Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

Østlig bris gjennom Arktis

Jens Kristian Øvstebø, president, YATA Norge
h
Foto: Stein Olav Bredli

For en drøy måned siden overtok Russland ledelsen i Arktisk råd. Stafettpinnen går på rundgang mellom medlemsstatene for to år av gangen. Mange stiller seg spørsmålet om hvilken betydning dette vil få, når et Russland som beveger seg lenger og lenger bort fra vestlig samarbeid skal lede samarbeidsforumet for en region hvor godt samarbeid mellom vest og øst kanskje aldri før har vært viktigere.

Den norske regjeringen leverte like før jul sin Nordområdemelding, hvor den tar opp en rekke viktige problemstillinger knyttet til Norges rolle som Arktisk stat. I meldingen viser regjeringen til at en balanse mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland gjennom de siste tiårene har vært et helt sentralt prinsipp i Norges politikk mot naboen i øst. Russland på sin side kritiserer gjennom sin Arktisstrategi fra oktober 2020, de vestlige landene for å bidra til økt spenning i Arktis, ved at landene øker sin militarisering i området og at de aktivt bidrar til å hindre russisk utvikling i området.

Noe av årsaken til at utviklingen som vil skje i nordområdene akkurat de nærmeste årene vil være så viktig, kan knyttes til to faktorer. Den ene er at havisen rundt polene aldri i moderne tid har smeltet i et så hurtig tempo som den gjør nå. Dette er spesielt utslagsgivende i Arktis, ettersom det i motsetning til i Antarktis ikke er noen større landmasser annet enn øyer, og det arealmessig derfor potensielt vil kunne frigjøres store havområder. Dessuten går oppvarmingen i Arktis dobbelt så raskt som gjennomsnittet eller si verden, noe som kan andre premissene i regionen betraktelig. Den amerikanske utenriksministeren Antony Blinken har uttalt at nettopp klimaendringer i Arktisk kan skape grobunn for konflikt. I april viste han i en tale til at en russisk gasstanker for første gang i historien i år seilte gjennom Nordøstpassasjen (på russisk betegnet som «Den nordlige sjørute») så tidlig som i februar, en rute det tidligere bare har vært mulig å seile sommerstid. Vidre fremhevet Blinken at den strategiske betydningen denne forkortede reiseruten mellom Asia og Europa vil kunne få, vil kunne utnyttes i Russlands favør ettersom store deler av ruten passerer gjennom russisk farvann.

Den andre større faktoren i det sikkerhetspolitiske bildet, er som det ble vist til i ingressen, Russlands stadige orientering bort fra samarbeid med vestlige land, og tettere bånd til både gamle og nye «venner». Vi ser en opptrapping av russisk samarbeid både med tidligere allierte i Øst-Europa og Sentral-Asia, men også med land som Kina og delvis land som Nord-Korea og NATO-landet Tyrkia. Foruten dette viser Etterretningstjenestens FOKUS-rapport fra 2021, at Russland også de senere år har sikret seg en nærmest unik rolle i Midtøsten, der de gjentatte ganger har vist at de evner å balansere forholdet til de ulike rivaliserende stormaktene i regionen, men samtidig ikke knytter seg for tett til én part. Det at Russland gjennom disse koalisjonene og deres militære intervensjoner på Krim og i Øst-Ukraina, viser at de velger å handle nærmest uavhengig av hva vestlige land måtte mene, vil kunne bidra nettopp til å uroe vestlige stater når Russland nå skal inn og lede dette viktige utenrikspolitiske forumet.

Stadig flere sider ved vår utenrikspolitiske hverdag preges i stadig større grad av Kina. Nordområdepolitikk er intet unntak, hvor Kina senere år har vist stadig større interesser. Ikke bare deltar Kina i felles militærøvelser sammen med Russland i Sibir, Kina har også tatt en rekke initiativ til bygging av vei- og jernbaneforbindelser som vil knytte landet til viktige havner langs nettopp Den nordlige sjørute. Forholdet mellom nettopp disse to store landene er kanskje mer komplisert enn noen gang, og det er trolig få andre enn nettopp Putin og Xi Jinping som vet helt sikkert hvilke intensjoner den ene har mot den andre. Det som i hvert fall synes sikkert er at begge er enige om at vestlig dominans på verdensarenaen er lite ønskelig, og at ingen av dem ønsker å komme i et for tett avhengighetsforhold med Vesten.

Den kinesiske interessen for Arktis har steget jevnt siden 1990-årene. Byggingen av den permanente forskningsstasjonen i Ny-Ålesund på 2000-tallet og landets inntreden som observatør i Arktisk råd i 2013 kan synes som viktige milepæler. Utover dette er Kina tungt inne på investorsiden på Yamal-halvøya nord i Russland, og har allerede fått bygget hele to isbrytere samt at de har det som ligger an til å bli verdens største isbryter på tegnebrettet. Ambisiøst og imponerende vil en kanskje kunne si, for en stat hvis nordligste havn ligger på de samme breddegrader som Roma.

Under årets møte i Reykjavik var det tiltaksplan mot forsøpling i Arktis som sto øverst på dagsorden. Kanskje er nettopp denne tematikken et strategisk valg, ettersom militær opprustning i Arktis senest i februar i år viste seg å være et ømt tema (og for så vidt ikke er noe som diskuteres direkte i dette fora). I forbindelse med fremleggelsen av den tidligere nevnte FOKUS-rapporten for 2021, viste Norge bekymring for Russland økende militære tilstedeværelse i Arktis, blant annet gjennom etableringen av ny flystripe på Franz Josefs land. Den russiske ambassaden i Oslo svarte ved å kritisere Norge for å være en ekserserplass for militære operasjoner mot Russland, og at Norge i stor grad selv bidrar til økt spenning ved å tillate at amerikanske bombeflys tilstedeværelse på norsk territorium.

Både årets og de kommende års møter vil definitivt være av stor betydning for fremtidig samarbeid i Arktis. De som i dag eller i fremtiden skal operere i denne både sårbare og strategisk viktige regionen, vil være avhengige av stabile løsninger som best sikres gjennom et internasjonalt samarbeid. Eksempler på hvor dette i stor grad kan sies å til nå ha lykkes er i Antarktis og mellom traktatstatene som operer på Svalbard, men ingen etablert praksis er nødvendigvis dømt til å vare evig. I Arktis ser vi allerede nå emningen av en ny epoke hvor både nye muligheter og problemstillinger melder sin ankomst. En vil kunne si at spørsmålet i dag snarere er når disse inntreffer enn om, og for å sikre stabilitet i regionen er etter alt å dømme et samarbeidsforhold basert på gjensidig tillit en nøkkelfaktor. Så gjenstår det å se om måten landene forholder seg til hverandre i Arktis smitter over på den øvrige utenrikspolitikken, eller om det er den øvrige utenrikspolitikken som blir styrende for hvordan landene jobber sammen i Arktis.

Forslag til videre lesing:

Alina Bykova, “Russian Arctic Council Chairmanship: "Will Welcome More Active Engagement of the Observer States", High North News, mars 2021.

Etterretningstjenesten, “FOKUS 2021”, Forsvaret, februar 2021.

Nengye Liu, “China and one hundred years of the Svalbard treaty: Past, present and future”, Marine Policy, februar 2021.

Utenriksdepartementet, “Meld. St. 9 (2020–2021) Mennesker, muligheter og norske interesser i nord”, Regjeringen, november 2020.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.