Norges sikkerhetsmessige situasjon: en begredelig tilstand?
Denne våren har vært preget av ferdigstillelsen av mange utredninger som berører Norges sikkerhet. Alle har det samme budskapet: Særlig Russland, men også Kina utgjør helt klart en trussel mot Norge.
Forsvaret, og alle andre samfunnssektorer, er lite forberedt på å møte denne trusselen. Dette fremkommer i Forsvarsanalysen fra FFI, i Forsvarskommisjonens utredning, i Sikkerhetsfaglig råd fra Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, i Totalberedskapskommisjonens rapport og til sist i Forsvarssjefens fagmilitære råd. Norge har rett og slett over mer enn et par tiår vært veldig lite flink til å investere i beredskap og sikkerhet. Så ja, tilstanden er nokså begredelig. I kortfattet og tabloid form kan vi trygt si at vi allerede er godt på vei inn i en strategisk og geopolitisk istid. Hvor lenge den vil vare og hva laveste temperatur vil bli kan ingen si noe om i dag. Men ett er sikkert, Norge trenger varmere klær.
De ulike utredningene
Den 21. mars la Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) frem Forsvarsanalysen. Det var ikke lystelig lesning. FFI sier rett ut at Forsvaret ikke vil fungere godt nok som et integrert system i krig. Det var heller ikke så mange lyspunkter da Forsvarskommisjonen la frem sin utredning den 3. mai. Forsvarskommisjonen beskriver et forsvar med store svakheter etter tiår med for lave investeringer. Norges forsvarsevne svarer ikke til den sikkerhetspolitiske situasjonen vi befinner oss i, og langt mindre til det utfordringsbildet som er under utvikling, konkluderte kommisjonslederen Knut Storberget. Kommisjonen beskriver en utfordrende global sikkerhetssituasjon der blant annet Kinas rolle i Euro-Atlantisk sikkerhet tydeliggjøres. Det har tidligere vært en tendens til å betrakte utviklingen i Asia og i vårt område som to regioner som ikke er påvirket av hverandre altfor mye. Jens Stoltenberg, da han besøkte Atlanterhavskomitéen 30. mai, var veldig klar på at sikkerhetsutfordringer er i dag globale. Geopolitisk må Asia og det Euro-Atlantiske området helt klart ses på som to sider av samme sak.
Det har gått litt under radaren at Nasjonal Sikkerhetsmyndighet fremla Sikkerhetsfaglig råd den 9. mai. Det er synd, for her står det veldig mye viktig og bra. I praksis sies det i Sikkerhetsfaglig råd at det trengs en sterkt øket bevissthet og kriseforståelse til daglig. I cyber-domenet og i det kognitive-domenet pågår og har krigen pågått lenge. George Kennan kalte dette «political warfare» allerede på slutten av 1940-tallet. Ett nyere ord er hybrid krigføring eller sammensatte trusler. Sofie Nystrøm – direktør NSM – skriver særlig velinformert og kortfattet om dette i forordet til Sikkerhetsfaglig råd, bl.a. «Vi trenger en mer trusselbasert «føre var»-tilnærming for å hindre at uønskede aktører får fotfeste i Norge. For myndighetene og staten betyr det å ta tøffere beslutninger og stanse en del aktivitet før den utfører skade». Det bør f.eks. settes spørsmåltegn ved om kinesiske studenter i Norge skal underlegges studiemessige begrensninger de i dag ikke har. Alt er i økende grad blitt trukket inn i sikkerhetspolitikkens sfære, eksempelvis økonomi, internasjonal handel, forsyningskjeder, teknologi, utveksling av studenter og energi. Og det er åpenbart at sikringen av alle typer kritiske samfunnsfunksjoner er blitt mye viktigere. Sikkerhetstenkningen må gjennomsyre alle samfunnsområder på en annen måte enn tidligere.
Også Totalberedsskapskommisjonen, som la frem sin rapport 5. juni, ser mange svakheter. Totalforsvaret ble også sterkt bygget ned etter den kalde krigen. Kriselagre ble avviklet og tilfluktsrom fikk liten oppmerksomhet. Det ble antatt at man kunne få levert det man trengte når det måtte være behov. Norge er dårlig stilt både med det ene og det andre hvis det skulle komme til en krisesituasjon. Det foreslåes bl.a. at næringslivet skal bringes mye tettere inn i totalberedskapsarbeidet. Dette er helt klart en fornuftig vei å gå og en modell som er kjent fra Finland. Et annet interessant forslag er å lage en langtidsplan for sivil sektor, en nasjonal beredskapsplan. Forsvarssektoren har som kjent sin langtidsplan. Hvis regjeringen skulle ønske å gå i retning av en langtidsplan også for sivil sektor og totalberedskapen, kunne dette danne et tydelig grunnlag for tverrsektorielle prioriteringer og gi en bedre mulighet til å se sivil og militær sektor i sammenheng.
Avslutningsvis, den 7.juni kom Forsvarssjefen med sitt Fagmilitære råd. Det ble beskrevet mangler av samme omfang som i Forsvarskommisjonens rapport og et budsjettnivå i lignende størrelsesorden for å avbøte på svakhetene; f.eks. at Forsvaret må bli større, det trengs mere folk, lagerbeholdninger er på et kritisk lavt nivå, og det må anskaffes særlig luftvern og langtrekkende presisjonsild.
Veien ut av begredelighetene
Regjeringen har så lang vært noe tilbakeholdende med å vise entusiasme rundt å påbegynne arbeidet med å styrke Norges sikkerhet. Det har heller ikke vært noen særlig respons på politiske signaler fra opposisjonen om at dette er et prosjekt man trenger å samarbeide om og skape et solid langvarig politisk flertall bak. De svakhetene som er avdekket vil kreve mye større bevilgninger også bortenfor den første langtidsplanen, og det bør det absolutt bygges politisk enighet om. En langtidsplan for Forsvaret er planlagt sendt over til Stortinget våren 2024 og i teorien kunne Regjeringen også gjøre noe tilsvarende for sivil sektor. Realiteten er dessverre at alle sektorer i Norge har et betydelig etterslep på sikkerhetsområdet og det kommer til å koste store penger å komme på høyde med de truslene den nye geopolitiske istiden stiller oss alle overfor.
Jens Stoltenberg har gjentatte ganger sagt at 2% av GDP til forsvarsformål ikke lenger er noe man kan «strekke seg etter». 2%-målet er nå blitt et absolutt minimum, en bunnplanke. Tiden er kommet for å bevege seg raskt mot en høyere ambisjon. Det er absolutt ingen grunn til vente med å komme i gang med større bevilgninger til Forsvaret. Dette må komme på plass allerede fra 2024-budsjettet. Folk flest har skjønt at «det er alvor» nå.