NATOs urolige hjørne på Balkan
Mens verdensoppmerksomhet var rettet mot Pelosis planlagte besøk i Taiwan og den vedvarende krigen i Ukraina, skjedde det plutselig noe i Kosovo som skapte panikk blant mange.
Spenninger mellom Serbia og Kosovo
Søndag, 31. juli kom meldinger om skuddvekslinger ved grensen mellom Serbia og Kosovo. Kosovoserberne hadde barrikadert veiene i Nord-Kosovo som fører til grensen mot Serbia. Grensen hadde dermed blitt stengt. Luftsirene i Nord-Mitrovica gikk høyt store deler av dagen.
Det er ikke første gang slike spenninger skjer, men i lys av krigen i Ukraina, fikk de mer oppmerksomhet i internasjonale medier denne gangen. Mange på Twitter lurte på om en «ny front» er i ferd med å åpne seg i Europa. Nå har situasjonen roet seg, men så lenge Serbia ikke anerkjenner Kosovos uavhengighet, så vil nye spenninger oppstå igjen. Uten NATOs tilstedeværelse i Kosovo med sine KFOR-styrker, ville faren for krig vært stor. NATO har derfor lenge vært en garantist for stabiliteten i Kosovo. Den rollen spiltle de også denne gangen, da de ga klar beskjed om at KFOR var klare til å gripe inn militært hvis det ble nødvendig.
NATO var klare til å intervenere
Det som utløste spenningen denne gangen, var et administrativt tiltak fra myndighetene i Kosovo som skulle tre i kraft fra 1. august. Tiltaket gikk ut på at borgere av Serbia måtte utstyres med et spesielt dokument for å kunne reise inn i Kosovo, på samme måte som borgere av Kosovo må gjøre når de reiser til Serbia. Dette er en del av Kosovos nye «gjensidighetspolitikk» overfor Serbia. I tillegg til dette har myndighetene gitt serbere i Nord-Kosovo en frist til 1. oktober om å registrere sine biler med offisielle skilt og ikke skilt fra nabolandet Serbia. Dette er et ledd i forsøket på å få Kosovos institusjoner til å også virke nord i Kosovo, der serbere er i flertall og der de i lang tid har levd som om de befinner seg i Serbia.
Når slike krav oppleves som provoserende fra serbisk hold, så er det fordi de ikke anerkjenner Kosovo som en selvstendig stat. Dessuten har Serbias stadig mer autoritære president, Aleksandar Vucic, fyrt opp serbere i forkant, med påstander om at Kosovo planlegger utrensning av alle kosovoserbere. En typisk retorikk fra hans side for å skape drama og slik fremstå som serbernes redningsmann. Noe som har hjulpet ham med å beholde makten siden 2014.
Russland la skylden på Vesten
Kreml reagerte raskt på søndag og beskyldte Vesten for provokasjoner i Kosovo. NATO og EU holdt på sin side en lav profil og prioriterte å jobbe med stillediplomati for å deeskalere situasjonen. Det fikk de til ved å få regjeringen i Kosovo til å utsette sine administrative tiltaket med 30 dager. Serbere gikk med på å fjerne sine barrikader.
Det raske diplomatiske arbeidet, kombinert med NATOs militære trussel, avverget mulige væpnede sammenstøtt mellom spesialstyrker fra Kosovo og opprørske serbere som hadde barrikadert veiene i nord. Grensen ble åpnet igjen.
Det er positivt at Vesten kan være så effektive med brannslukning på Balkan, men utfordringen er å sikre varig stabilitet.
NATO må fullføre sin utvidelse
Vest-Balkan er av stor strategisk betydning for NATO. Disse landene er geografisk omringet av EU og NATO og kan ikke bli en del av Russlands innflytelsessfære. Oppløsningen av Jugoslavia skapte syv nye stater. To av dem, Slovenia og Kroatia, er medlemmer av både EU og NATO. To andre er medlemmer av bare NATO, Montenegro og Nord-Makedonia. I tillegg til Albania. Men Bosnia, Serbia og Kosovo står fortsatt utenfor begge organisasjonene. Som en slags «urolig ghetto» i periferien av det institusjonaliserte samarbeidende Europa. Kosovo er riktignok under NATOs beskyttelse, gjennom KFOR, selv om de står utenfor Alliansen. Serbia er fremdeles i en geopolitisk spagat mellom Russland og Vesten. Mens Bosnia, som en føderalstat, har store problemer med å holde seg samlet. Manglende økonomisk vekst, høy arbeidsledighet og dårlige fremtidsutsikter for den yngre generasjonen, preger flere av landene. Sammen med uløste nasjonale spørsmål gir det lite grunnlag for fremtidig stabilitet.
Før eller senere bør alle landene fra det tidligere Jugoslavia integreres i den vestlige demokratiske familien. Det er det folkene i disse landene vil. Derfor må det gjøres en stor innsats for å tette dette geopolitiske hullet og fullføre NATOs utvidelse i denne regionen. Det samme gjelder for utvidelse av EU. Vesten har nok å stri med for tiden, ikke minst med tanke på krigen i Ukraina, men det er historieløst å ikke ta stabiliteten på Balkan på alvor.
For videre lesning anbefales denne oversikten over konfliktutviklingen fra ICR:
https://www.crisisgroup.org/europe-central-asia/balkans/managing-risks-instability-western-balkans