Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

Vil EUs Strategiske kompass vise retning for unionens felles sikkerhets- og forsvarspolitikk?

Bjørn Olav Knutsen, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og førsteamanuensis i statsvitenskap ved Nord universitet
EUs utenrikssjef Josep Borrell

EUs utenrikssjef Josep Borrell.

Foto: Faces of the World / Flickr (CC BY 2.0)

Den europeiske unionens (EUs) strategiske kompass som ble vedtatt tidligere i uken er viktig for utviklingen av unionen som sikkerhetspolitisk aktør, men krigen i Ukraina betyr mer.

En ineffektiv aktør?

EU er en mellomting mellom en stat og en vanlig internasjonal institusjon og har ofte blitt kritisert for å være en ineffektiv sikkerhetspolitisk aktør. Institusjonell sendrektighet, interne dragkamper mellom ulike EU-institusjoner og ulike nasjonale interesser bidrar til bildet av en union som ikke er i stand til å fatte effektive beslutninger. Dette gjør seg særlig gjeldende på det sikkerhetspolitiske området fordi dette er et område der medlemsstatene er i førersetet. Det betyr at fellesskapsinstitusjonene spiller en mer tilbaketrukket rolle. EU har dessuten dyrket rollen som en sivil makt fordi medlemsstatene tradisjonelt har vært skeptiske til å gi EU en mer profilert forsvarspolitisk rolle. Bakgrunnen er forholdet til Nato og frykten for at et mer selvstendig EU vil undergrave de transatlantiske relasjonene.

Krigen i Ukraina

De siste ukenes begivenheter med det russiske angrepet på Ukraina, betyr mye for EUs sikkerhetspolitiske utforming. Krigen betyr et vendepunkt for europeisk integrasjon på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Ikke bare er medlemsstatene mer samstemt enn noen gang tidligere i håndteringen av en konflikt, men EU bruker for første gang egne midler til å anskaffe forsvarsmateriell til det ukrainske forsvaret. Dette dreier seg nå om én milliard euro (rundt ti milliarder kroner) som innebærer finansiering av våpenanskaffelser. I tillegg skal pengene dekke drivstoff, beskyttelsesutstyr og medisinsk utstyr. Pengene kommer fra EUs European Peace Facility som er et instrument for å styrke unionens evne til å forhindre konflikter, bygge fred og styrke internasjonal sikkerhet. Slik blir det mulig å finansiere handlinger som faller inn under den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og som har militære eller forsvarsmessige konsekvenser. Med disse handlingene bryter nå EU tabuer på løpende bånd, der det viktigste er å forsyne våpen til land i konflikt. Det er mulig at rammene for våpenhjelp til Ukraina vil øke i tiden som kommer.

EU som strategisk aktør

Dette betyr at EU nå viser en evne til å opptre som en strategisk aktør som betyr en evne til å veie ulike interesser opp mot hverandre og slik bedre bli i stand til å definere egeninteresser overfor andre aktører i det internasjonale systemet. Som en del av dette observerer vi et viktig samspill mellom Europakommisjonen og medlemsstatene som er representert i Unionsrådet og Det europeiske råd. Europakommisjonen søker her å opptre som en geopolitisk aktør som både må knyttes til debatten om EUs strategiske autonomi, men også til det faktumet at Kommisjonen søker å koordinere bedre de ulike eksterne oppgavene den har. Josep Borrell som leder EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk spiller her en nøkkelrolle i utformingen av politikken. Bakgrunnen er at han både er visepresident i Kommisjonen og Høyrepresentant for den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken. Dette er viktig for den videre europeiske integrasjonsprosessen fordi all erfaring viser at når EU først har igangsatt integrasjon på et område, vil ikke unionen reversere integrasjonen senere. Likevel skal vi ikke underspille muligheten for at ulike nasjonale prioriteringer vil gjøre seg gjeldende senere og som kan påvirke EUs sikkerhetspolitiske profil.

Det strategiske kompasset er viktig

Derfor er det av stor betydning at EU nå har fått vedtatt et strategiske kompass som det faktisk har vært arbeidet med siden det tyske formannskapet høsten 2020. Det betyr at unionen nå har fått en veiviser for utformingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk der det overordnede formålet har vært å oppnå enighet om de truslene EU står overfor. Det russiske angrepet på Ukraina har selvsagt påvirket utformingen av kompasset i sluttfasen. I tillegg skal kompasset definere EUs strategiske målsettinger og styrke dens rolle som sikkerhets- og forsvarspolitisk aktør, herunder en handlingsplan med konkrete og tidfestede leveranser som forplikter medlemsstatene. Dokumentet peker fram mot 2030 og bygger på EUs Globale Strategi fra 2016.

Forpliktende handlingsplaner

Ut fra dette er det viktig å understreke at dette er et dokument og en handlingsplan som videreutvikler EU som sikkerhetspolitisk aktør. Kompasset redegjør for hvordan EUs sivile og militære operasjoner kan bli mer robuste og fleksible. Det innebærer en forenkling av beslutningsprosedyrene for å igangsette slike operasjoner. Blant de viktigste tiltakene er etableringen av en såkalt EU Rapid Deployment Capacity som videreutvikler konseptet for kampstridsgrupper med muligheten for å utplassere inntil 5000 soldater i et konfliktområde. Videre understreker EU at den vil intensivere arbeidet med såkalt militær mobilitet og flere øvelser som da blir basert på EUs kollektive forsvarsgaranti som ligger nedfelt i Artikkel 42(7) i Lisboa-traktaten.

Hva med Norge og det større strategiske bildet?

Kompasset berører selvsagt norske interesser. Interessant nok understreker det at: «We will deepen our constructive relations with Norway, as our most closely associated partner through the Agreement on the European Economic Area (EEA)». Der det vil være spesielt interessant for norske myndigheter å følge med er den videre debatten om «europeisk strategisk autonomi». Vi skal i denne sammenhengen huske at den overordnede interessen fra USA i årene som kommer vil være Kina og den samtidige forventningen fra supermakten om at de europeiske allierte tar et større ansvar for egen sikkerhet.

Dette påvirker åpenbart Nato-alliansen i årene som kommer og viser at det ikke er noe stort motsetningsforhold mellom EU og Nato. Samtidig som det er klart at unionens rolle som sikkerhetspolitisk aktør påvirker den europeiske innflytelsen i Nato. Dette medfører at EU oppretter et eget forum for dens partnere innen sikkerhet og forsvar. USA, Norge, Canada, Storbritannia og Japan er slike partnere som deler felles interesser og verdier. Dette viser at når EU omtaler utviklingen av strategisk autonomi, betyr dette i realiteten at unionen utvikler evnen til beslutningsautonomi. Det betyr ikke at EU skal være en aktør som er seg selv nok i et mer mangesidig internasjonalt system.

Lesetips

EUs strategiske kompass: A Strategic Compass for Security and Defence - For a European Union that protects its citizens, values and interests and contributes to international peace and security

Presseomtale av det strategiske kompasset: A Strategic Compass for the EU

EUs Globale Strategi fra 2016

The European Peace Facility

Artikkel av Bjørn Olav Knutsen publisert på FFIs hjemmesider: Hvor er EU i Ukraina-konflikten?