over tilliten til USAs fredsinitiativer.

Viktigere er det, også for Norge, at byrdefordeling og ansvarsoppgaver på tvers av Atlanteren faller på plass, og at Europa setter seg selv i stand til å ta større ansvar for et slagkraftig forsvar. Å forstå hvilket Russland man nå står opp imot, er i så måte av sentral betydning. Som Aleksander Gabuev skrev i Foreign Affairs i mai 2025: «ingen våpenhvile, ikke en gang en som er fremforhandlet av en amerikansk president som er svak for sin motpart, kan reversere det faktum at Putin har gjort konfrontasjon med Vesten til det viktigste organisatoriske prinsippet for det russiske samfunnslivet». Dette har for så vidt også en del norske forskere varslet om. Om det har slått rot i norsk offentlighet, vites ikke.