Valget i India og hva det innebærer
Det mest oppsiktsvekkende ved valget i India er at det gikk så fredelig for seg og likevel fikk såpass radikale utslag. Valgresultatet er allment akseptert samtidig som den sittende regjeringen fikk seg en nesestyver.
I forkant mente flere internasjonale analytikere å se et demokratisk forfall i India. De pekte blant annet på arrestasjon av ledende opposisjonspolitikere, hvordan regjeringspartiets støttespiller kjøpte opp og tok makten over nasjonale nyhetskanaler, den såkalte trollingen på sosiale medier, og den politiske slagsiden hos politi, administrasjon og domstoler. Alt dette står for så vidt fremdeles ved lag, samtidig som det er tydelig at valgkampen i seg selv var høyst reell og at selve avstemningsresultatet aksepteres både av regjeringspartiet og av opposisjonen. Valgdemokratiet i India står med andre ord støtt.
Statsminister Narendra Modi og regjeringspartiet Bharatiya Janata Party (BJP) mistet flertallet i parlamentets underhus, Lok Sabha. De gikk fra 303 seter av totalt 543, altså over halvparten, til 240 seter, altså godt under halvparten. Konsekvensen er at BJP må styre den neste perioden i koalisjon med mindre alliansepartnere.
Ser vi i stedet på prosenter av avlagte stemmer er situasjonen noe annerledes. BJP fikk 37,36 prosent i 2019 og 36,56 i år – et tap på under et prosentpoeng. Det største opposisjonspartiet, Den indiske nasjonalkongressen (kjent som Kongresspartiet), gikk frem halvannet prosentpoeng, til 21,19. Det er ikke uten grunn at statsminister Modi kunne mene at velgerne fortsatt har tillit til ham og hans regjering.
De store utslagene i antall seter i parlamentet skyldes at India har et system med enmannskretser, og selv små endringer i velgeroppslutning kan få store utslag. I mange kretser er forskjellen mellom vinner og taper på under fem prosentpoeng.
Dette valget var et valg uten de store nasjonale sakene. I de fleste av landets 28 delstater og åtte unionsterritorier var lokale saker og motsetninger viktigere. Det var til dels store utslag i enkelte delstater. BJP tapte mye i delstater som Uttar Pradesh og Rajasthan, samtidig som de vant frem i delstatene Odisha, Madhya Pradesh og flere andre. De regionale utslagene er større enn de nasjonale tallene, og i det store bildet synes de regionale partiene å ha gjenfunnet sin politiske rolle. De har bidratt til at opposisjonsalliansen har vunnet frem, og de vil være samtalepartnere når BJP nå bygger en regjeringskoalisjon.
Verdens største demokrati?
Valget var verdenshistoriens største politiske enkeltbegivenhet. Godt over 900 millioner mennesker hadde stemmerett, og med en valgdeltakelse på 65 prosent er antallet deltakere større en befolkningen i Kina da revolusjonen skjedde der. Også organisasjonsmessig er det en gigantisk operasjon, med én million stemmelokaler og seks millioner offentlig ansatte mobilisert som valgmedarbeidere.
I det store og det hele gikk det rolig for seg, og India bekreftet sin status som et valgdemokrati. Men bekymringen i forkant var ikke uten grunn, og spørsmålet om landets politiske liv styres etter lov og rett, er fremdeles et åpent spørsmål. Særlig har det bekymret at journalister har blitt arrestert og at flere av landets ledende nyhetskanaler er blitt kjøpt opp av Modis pengesterke støttespillere. Et par opposisjonsledere ble arrestert på korrupsjonsanklager, blant andre førsteministeren i Delhi-regjeringen Arvind Kejriwal. Han slapp ut på kausjon etter førti dager og fikk gjenoppta valgkampen, men gikk i fengsel igjen dagen etter siste valgfase. I tillegg var særlig regjeringspartiets massive bruk av sosiale medier – og her kom beskyldninger om falske nyheter («fake news») og trolling inn – en stor kilde til bekymring fra progressive og opposisjonelle analytikere. Alt dette gjorde også at landets rangering ble svekket på flere internasjonale målinger, blant annet hos V-Dem og i Democracy Index.
I ganske betydelig grad er indiske valg preget av personligheter og de fremste lederne. Disse representerer med hele seg et politisk program som til tider kan være uklart og vagt, men som samtidig gjerne er knyttet til moralske verdier eller tydelige gruppeidentiteter. Her er Modi selv en av de fremste. I 2014 var han teselgerens sønn som hadde blitt førsteminister gjennom hardt arbeid, og som forstod verdien av egeninnsats og økonomisk vekst. Fem år senere, uten at veksten hadde materialisert seg, var han blitt «vaktmannen» (chowkidar), den sterke lederen som uredd forsvarte landets grenser mot terrorister og som tillot bombing av Pakistan. Det var riktignok bare en fjellside som ble bombet, men signalet til hjemlige velgere var tydelig nok. Mange var over seg av begeistring og han ble gjenvalgt med økt flertall. Også nå i 2024 fronter han partiet. Alle valgløftene kommer med «Modis garanti» og bildet hans er på 69 av valgmanifestets 75 sider.
Det samme gjelder imidlertid, i noen grad, for andre partier og ledere. Rahul Gandhi er opposisjonspartiet Kongressens ansikt overfor velgerne. Mens Modi har fremstått som stjernen, mannen som skal skape økonomiske mirakler, fremstår Rahul Gandhi langt mer jordnær og oppriktig. Han filmes uten sikkerhetsopplegg, nær alminnelige mennesker, og med alvorlig bekymring for korrupsjonen og det demokratiske forfallet under Modi.
Han har kritisert Modi for å undergrave demokratiet, og hele spørsmålet om hvorvidt indere er alle likeverdige eller om noen er bedre, mer indiske, enn andre. Her er det selvsagt spørsmålet om muslimenes plass i det hindunasjonalistiske BJPs India det er snakk om. BJP mener at særrettigheter for muslimer er spesialbehandling av enkeltgrupper mot deres lojalitet som velgere. En rekke av BJP-regjeringens beslutninger og løfter har en brodd mot muslimer – blant annet avskaffelsen av særlig status for delstaten Jammu og Kashmir (den eneste med muslimsk flertall), løftet om innføringen av en allmenn familielov som i praksis vil ta bort muslimenes familielov, og innføringen av en hurtigkanal for indisk statsborgerskap for mennesker fra nabolandene, forutsatt at de ikke er muslimer.
Modi og BJP kritiserte opposisjonen for «dulling med minoritetene» («minority appeacement») gjennom valgkampen. Denne retorikken er populært blant deres hindunasjonalistiske velgere, som synes muslimene tar for mye plass i landet, og som ønsker seg i stedet en mer hinduisk stat, en Hindu rashtra. Modi selv med sin fortid i den hindunasjonalistiske frivillighetsbevegelsen RSS (Rashtriya Swayamsevak Sangh), har god forståelse for disse stemningene, og virker ikke villig til å kjempe mot.
Stor økonomisk ulikhet
Det temaet som nok var viktigst for svært mange velgere, men som likevel opptok mindre plass i valgkampen, var økonomien. Den økonomiske veksten er god, og India er på vei til å bli verdens tredje største økonomi. Men arbeidsledigheten er frustrerende høy særlig blant utdannet ungdom samtidig som fattigdommen er utbredt, og mange lever under svært kummerlige materielle kår. Fordeling og omfordeling av penger har ikke stått sentralt i regjeringens politikk, og mange forferdes over de store og raskt økende forskjellene mellom rik og fattig, og kanskje ikke minst over den veldige ødselheten en del av landets superrike legger for dagen. Ambani-familien feirer prebryllup med Rihanna og Mark Zuckerberg, og tok med bryllupsgjestene på cruise i Middelhavet. Nylig ble to mennesker drept av en Porsche kjørt av en 17-årig milliardærsønn, og noen dager senere kunne avisene avsløre at noen politikere hadde intervenert, og gutten hadde fått som straff å skrive et essay om trafikk-kultur. Dette er senere gjort om på, men at det kan skje, undergraver tydelig tilliten til politikere. De store sosiale skillene og hierarkiet er Indias største skandale, som en forsker uttrykte det.
BJP og Modi vil kanskje sette inn kraftigere tiltak for å bedre på fordelingen etter valget. Men for politikere er økonomi et vanskelig tema. Alle vil naturligvis gjerne ha økonomisk vekst og fordeling. Utfordringen består i å få det til.
Indias geopolitiske orienteringer
Da opposisjonsleder Rahul Gandhi besøkte Universitetet i Oslo i fjor, ble han spurt om Indias posisjon i Ukraina-konflikten ville vært annerledes om han hadde vært statsminister. Han svarte ganske entydig nei til det. De økonomiske behovene, den geopolitiske posisjonen, og de strategiske vurderingene vil gjelde uansett, og vil bare i mindre grad endres med ulike regjeringssjefer. India ønsker rimelig russisk olje og gass velkomment som viktige bidrag til landets økonomiske utvikling. Samtidig ønsker landet en god relasjon til Vesten som sine største eksportmarkeder og kilder til investeringer og teknologiutvikling. Kinas veldige ekspansjon militært over Himalaya, økonomisk i store deler av verden, og politisk ikke minst i internasjonale fora og i Indias nærområder og Sørøst-Asia er også elementer som inngår når India gjør strategiske veivalg.
En ny utvikling som ble tydelig i dette valget, er at utenrikspolitikk har blitt viktigere for mange velgere. Større grupper enn tidligere setter stor pris på Modis anstrengelser for å gjøre India til en respektert geopolitisk aktør. I tiårene etter uavhengigheten var utenrikspolitikk noe for en liten klikk rundt et par departementer i Delhi og en håndfull analytikere. Men indere oppfatter seg gjerne som en nasjon som også er en sivilisasjon – ikke på linje med andre land, men på linje med den islamske verden, den kristne verden, og den buddhistiske. I manges øyne har Modi maktet å gjøre India til en geopolitisk stormakt som inntar sin rettmessige plass i verdenspolitikken. Overraskende mange visste om at India hadde vært vertskap for G20-møtene sist vinter, og mente det uttrykte verdens nye respekt for landet.
Utenrikspolitikk er fremdeles ikke det viktigste for velgerne, men vi må forvente at den indiske statsministeren i fremtiden, hvem han eller hun enn er, vil ønske å spille en tydelig og markert rolle internasjonalt.
For videre lesing: