Spiller Macron russisk rulett med europeernes sikkerhet? 

Den franske avisen Le Monde skrev nylig om en helomvending fra «due» til «hauk». I min kronikk nevnte jeg flere forspilte sjanser for Macron, der han feilet med å fremstå som europeernes leder i krigstid. Han måtte vente på et «Churchill-øyeblikk,» et uttrykk som refererer til den britiske statsministers urokkelige motstand mot nazi-regimet, som ble et vendepunkt for europeerne under andre verdenskrig. Øyeblikket tok en evighet, men kan nå ha kommet.

Det er to grunner til det. Den ene er at en valgseier for Donald Trump i november 2024 er mer sannsynlig. Skjer det, blir USAs involvering i europeernes sikkerhet ikke lenger gitt. De sistnevnte kan ikke bare sitte stille i båten og vente på at stormen går over. De må tenke nytt og de må tenke nå. Den andre grunnen er at scenariet mange fryktet kan være i ferd med å skje i Ukraina. Russland lyktes til en viss grad i å omstille seg til en krigsøkonomi og øker produksjonen av både våpen og ammunisjon. Samtidig klarer landet å bryte vestens blokade og får betydelig militær støtte fra tredjeparts land som vil pleie forholdet til Moskva. Russerne kan dermed føre en langvarig høyintensitets krig, har menneskelige ressurser til det og trenger ikke å bry seg med demokratiske hensyn. Ukrainerne er på sin side heltemodige, men de har verken nok våpen, ammunisjon eller mannskap. De kan tape denne krigen.

I likhet med andre ser Macron en parallell mellom dagens sikkerhetsbilde og europeernes motvilje mot å stanse Hitler før og etter Münchenavtalen i 1938. Han kjenner til Churchills svar på Chamberlains påstand om at avtalen sikret fred og ære: «Dere fikk valget mellom krig og vanære. Dere valgte vanære, og dere vil få krig.» Han er også statslederen som har gått lengst med å beholde en åpen linje til Kreml og forsøkte å opptre som en broker overfor Moskva helt til krigen var et faktum. Skuffelsen ble stor og Macron skjønte at han var blitt lurt av Putin. Putins radikalisering fikk Macron til å skifte mening. Så lenge man trodde at Russland kunne tape krigen, virket det fornuftig å «skåne» russerne for å redde ideen om et fremtidig paneuropeisk sikkerhetssystem som inkluderte russerne. Nå står Ukraina i fare for å bli utslettet. Et nederlag vil øke Putins appetitt for mer territorier.

Macron brøt med tidligere linje ovenfor Moskva i Bratislava 1. juni 2023. Der slo han fast at Ukraina måtte ha midler til å stå imot ytterligere russisk aggresjon. Samtidig støttet han et fremtidig ukrainsk NATO-medlemskap og landets opptak i EU over tid. Etter hvert som situasjonen på bakken ble mer kritisk, gikk han lenger. 26. februar 2024 utelukket han ikke lenger at vestlige styrker kunne settes ut på bakken i Ukraina for å hindre Russland i å vinne krigen. Han sa ikke hva slags styrker det var snakk om. I Praha 5. mars manet han Ukrainas allierte til å vise mer mot og oppfordret til en "strategisk oppvåkning". To dager senere slo han fast at Frankrikes støtte til Kyiv ikke lenger hadde grenser. I et TV-intervju 14. mars tilføyde han at Russland ikke måtte seire og at Ukraina-krigen var av «eksistensiell betydning» både for Europa og Frankrike. Vant russerne, kunne ikke lenger europeerne og franskmenn føle seg trygge.

Hvordan skal vi tolke disse utspill? Macron kommer fra en utenrikspolitisk tradisjon siden Charles de Gaulle der franske presidenter bruker en deklamatorisk stil for å bokse over egen kategori. Det pleier å slå uheldig ut når kraftige utsagn ikke følges opp av handling. En følge kan være at andre statsledere ikke tror på det Macron sier. Ikke minst i en situasjon der Frankrike sliter med å levere våpen og ammunisjon til ukrainerne og har selv redusert territoriell forsvarsevne. Samtidig er Frankrike blant de få EU-landene med en bred militær kapasitet. Viktigere: landet er EUs eneste atommakt, med evnen til å møte Putins trusler om kjernefysisk utslettelse med samme mynt. Det gir franskmenn en unik stemme i EU og NATO.

Hvem snakker Macron til? I juni er det på nytt valg ved EU-parlamentet og presidentens parti Renaissance ligger bak det ytrehøyre partiet Nasjonal Samling i meningsmålingene. I likhet med det han gjorde med presidentvalget i 2022 ønsker Macron å fremstille valget som et alternativ mellom de som motsetter seg Putins ambisjon og Kremls støttespillere utad. Han fikk det til for to år siden under presidentvalget da han beskrev Marine le Pen som en agent for russiske maktinteresser. Samtidig er konteksten endret siden 2022. Et flertall av franske velgere vil heller stemme på kandidaten som gir dem fred enn på den som vifter med gevær. Rundt 68% var imot ideen om utsendingen av vestlige tropper til Ukraina. Meningsmålinger viser også en svekket støtte til den ukrainske saken i den franske opinionen. Macrons linje overfor Putin kan dermed neppe utelukkende kobles til innenrikspolitikk og ønsket om å spille 2022-kortet på nytt. Det kunne rett og slett slå tilbake på ham i stedet for å redusere avstanden til Marine le Pens parti.

En annen målgruppe for Macron er de europeiske lederne i EU og NATO. I den første fasen av Ukraina-krigen i 2022-2023 tok andre enn Frankrike på seg lederrollen, enten fordi de leverte mer våpen (Tyskland) eller fordi de holdt en besluttsom linje overfor Putin og rustet kraftig opp (Polen). Men Macrons utspill i senere tid veltet bordet. Han gikk lenger enn alle andre ledere og sendte en sjokkbølge ut i den europeiske opinionen. På godt og vondt må europeerne finne seg i at Macron tar på seg boksehanskene. Utspillet om å sende vestlige militære styrker til Ukraina ble spontant avvist av de fleste EU-land og NATO-allierte. De baltiske landene, samt enkelte andre land som også grenser Russland, ønsket derimot dette strategiske skifte side velkommen. Det kan få stor betydning hvis Trumps valgseier i november skulle medføre en ny fase preget av europeisk strategisk ensomhet.

En siste mottaker for Macrons utspill er selvsagt Putin. Frankrikes president har gått inn i en retorisk tvekamp med Russlands leder, som får enkelte til å smile. I Paris nøler man ikke lenger med å omtale Russland som en trussel mot franske interesser innenlands, i Europa, og i Afrika. Antallet russiske hybridangrep og desinformasjon mot Frankrike økte betraktelig i senere tid. Macrons bruk av begrepet "strategisk tvetydighet" - som fra fransk side vanligvis knyttes til kjernefysisk avskrekking -, sikter til å så usikkerhet hos russerne angående hvilken pris de vil måtte betale for å fortsette felttoget i Ukraina og for å vurdere territorielle erobringer i EU eller NATO-land. Det betyr at Macron har tatt innover seg at Putin må stoppes. På russisk side ler man gjerne av Macrons aktivisme. Russiske ledere gjør narr av ham og sammenligner ham med en dårlig versjon av Bonaparte, som tapte det russiske vinterfelttoget i 1812. Samtidig øker truslene om gjengjeldelse mot Frankrike. Begge atommakter vet imidlertid svært godt hvor grenser går i forhold til hverandre.

I denne fasen av Ukraina-krigen ligger utfordringen for den franske presidenten i mindre grad i hans retoriske talent og i større grad i evnen til å levere og få med seg andre partnere. Finansieringen av den militære støtten til Kyiv, slik den fremstår i forsvarsavtalen mellom Frankrike og Ukraina som ble undertegnet 16. februar, må kunne sikres over tid i en svært anstrengt budsjettsituasjon. Spørsmålet er dermed hvordan forventede budsjettkutt ikke vil ramme støtten til Ukrainas krigsinnsats. Parallelt kvier flere EU- og NATO land seg med å ta innover seg hva et ukrainsk sammenbrudd ved fronten og en seier for Donald Trump i USA i november vil kunne innebære for dem. De erkjenner at Macron har et viktig poeng, samtidig som de er langt fra klare til å slutte seg til hans konfrontasjonslinje med Moskva - de har ikke atomvåpen -, og til idéen om behovet for mer europeisk strategisk autonomi. Dette går ikke ubemerket i Kreml.

For videre lesing:

• German, French, and Polish Perspectives on the War in Ukraine - Caroline L. Kapp and Liana Fix
• The war in Ukraine and Europe's Geopolitical Awakening - F. Mauro
• Økt fransk involvering i Ukraina-krigen - F. Orban
• French Foreign Policy in a Changing World - Pernille Rieker
• What security guarantees for Ukraine? - Bruno Tertrais