Norge mot USA i FNs sikkerhetsråd

Myanmar, Tigray og Gaza har dominert Norges fem første måneder i FNs sikkerhetsråd. Akutte trusler mot internasjonal fred og sikkerhet skaper alltid mest ståhei rundt rådet. Når krisene oppstår, gjelder det for markeringshungrige, valgte medlemmer som Norge, å kaste seg rundt og delta i kampen om å sette dagsordenen. Det har Norge gjort.

Militærkuppet i Myanmar 1. februar ble den første, alvorlige prøvesteinen. Britene la frem et forslag til en uttalelse i rådet som fordømte kuppet, noe Kina og Russland mente var for drøyt. Etter tre dager med forhandlinger ble rådets 15 medlemsland likevel enige om det som kalles en presseuttalelse, hvor det uttrykte «dyp bekymring» over unntakstilstanden i Myanmar og understreket betydningen av å opprettholde demokratiske institusjoner.

Uttalelsen var mindre kraftfull enn det vestlige land ønsket, men det norske synet var at det ville ha størst virkning på militærlederne i Myanmar at Kina var med på å be dem skjerpe seg. Kuppmakerne lot seg ikke affisere, og 10. mars samlet rådet seg om en presidentuttalelse, som er hakket opp i hierarkiet av Sikkerhetsrådets virkemidler. Felles for presse- og presidentuttalelser er at alle medlemmer må være enige om innholdet.

Norge har vært med på å holde Myanmar varmt som tema i rådet. Men enda voldsbruken er blitt verre, er det ingen utsikter til at Sikkerhetsrådet tar i bruk sitt sterkeste virkemiddel, nemlig en folkerettslig bindende resolusjon med straffetiltak mot dem som har ranet til seg makten i Myanmar.

På samme måte har Norge vært med på å bringe Tigray inn på rådets dagsorden, til tross for motstand fra både Etiopia og rådsmedlemmene Kina og Russland. Kamphandlingene mellom etiopiske regjeringsstyrker og opprørere i Tigray oppsto i november, og så langt har rådet kun greid å bli enige om en presseuttalelse der det ber om at nødhjelp må få komme uhindret inn i området.

10. mai eksploderte så konflikten mellom Israel og palestinerne. Raketter fra Gaza inn i Israel ble besvart med intens bombing av Gaza. Da en våpenhvile ble inngått etter 11 dager, var minst 248 palestinere og 12 israelere drept.

Fra krisens første dag samarbeidet Norge med Kina og Tunisia i FNs sikkerhetsråd om å innkalle til møter om Gaza-Israel og for å utarbeide en uttalelse. Deres initiativ hadde støtte fra alle, unntatt USA. Amerikanerne hevdet at et utspill fra rådet ville virke mot sin hensikt, og ville heller drive et stille diplomati for å få til en våpenhvile. Først da våpenhvilen var inngått, gikk USA lørdag 22. mai med på en oppfordring fra rådet om å respektere den.

USAs argumenter mot å behandle Israel-Gaza-krisen i rådet, er til forveksling lik dem Kina og Russland bruker om Tigray og Myanmar. Joe Biden har som president lovet å gjenreise USAs vilje til å samarbeide i organisasjoner som FN for å løse verdens utfordringer. Men da Hamas-rakettene ble avfyrt mot Israel, utløste Biden den amerikanske autopiloten, som går ut på å beskytte Israel mot fordømmelse i FNs sikkerhetsråd. Det har nå svekket USAs troverdighet som multilateral medspiller.

Norge deltok i det enorme presset mot USA for å få Sikkerhetsrådet på banen under krigshandlingene i Israel og Gaza denne måneden. Det er et klart brudd med Norges opptreden det første halvåret som sikkerhetsrådsmedlem for 20 år siden. Da avsto Norge fra å stemme over en Israel-Palestina-resolusjon Norge egentlig var for, fordi USA nedla veto mot den. Det er altså historisk at Norge denne gangen gikk klart mot USA, endatil i tett samarbeid med Kina.

Den store testen for Norge i Sikkerhetsrådet kommer i ukene fremover mot 10. juli. Da utløper mandatet for en nødhjelpskorridor fra Tyrkia inn i en opprørskontrollert region nordvest i Syria. Norge og Irland er såkalt penneholdere for resolusjonen som sikrer at nødhjelpen kan komme trygt inn. Det vil si at de skal utforme og forhandle frem enighet rådet. I syv år har disse korridorene sørget for nødhjelp til millioner av mennesker. Men denne gangen er det høyst tvilsomt om Russland og Kina går med på å fornye mandatet.

Russland hevder at det er et brudd på Syrias suverenitet at nødhjelp fraktes inn utenfor myndighetenes kontroll. Denne uken blir Bashar al-Assad gjenvalgt som Syrias president – om enn i et udemokratisk valg – og han står sterkere enn noen gang siden krigen startet for ti år siden. Det er vanskelig å se hvordan norske og irske diplomater skal kunne unngå et russisk veto mot å omgå Assad nok en gang for å frakte mat og medisiner til syriske sivile.

Anbefalt videre lesning:

Tove Gravdal: Til bords med de mektige. Historien om Norge og FNs sikkerhetsråd (Spartacus 2020)

Security Council Report (organisasjon i New York som følger rådets arbeid tett)

Bistandsaktuelt 18.2.2021: Her er temaene hvor Norge kan gjøre en forskjell i FNs sikkerhetsråd

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.