Storbritannia nærmer seg EU – (nesten) helt uten larm og vrede
Kampen om brexit har vært området der retorikken har fått utspille seg friskest i britisk politikk i senere år. Nå er sterke følelser og talemåter forbeholdt et mindretall. Labour-regjeringen vil gå praktisk til verks for å gjøre forholdet lettere, og derfor tettere. Men har de oppnådd noe nå?
Det sikreste man kan si etter mandagens toppmøte mellom EU og Storbritannia er at prosessen er på vei. Foreløpig står det ingenting om gjenforening ved reisens slutt, og nettopp det har bidratt til at forhandlingene føres med senkede skuldre.
Storbritannias statsminister har vært gjennom en grunnleggende forvandling selv. Gjennom årene etter folkeavstemningen i 2016 var han Labours skyggeminister for brexit, mannen som foran et begeistret landsmøte høsten 2018 gikk inn for en ny folkeavstemning med nettopp reversering av brexit som et alternativ. Kampen om brexit både han og Labour ettertrykkelig, og som partileder siden 2020 har Starmer praktisert common sense.
I dag betyr sunn fornuft en søken etter økonomisk vekst, og EU er Storbritannias klart største handelspartner. Den største klemma har vært mat og jordbruksvarer; i fravær av en veterinæravtale er grensekontroll komplisert, forsinkelsene mange og tapet stort for britisk eksport. Et fall på 34 prosent mellom 2019 og 2024 viser bransjens egen analyse. Det skal gå bedre nå, etter at partene enes om en felles avtale.
Den innebærer at Storbritannia må følge EUs standarder knyttet til næringsmidler og dyrehelse – i seg selv et valg i møte med andre mulige handelspartnere med andre standarder. Til gjengjeld løses den vanskeligste floken i vareflyten mellom det britiske fastlandet og Nord-Irland, som langt på vei bruker samme regler som for handelen mellom britene og EU.
Partene tar også sikte på å reintegrere Storbritannia i EUs felles elektrisitetsmarked og avgiftssystem for fossile utslipp. På andre områder har Brussel og London kommet kortere enn hva mange hadde ventet. Det gjelder for eksempel arbeidsrettigheter for artister og kunstnere som krysser landegrenser i EU, og det gjelder det planlagte mobilitetsprogrammet for unge (som for all del ikke må forveksles med fri bevegelse, til det er den britiske bekymringen for økt innvandring for stor).
Tanken om å være på vei mot noe håndfast er også gjeldende for forsvars- og sikkerhetssamarbeidet. Mye spenning har vært knyttet til EUs nyetablerte fond til militær opprustning. Nå skal britisk næringsliv omsider få delta i anbudsrundene, og det kommer til å synes i forsvarsindustrien, som er i sterk vekst og som vil styrkes enda mer av klar tilgang til europeiske markeder. Samtidig sørger den nye avtalen for å formalisere et nærere samarbeid på områder som hybrid krigføring og maritim sikkerhet. Forhandlingene fortsetter i tiden som kommer, og mye gjenstår å falle på plass. Men det overordnede budskapet er tydelig: Når EU forsterker sine militære kapabiliteter i en mer urolig verden, kommer Storbritannia til å være med.
Det høres ut som en vinnersak for en hardt prøvet Labour-regjering, og det er det foreløpig også. Færre enn tre av ti velgere ønsker status quo i forholdet til EU, om lag to av tre ønsker et nærere og mer praktisk forhold. Ifølge en måling fra YouGov i vinter sier et knapt flertall av velgerne også ja til en fullstendig reversering av brexit. Men det spørsmålet kommer Keir Starmer til å la ligge dypt begravd i bunken... med mindre fullstendig endrede omstendigheter tvinger seg på.