Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

Nye kupp i Afrika – demokratisk tilbakegang?

Morten Bøås, seniorforsker, NUPI
Militærkupp i Sudan

En bølge av militærekupp skylder over det Afrikanske kontinent, sist ut i rekken er Sudan som selv har en lang historie med militærekupp bak seg. Her fra konflikten i 2019.

Foto: Agence France-Presse / Wikimedia Commons

Mens man for bare noen år siden snakket om demokratisk fremgang i Afrika og militære ledere som tok makten gjennom kupp som noe som hørte historien til, fremstilles situasjonen mindre optimistisk i dag. FNs generalsekretær advarer at militærkuppene brer om seg, og datasett som V-Dem advarer om demokratisk tilbakegang i Afrika. Betyr det at kupp på nytt har blitt en akseptert form for regimeendring og at demokrati som styringsform regelrett er under press i Afrika?

Kuppet i Sudan er det siste i en rekke av ukonstitusjonelle og irregulære maktovertakelser det siste året. Spørsmålet er om dette er en trend eller om dette er enkeltstående hendelser som faller sammen i tid. Ser vi på dette som en serie av hendelser så er startpunktet kuppet i Mali i august 2020. Deretter har det blitt begått militært kupp i Tsjad, Guinea og Sudan. Ukonstitusjonelle endringer av valglover og andre typer demokratiske innskrenkinger har også forekommet i andre land. Hvis dette er en korrekt analyse er dette en trend hvor et kupp som lykkes eller en ukonstitusjonell endring av valglover som stilltiende aksepteres av det internasjonale samfunn følges av en annen.

Ser vi imidlertid nærmere på hva som har skjedd er det likheter, men også betydelige forskjeller. Mens kuppet i Sudan har blitt møtt med stor folkelig motstand var dette ikke tilfelle i Mali og det tilsvarende militærkuppet i Guinea i september 2021 selv om begge styrtet demokratisk valgte presidenter. Her var det ingen folkelig motstand i gatene. Snarere ble den militære makt overtakelsen feiret i Mali og noe mer lunkent applaudert i Guinea. Det innebærer at skal vi forstå hva som skjer så må vi ha et blikk for situasjonen som ledet frem til disse hendelsene.

Poenget mitt er at demokrati som styreform nødvendigvis ikke har en egenverdi utover hva det som styringssystem makter å levere. I Mali og Guinea så har ikke demokratiet og de demokratisk valgte lederne levert noe som oppfattes som kvalitativt bedre enn de som satt ved makten før dem. I Mali har det siden valget i 2013 snarere gått motsatt vei. Før kuppet i august 2020 inntraff var landet minst like korrupt som under tidligere ledere og opprøret som startet i 2012 hadde bredt ytterligere om seg. I Guinea var situasjonen roligere, men korrupsjonen omfattende, befolkningen så lite eller ingenting til inntektene fra den økende mineraleksporten og landets valgte president hadde gjennomført et konstitusjonelt kupp da han uregelmessig skaffet seg retten til å stille til valg til en tredje periode. Når folk har sett at ledere som de har valgt beriker seg selv, ikke gjør noe for å ordne opp i landets problemer, og sikrer seg nye perioder ved makten gjennom konstitusjonelle uregelmessigheter og valgtekniske finesser, da er kanskje ikke demokratisk tilbakegang de rette ordne å bruke. Snarere bør vi stille oss spørsmålet om hvorfor folk skulle gå til gatene for å forsvare en styreform som i nåværende form ikke har gitt dem noen forbedringer i livene deres. I Sudan der imot er situasjonen en annen. Der går folk ut i gatene for å forsvare drømmen om at demokratisk reform også vil føre til en endring i livene deres til de bedre. Om de lykkes med dette og om det vil levere det de håper på, ja det gjenstår og se.

Ser vi på andre hendelser som har skjedd det siste årets som alle gjerne gis karakteristikken demokratisk tilbakegang, så er det også her store forskjeller. Ser vi på ukonstitusjonelle grep som har blitt tatt i land som Elfenbenskysten, Senegal og Benin kan de like godt være enkeltstående tilfeller som bare faller sammen i tid snarere enn være tegn på en generell trend. For eksempel gikk den sittende presidenten i Elfenbenskysten først inn for å endre grunnloven slik at han kunne stille til en tredje periode når hans kandidat til å stille som presidentkandidat døde av korona. Dette var dermed neppe en nøye kalkulert plan for å kunne sitte videre ved makten, men noe som ble en nødløsning i en uforutsigbar situasjon.

Det er urovekkende at det har blitt begått flere kupp og andre uregelmessigheter for å holde på makten eller sikre et regimes videreføring det seneste året. Samtidig skal vi være forsiktig med å gi Afrika karakteristikken et område i demokratisk tilbakegang. Særlig fordi dette begrepet indikerer at her har det vært et demokrati som over tid har levert noe mer enn kun valg. I tilfeller som Mali og Guinea er det tvilsomt om befolkningen har oppfattet det slik.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.