Valget i Storbritannia: Stø kurs over bølgene

Det britiske parlamentsvalget torsdag 4. juli kommer brått, i likhet med Frankrikes valg til nasjonalforsamlingen som finner sted samme uke. I Frankrike kommer beslutningen om nyvalg fra president Macron, etter et elendig resultat i EU-parlamentsvalget i juni og mot et bakteppe der et ytre høyre-parti (Nasjonal Samling) har vokst til å bli presidentens tyngste opposisjon.

I Storbritannia er utgangspunktet et ganske annet. Britene skulle holde valg i løpet av året uansett – en valgperiode strekker seg til maks fem år, det forrige valget fant sted i desember 2019. Det er statsministeren selv som avgjør når det neste valget skal finne sted. Mens de fleste observatører ventet et valg i oktober eller november, valgte Sunak overraskende å gå for juli i stedet.

Dermed gikk Storbritannia fra ett pikant sammenfall av valg til et annet. Nærheten til det amerikanske presidentvalget i november har vært omtalt som et mulig problem – vi skal helt tilbake til 1964 for å finne sist britene holdt valg samme høst som amerikanerne velger president. Nå blir det altså i stedet en oppgjørets time og parallelt regjeringsskifte i Storbritannia og Frankrike.

I London, som i Paris, ligger det an til en betydelig omveltning. Det konservative partiet ser ut til å tape med dramatiske sifre og opposisjonen i Labour ligger an til å ta over med et like overbevisende flertall.

Styrkeforholdet de to partiene imellom har vært stabilt over tid. I løpet av valgkampen er det veksten til det høyrepopulistiske Reform-partiet som har vært mest dramatisk. Med britenes variant av flertallsvalg har partiet bare mulighet til å vinne en liten håndfull valgkretser. Men partiet er store nok til å frata de konservative flertallet i mange kretser – i de fleste tilfeller til Labours fordel.

Det sies ofte at parlamentsvalg i Storbritannia vinnes i midten. Det er ikke alltid tilfellet, men denne gang virker en slik diagnose rimelig presis. Dersom Labour vinner valget torsdag 4. juli, er det med en leder i Keir Starmer som har stilt moderasjon og kompetanse fremst. Dels er disse stikkordene reist som kontrast til regjeringspartiet – ikke bare under Rishi Sunak, men i enda større grad under forgjengerne Truss og Johnson. Men dels er Starmers image også en avstandtagen til hans egen forgjenger som partileder, Jeremy Corbyn.

Og denne avstanden internt på venstresiden har relevans for utenriks- og forsvarspolitikk. Nettopp her markerte Corbyn seg en linje fjernt fra den moderate. I politisk utsyn hadde Corbyn med seg en lang tradisjon med USA-kritikk, motstand mot atomvåpen, anti-kolonialisme og Israel-skepsis. Med Labour som regjeringsparti ville det åpnet en nyorientering av forsvarets prioriteringer og en ganske annen diplomatisk profil i Midtøsten så vel som Latin-Amerika – muligvis også overfor Russland.

Noen regjeringsmakt med Corbyn som leder ble det ikke, og Starmer har sett det som en vesentlig oppgave å fremme kontinuitet på nettopp disse politikkområdene. Det viser seg gjennom foreslåtte budsjettoppgraderinger bortenfor NATOs toprosentmål, men også i en konsolidert politikk for eget atomforsvar. I møte med begge de to krigene som preger 2024 – i Ukraina og Gaza – ligger signalene fra Starmer og Labour meget tett på politikken som Sunaks konservative regjering har ført. I møte med Gaza-krigen har Starmers linje ført med seg endel intern uro i Labour blant de som ønsker klarere Israel-kritikk.

En justering av utspill og diplomati omkring Gaza er det mulig vi vil se etter et regjeringsskifte. Men observatører er mer opptatt av om Starmer og Labour vil forsøke å endre på forholdet til EU gjennom en handelsavtale med bedre vilkår. Et slikt forsøk vil trolig komme, og redusert grensekontroll av matvarer er et åpenbart mål. Men dette ligger et stykke ned i løypa, for en ny regjering og i enda større grad for EU.

For videre lesning:

Reland, Joël (2024) Labour’s EU strategy faces challenges (UK In A Changing Europe, 24. juni).

Scotson, Tom (2024) Calls To Increase Defence Spending Could Clash With Labour's Tight Fiscal Rules (PoliticsHome, 16. april).

Webber, Esther (2024): Days from power, Keir Starmer remains a mystery to Britain (Politico, 30. juni).