Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

Usynlige virus som kan drepe – redsel og panikk

Ørjan Olsvik, professor i medisinsk mikrobiologi, Universitetet i Tromsø (UiT)

ERFAREN: Denne ukens skribent, Ørjan Olsvik, har stått midt oppi virusutbrudd i en rekke afrikanske land. Her er han avbildet i forbindelse med et oppdrag i Mali.

Foto: Lise Åserud

Denne Ukens analyse er skrevet av Ørjan Olsvik, ekspert på biologiske våpen, tidligere C5/O5 i Forsvaret, og professor i medisinsk mikrobiologi ved Det helsevitenskapelige fakultet ved UiT, Norges arktiske universitet. Han skriver om frykten og redselen som kan oppstå i virussituasjoner og knytter det opp mot den pågående COVID-19-pandemien.

Denne våren har vi sett et nytt virus komme til verden. Det har nok allerede vært her lenge, men nå ser vi mennesker tegninger av det, og føler det på kroppen. Kanskje aller mest mentalt. Fra barnsben har vi hatt en naturlig redsel for det som er usynlig og kan skade oss, og denne redselen aktiveres i aller høyeste grad i situasjoner som kan resultere i alvorlig sykdom eller tidlig død. Dersom sykdommen ikke oppstår som følge av en kjent infeksjonssykdom, men snarere av noe så skremmende som et nytt og ukjent virus, går man umiddelbart i beredskapsmodus. For mot virus virker ikke engang antibiotika, og det er vanskelig og tidkrevende å utvikle vaksiner.

I 1983 utviklet den fryktede sykdommen AIDS seg til å bli HIV – et virus som kunne smitte fra menneske til menneske. Dette kulminerte i en verden med frykt og stigmatisering, og enkelte matematikere gikk så langt som å hevde at menneskeheten var i ferd med å gå under. I dag har gode medisiner gjort det mulig for at HIV-syke nesten ikke kan smitte andre, og de som har sykdommen vil ikke kunne dø av den, men med den.

Noen av oss husker kanskje de såkalte «miltbrannbrevene» som ble sendt til en rekke adresser i USA i kjølvannet av terror-angrepet mot World Trade Center i 2001. Disse brevene inneholdt et hvitt pulver som skulle inneholde sporer som kunne gi den som åpnet dem den dødelige sykdommen «miltbrann». CNN og andre medier var raske med å videreformidle disse nyhetene, og over hele verden ble plutselig «hvitt pulver» ansett å være en kilde til sykdom og død. Selv i dag, nesten 20 år etter at «kun» 3 mennesker mistet livet av miltbrann i New York, kan vi se at det er blitt etablert en frykt for hvitt pulver, gjerne assosiert med brev. I Norge har vi sett, og vi ser, tilfeller der folk blir syke av hvitt pulver fra mystiske brev og pakker. Men det er viktig å se hendelser i proporsjoner; det døde én person mer i utbruddet av luftbåren legionærsykdom i Stavanger i 2002 enn i miltbrann-brevangrepene i New York.

Utfordringen vi står overfor i dag er et virus i Corona-familien som har fått navnet Serve Acute Respiratory Syndrome (SARS), COVID-19. Det synes å gi ingen eller mild sykdom hos 80% av den friske befolkningen, men kan resultere i alvorlig sykdom hos eldre og de med annen underliggende sykdom. Gjennomsnittlig alder for de som er døde av eller med COVID-19 i Norge er nå 83 år. Studier av dødelighet i Norge viser at vi per april i år ligger noe under normalen, hvilket kan skyldes at influensarelaterte dødsfall i 2018-2019 sesongen er beregnet til ca. 1400 personer, mens vi per i dag har registrert 206 døde av COVID-19.

Men hvor kommer dette viruset fra? De fleste mener det er ett av de nærmere 80 nye virussykdommene vi har fått fra dyr siden 1940. Blant disse inngår både Corona-virusene, SARS og MERS, samt Ebola og HIV. Naturlige virusutbrudd er særdeles skremmende, men det som kanskje kan sies å være hakket verre, er trusler fra mennesker og/eller grupperinger som hevder at de er i besittelse av slike virus. Deres mål er å skape redsel, sykdom og død, og de er villige til å igangsette alvorlige virusutbrudd og epidemier. Slike handlinger kalles bioterrorisme. «Terrorisme» stammer fra verbet «å skremme» på fransk, hvilket er ett av terroristers hovedmål. I nyere tid var den japanske dommedagskulten Aum Shinrikyo, ledet av Shoko Asahara, meget aktiv innen flere former for bioterrorisme. I 1993 sprayet de miltbrannbakterier utover Kameida, Tokyo, og de spredte noe de trodde var «botulismetoksin» – også omtalt som verdens farligste gift – utover keiserens palass og en amerikansk flybase. Alt uten effekt da de ikke hadde nok kunnskap om mikrobiologi. De lyktes imidlertid i 1995 med et angrep på tunellbanen i Tokyo med nervegassen «Sarin». 6000 ble skadet og 13 døde.

Japansk politi måtte ta i bruk verneutstyr da de stormet lokalene til Aum Shinrikyo etter giftgassangrepet i Tokyos undergrunnsbane i 1995. I de utredningene som fulgte i etterkant av angrepet viste det seg at gruppen hadde råstoff til å produsere nok sarin til å drepe 4,2 millioner mennesker.

Foto: Wikimedia Commons

I 1992 dro 40 medlemmer av Aum Shinrikyo-bevegelsen til Den demokratiske republikken Kongo, kamuflert som medisinske hjelpearbeidere. Landet var preget av et alvorlig ebolautbrudd, og intensjonen deres var å fa tak i viruset, dyrke det opp i sine laboratorier i Tokyo, for så å skape et utbrudd med påfølgende pandemier i Vesten. Heldigvis lyktes de ikke. Kultlederen Shoko Asahara og 6 andre ledere ble henrettet av Japanske myndigheter 6. juli 2018.

Så, tilbake til 2020 og dagens situasjon. Hvordan kan et naturlig utbrudd av COVID-19 bli misbrukt til å lage mer unødig frykt? Et ferskt eksempel er spredningen av teorien om at viruset kan være et biologisk våpen utviklet og ufrivillig spredt fra et militært forskningslaboratorium like ved byen Wuhan. Når en slik påstand blir applaudert av Nobel-prisvinner i medisin for oppdagelsen av HIV, Luc Montagnier, blir ikke problemet mindre. Han har blant annet hevdet at viruset ble «laget» der. Franske vitenskapsakademier tar sterk avstand fra hans uttalelser, men offentlige talspersoner i for eksempel Trump-administrasjonen har gått ut offentlig og tilsluttet seg Montagniers utsagn.

Den anerkjente forskeren Luc Montagnier mener det er hold i ryktene om at COVID-19-pandemien stammer fra et laboratorium i Wuhan. Det kan bidra til å gjøre vondt verre, hevder Olsvik.

Foto: Foto: Bastian Greshake Tzovaras / Flickr CC BY

I Kina har myndighetene på sin side kontret med å hevde at COVID-19 ble syntetisk laget i laboratoriene til the US Army Medical Research Institute for Infectious Diseases (USARMIID) ved Fort Detrick i Maryland. CIA-laboratoriene i Langley i Virginia har også blitt nevnt som et potensielt arnested for viruset. Som om ikke det er nok har det i løpet av de siste dagene florert av artikler på kinesiske sosiale medier om at det var en sivilt ansatt kvinne i den amerikanske hæren, Maatje Benassi, som startet pandemien med vilje da hun deltok i militær-OL i Wuhan i oktober 2019.

Sett i lys av de ovennevnte anklagene kan vi nok med trygghet konkludere med at disse, men også andre påstander, kun er elementer i større desinformasjons- og diskrediteringskampanjer. De som står igjen som tapere i en slik propagandakrig er vanlige, og kanskje usikre og engstelige mennesker som ikke får tilgang til faktabasert informasjon. Her har både tradisjonelle og sosiale medier et betydelig ansvar for å hindre at informasjon om et virusutbrudd ikke går over til å skape unødvendig redsel og ubehag. Hvis ikke dette tas på alvor kan det muligens på sikt ende opp med å bli en potensiell inspirasjonskilde for bioterrorister. For hvem kan med sikkerhet slå fast at neste pandemi kommer til å oppstå av naturlige årsaker?

Professor Ørjan Olsvik har arbeidet med Epidemic Intelligence ved Centers for Diseases Control and Prevention, Altanta GA, og vært tilknyttet det norske Forsvaret gjennom Rapidly Deployable Outbreak Investigation Team (RDOIT).