Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

NATOs toppmøte i Madrid er over: «Russland: Fra strategisk partner til den største trusselen mot fred og frihet»

Generalløytnant (P) Arne Bård Dalhaug
NATO
Foto: NATO

Russlands krig mot Ukraina har vært og er den sterkeste driveren i Vestens forståelse av de store geopolitiske endringene som har funnet sted, og ikke minst hvordan man bør innrette seg for å møte disse. Toppmøtet i Madrid vil nok særlig bli husket for tre ting. For det første at NATOs nye strategiske konsept omtaler Kina som en utfordring og gir landet en rolle i transatlantisk sikkerhet. Dernest kommer den formelle invitasjonen til Sverige og Finland om medlemskap i NATO. Det tredje området er NATOs styrking av evnen til militært å håndtere et stadig mer aggressivt og autoritært Russland.

NATOs nye Strategiske Konsept

I 2010 så verdenssituasjonen ganske annerledes ut. Russland ble omtalt som en strategisk partner og Kina var ikke nevnt. Egentlig var det underlig at konseptet fra 2010 ikke bar sterkere preg av Putins truende tale under sikkerhetskonferansen i München i 2007, og ikke minst Russlands krig mot Georgia i 2008.

Dagens strategiske konsept har derimot fanget opp virkeligheten. I realiteten er tenkningen fra Den kalde krigen tilbake, bare ikledd en litt modernisert språkdrakt. Det slåes fast at det Euro-Atlantiske området ikke lenger har fred og all skyld legges på Moskva. Russland omtales som den mest betydningsfulle og direkte trussel mot de alliertes sikkerhet og mot fred og stabilitet i det Euro-Atlantiske området. Russland har beveget seg fra å være en strategisk partner til en klart definert fiende.

Russlands krig mot Ukraina har satt Kina på dagsorden i større grad enn tidligere, og også forsterket oppfatningen av at landet er en del av det nye trusselbildet Europa må forholde seg til. Konseptet sier klar at Kinas uttalte ambisjoner og aggressive politikk utfordrer Vestens interesser, sikkerhet og verdier. Den ganske omfattende teksten omkring Kina etterlater liten tvil; Beijing oppfattes som en truende aktør på en rekke områder og som et land med globale ambisjoner. Sentrale asiatiske ledere var for første gang til stede under et NATO-toppmøte. Slik ble sammenhengen mellom fred og sikkerhet i det Euro-Atlantiske området og Asia tydeliggjort på en kraftfull måte.

Utvidelsen av NATO og nordisk sikkerhet

Sverige og Finland er nå offisielt på vei inn i NATO. Dette var enda et forsmedelig nederlag sett fra Moskva. De andre to nordiske landenes inntreden i alliansen vil styrke NATO og derigjennom Norges stilling. Det har imidlertid vært sagt ganske lite om de omfattende geopolitiske endringene dette medfører. I praksis endres Østersjøen til en «NATO-innsjø» og nesten all kystlinje og viktige øyer kommer under kontroll av NATO. I virkeligheten har Russland nesten ikke kystlinje i Østersjøen, men dette blir nå mye mer aksentuert. Østersjøflåten og Kaliningrad ligger i et NATO-område og flåten vil helt klart ikke lenger kunne brukes strategisk. Russlands lite gjennomtenkte krig mot Ukraina har satt på dagsorden at også Svartehavsflåten kan få ytterligere problemer med inn- og utseiling. Norge bør forvente at Russland ser mot Kola for å kompensere for dette.

NATOs forsvar av Baltikum forenkles betydelig. Nord for Polarsirkelen oppstår et vidstrakt sammenhengende NATO-område. De tre landene vil rå over en stor og svært morderne flypark. Et kjent trekk i europeisk geopolitikk forsvinner også; det «nøytrale Europa». Det er enda for tidlig å si hva særlig Finland vil ønske seg av NATO-infrastruktur og ikke minst multinasjonale styrker. Hvis Finland en dag skulle få NATO-styrker utplassert langs grensen mot Russland, ville Norge faktisk bli det eneste NATO-landet med en felles grense mot Russland som ikke har en slik ordning. Det er ikke urimelig å forvente at det ville utløse en diskusjon rundt norsk basepolitikk og ikke minst hvor relevant denne er sett i forhold til det Russland vi nå har lært å kjenne.

Avskrekking og forsvar av NATOs territorium

Russlands brutale fremferd i Ukraina har sterkt påvirket NATOs tenkning. Utgangspunktet nå er at det ikke kan legges opp til en militær strategi som tillater Russland å okkupere noe som helst av NATOs territorium. Vi vet nå hva slags grufull behandling mennesker kan vente seg i områder under russisk okkupasjon. Det kan ikke lenger være opp til en motoffensiv å frigjøre okkupert land. Moskva må stoppes fra å ta noe som helst territorium, dvs. avskrekking ved nektelse gjennom deployering av kampavdelinger på høy beredskap i grensenære områder til Russland. Dette har vært sterkt etterspurt fra Østeuropeiske NATO-land. Et naturlig spørsmål er hvorfor skulle ikke også Norge og Finland ønske seg denne tryggheten?

Det er foreløpig først og fremst USA som har forpliktet seg til å følge opp den nye styrkestrukturen. Noen amerikanske kommentatorer har allerede nevnt skjevheten, dvs. hvor kommer Europa inn og med hva? Stikkordene når det gjelder NATOs militærstrategiske retning er nå: styrke fremskutt forsvar, mange flere styrker på høyere beredskap, mer forhåndslagring av utstyr og alle typer forsyninger og øremerkede styrker til å forsvare spesifikke medlemsland.

Avslutning

Det kan trygt slåes fast at toppmøtet var vellykket. Alliansen fikk på plass et strategisk konsept som tar hensyn til virkeligheten, den mest avgjørende utvidelsen av NATO på flere tiår ble gjennomført og arbeidet med å bygge opp militære kapasiteter tilpasset et nytt trusselbilde er også underveis. Avslutningsvis, det ble bekreftet særlig sterk støtte til Ukraina, både på kort og lang sikt. NATO, under USAs ledelse, har igjen bevist at alliansen er det ene uunnværlige redskap når et aggressivt og imperialistisk Russland skal stoppes.