Skotsk nasjonalisme i stormens øye

«Gjennom disse siste to årene,» sa Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon denne uken, «fra beslutningen om å ta oss ut av EU mot vår vilje, til hvordan den skotske regjeringen har blitt satt på sidelinjen og dette parlamentet har blitt undergravd; argumentet for uavhengighet har blitt sterkere for hver dag som har gått.»

Det er ikke alle som har vært enige i akkurat det. Den gjengse oppfatningen blant politiske kommentatorer er at uavhengighetsspørsmålet slett ikke er modent for et nytt møte med velgerne, etter at et flertall sa nei ved folkeavstemningen i 2014. Mange mener dessuten at det nærmer seg slutten for skotske nasjonalistpartiet (SNP) sitt hegemoni. Partiet har hatt regjeringsmakt i Edinburgh siden 2007, med rent flertall i perioden 2011 til 2016.

Det absolutte klimaks opplevde SNP ved valget til det britiske Underhuset i 2015, da det fikk 50 prosent av stemmene nord for grensen. Med det britiske valgsystemets skjevheter betød det at 56 av 59 skotske representanter i Westminster var fra et parti som året før hadde kjempet med nebb og klør for uavhengighet fra det samme britiske parlamentet.

Men kampen for uavhengighet lyktes SNP altså ikke med å vinne. Mantraet etter folkeavstemningen – i alle fall blant politiske eliter i London – var at en ny folkeavstemning først ville være aktuelt om en mannsalder. I en kortere tidshorisont ville skotske nasjonalister være et brysomt fenomen, også i det britiske parlamentet. Men det store spørsmålet kunne de ikke gjøre noe med. Og SNP ville som andre partipolitiske suksesshistorier se slutten på en syklus ved makten. Gi dem 10-12 år med regjeringsmakt i Edinburgh, het det, så vil folket gå lei og ønske andre partier i posisjon.

De uforutsigbare konsekvensene av brexit
Så skjedde det et og annet som forandret spillets gang. Statsminister David Cameron forsøkte seg på ny med en folkeavstemning, denne gang for hele Storbritannia og med britenes medlemskap i EU som tema. Resultatet av den avstemningen ble ikke helt som ventet, og i de to og et halvt årene etterpå har britisk politikk vært i unntakstilstand. Theresa May, som tok over etter den falne Cameron, har gått fra krise til krise i sitt forsøk på å finne en farbar vei for Storbritannia ut av EU. Å holde det konservative regjeringspartiet samlet har vist seg en uoverkommelig oppgave. Og å holde unionen Storbritannia samlet har ikke vært enklere.

I det konstitusjonelle spillet omkring brexit-prosessen har Nord-Irland fått særlig oppmerksomhet. At EUs nye yttergrense skal trekkes mellom Nord-Irland og den irske republikken, skaper vanskeligheter som forhandlingene ennå ikke har lykkes i å løse. Spørsmålet er hvordan en myk grense kan opprettholdes, og hva slags forskyvning av forholdet det vil gi mellom Nord-Irland og resten av Storbritannia. Britene kan ikke være både innenfor og utenfor EU. Men aller mest settes det spørsmålet på spissen i Nord-Irland, som ifølge Langfredagsavtalen fra 1998 bestemt skal være «innenfor» i sitt forhold til Irland, og dermed EU.

Skottland er ikke noen direkte part i dette spillet. Men skotske nasjonalister har sine egne tråder å trekke dersom brexit skal bli brekkstang for et nytt oppgjør om uavhengighet. Utmelding av EU vil, som Sturgeon påpeker, gå på tvers av hva et klart flertall i Skottland stemte for, og beslutningen vil ha store konsekvenser. Brexit-prosessen har forverret et allerede vanskelig forhold mellom SNP-regjeringen i Edinburgh og den konservative regjeringen i London – en forverring som også gjelder på det personlige plan mellom førsteminister Sturgeon og statsminister May.

For tidlig – men likevel...
Sturgeons problem er at forholdene internt i Skottland tyder på at spørsmålet ikke er modent for noen ny avstemning nå. Meningsmålinger viser et konsistent, om knapt, nei til uavhengighet, et mønster som har vært stabilt gjennom brexit-forhandlingene. Og da SNP forsøkte å gjøre koblingen brexit/ny uavhengighetskamp til et valgkamptema i 2017, gikk det ikke spesielt bra. Resultatet var i stedet at det konservative partiet, under den populære Ruth Davidson, gjorde et bemerkeselsverdig comeback i skotsk politikk. Her var stikkordene en sentrumsorientert økonomisk politikk og trygg unionisme. Lærdommen for SNP var å senke uavhengighetsfanen.

Partipolitiske hensyn kan også tale for at SNP bør la brexit gå sin gang. Prosessen ut til å gjøre ubotelig skade på det konservative partiet. Det gjør saken mer potent at fiskerisektoren i Skottland føler seg sveket av Mays forhandlere, som gir EUs fiskere fortsatt adgang til britiske farvann etter mars 2018 – i realiteten på ubestemt tid. Ugreien omkring Nord-Irland gir også liten tiltro til at unionen Storbritannia er en trygg og forutsigbar størrelse i livet etter brexit.

Rent partipolitisk kan Sturgeon og SNP derfor ha mye å vinne på det kaos som råder i London. Men for partiets overordnede mål, skotsk uavhengighet, er det nå høyst uklart hva som er egnet strategi. Sturgeons vente-og-se-holdning har bevisst hatt en tåket og uklar tidslinje. Men nå som det brenner omkring Storbritannias avgjørende veivalg overfor EU, må også SNP ta noen helt avgjørende beslutninger. De beslutningene vil underveis også påvirke sluttoppgjøret i London idet 29. mars 2019 nærmer seg for alvor.

Referanser og anbefalt videre lesning

BBC News: "Sturgeon calls for 'patience' over Scottish independence”, 9. oktober 2018.

Brooks, Libby: “Sturgeon: Brexit chaos makes independence case stronger every day”, The Guardian, 15. november 2018.

Harvey, Malcolm: “Scots are not becoming more conservative: three factors behind the Tory ‘revival’ in North East Scotland”, LSE blogg, 11. juli 2017.

Paun, Akash: "Can Scotland avoid Brexit?” Institute for Government, 5. juli 2016.

Øivind Bratberg er førstelektor på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, redaktør i British Politics Review og faglig ansvarlig i British Politics Society, Norway. Hans forskningsinteresser inkluderer britisk politikk og sosialdemokrati.