Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

NATO, corona og katastrofehåndtering

Paal Sigurd Hilde, førsteamanuensis ved Senter for sikkerhetspolitikk, Institutt for forsvarsstudier (IFS)
KORONAFOKUS: Den 15. april gjennomførte forsvarsministrene i NATO en videokonferanse for å diskutere hvordan medlemslandene håndterer koronasituasjonen.

KORONAFOKUS: Den 15. april gjennomførte forsvarsministrene i NATO en videokonferanse for å diskutere hvordan medlemslandene håndterer koronasituasjonen.

Foto: NATO

Som de fleste steder i verden preger coronaviruset hverdagen også i NATO i disse dager. For å hindre smittespredning har NATO i vår gjennomført både et utenriks- og et forsvarsministermøte med bruk av videokonferanse, for første gang i historien. På begge møtene var pandemien det viktigste temaet. Ministerne diskuterte blant annet russisk spredning av falske rykter om pandemien, konsekvensene for NATOs beredskap og NATO-ledede operasjoner rundt om i verden, samt NATOs bidrag til å håndtere pandemien.

NATO og corona?

Har NATO bidratt til å håndtere pandemien? Ja, selv om NATO som organisasjon er relativt liten og har få ressurser sammenliknet med medlemslandene, har Alliansen bidratt på flere måter. NATO har donert og hjulpet med anskaffelse av smittevernutstyr til land der det er NATO-ledede operasjoner, som Afghanistan og Kosovo, og til partnerland som Bosnia-Hercegovina. NATO har fungert som en sentral for henvendelser om støtte fra både partner- og medlemsland, og koordinert slik støtte landene imellom – for eksempel fra Tsjekkia til det splitter nye medlemmet Nord-Makedonia. Og sist, men ikke minst har NATO bistått medlemsland som Norge med anskaffelse av smittevernutstyr og transport av slikt utstyr.

At NATO skulle ha en rolle i håndtering av det vi kan kalle sivile kriser slik som coronapandemien, er kanskje overraskende for noen. Kritikere kan avfeie det med at NATO kun forsøker å være relevant for det som til enhver tid opptar medlemslandene, for på den måten å styrke Alliansens stilling og renommé. At innsatsen bidrar til å styrke Alliansens «image», er nok trolig en del av motivasjonen for noen.

Felles innsats for å støtte sivile myndigheter i kriser og katastrofer er imidlertid langt fra noe nytt i NATO, på samme måte som militær støtte til sivile myndigheter er vanlig i de fleste NATO-land. Helt fra tidlig på 1950-tallet har det vært en del av Alliansens oppgaver. Det har vært en oppgave som har stått i skyggen av den militære hovedoppgaven, men som tross det har vært sett som viktig. Viktigst har vært planlegging for sivil støtte til militært forsvar i krise og krig. Slik støtte har i de siste årene igjen blitt aktuell. Helt siden 1953 har NATO imidlertid også hatt en rolle i å hjelpe medlemslandene – og senere andre land – med å håndtere konsekvensene av naturkatastrofer. Det er i denne tradisjonen corona-bistanden passer inn.

Målet med denne ukens analyse, er å gi en liten introduksjon til, og et lite tilbakeblikk på, NATOs rolle innen sivil beredskap og katastrofehåndtering.

HJELPER HVERANDRE: Den 10. april fraktet et militært transportfly fra Tsjekkia omkring en million munnbind til Nord-Makedonia.

HJELPER HVERANDRE: Den 10. april fraktet et militært transportfly fra Tsjekkia omkring en million munnbind til Nord-Makedonia.

Foto: NATO

Artikkel 3

Atlanterhavstraktatens artikkel 3 blir ofte henvist til i sammenheng med medlemslandenes forpliktelse til å holde seg med et militært forsvar for å «opprettholde og utvikle [de alliertes] individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep». Artikkel 3 har imidlertid tradisjonelt ikke blitt tolket snevert som bare medlemslandenes militære evne. Nasjonal, sivil beredskap har blitt ansett som en traktatforpliktelse på linje med den militære evnen.

Sivil beredskap

Erfaringen fra Andre verdenskrig var at krig hadde to fronter: den militære og «hjemmefronten». Hjemmefronten var viktig ikke bare for å sikre befolkningen og samfunnet, som jo i siste instans var det NATO skulle forsvare, men også for å opprettholde evnen til militært forsvar. I de fleste land var de militære styrkene avhengige av støtte fra sivile myndigheter og tilgang til sivile ressurser for å kunne gå i krig. I Norge var dette tydelig i totalforsvaret.

Litt forenklet vektla NATO tre hovedoppgaver i sitt arbeid med sivil beredskap under den kalde krigen: Sivil støtte til militært forsvar, opprettholdelse av sentrale samfunnsfunksjoner (continuity of government) og beskyttelse av sivilbefolkningen. Størst innsats ble rettet mot planlegging for samordnet bruk av sivile ressurser til støtte for den militære innsatsen i krig. Samarbeidet startet alt i 1950 og først ut var opprettelsen av en komité for havtransport – basert på et norsk initiativ.

De to siste av de tre hovedoppgavene var rettet mot det vi i dag kaller samfunnssikkerhet, og var også viktige. Tidlig i den kalde krigen ble de gjerne omtalt som én – å beskytte hjemmefronten. I november 1952 ble en sivilforsvarskomité og senere flere andre komiteer opprettet for formålet.

De allierte etablerte en rekke komiteer og styrer som over tid varierte litt i antall og oppgaver. Oppgaven var hele tiden å koordinere den sivile beredskapen på ulike felt, knyttet både til militære behov og beskyttelse av samfunn og sivile. Flere av disse opprettet igjen egne organisasjoner som skulle bidra til koordinering av innsats i krigstid. De hadde samlebetegnelsen NATOs sivile krigstidsorganer – NATO Civil Wartime Agencies.

I 1955 besluttet NATO-landene å opprette en overordnet komité med navnet Senior Civil Emergency Planning Committee som koordinerte de mange komiteene og styrene. Endringen var knyttet til den økte betydningen beskyttelse av hjemmefronten fikk da de allierte i januar 1955 vedtok de såkalte «nye premissene» for sivil beredskapsplanlegging. På linje med den militære tenkningen i NATO, tok NATO-landene nå utgangspunkt i at en fremtidig krig ville bli utkjempet med utstakt bruk av kjernefysiske våpen. Det satte store krav til både beskyttelse mot og opprydding etter kjernefysiske angrep. Vektleggingen av kjernevåpen ble tonet noe ned til fordel for mer generell krigsberedskap etter 1967-68, igjen på linje med utviklingen i NATOs militære strategi, men forble viktig.

I årene etter 2014 har sivil «robusthet» - resilience – igjen kommet på agendaen i NATO i en form ikke ulik den sivil beredskapsplanlegging hadde under den kalde krigen. I 2016 vedtok NATO-landene en liste med sju grunnleggende behov som må ivaretas for å trygge landenes samfunnssikkerhet, men også for å ivareta statssikkerheten. Behovene overlapper i stor grad med dem NATO vektla under den kalde krigen. Som både en informasjonsbrosjyre fra NATO fra 1982 og en artikkel på NATOs nettsider i 2019 begge slo fast: Den militære avskrekkingen er kun troverdig dersom den har støtte i en troverdig sivil beredskap.

Naturkatastrofer

Selv om beredskap og planlegging for sikkerhetspolitiske kriser og krig var viktigst for NATO under den kalde krigen, og er det igjen i dag, har Alliansen i nesten 70 år vært engasjert også i å hjelpe til under naturkatastrofer. Det hele startet da store oversvømmelser rammet landene rundt Nordsjøen i månedsskiftet januar-februar 1953. NATO ble engasjert og koordinerte blant annet militære flydrop av forsyninger til rammede områder i Nederland.

Oversvømmede Oude-Tonge på Goeree-Overflakkee i Nederland. Bildet er tatt fra et amerikansk militærhelikopter.

Oversvømmede Oude-Tonge på Goeree-Overflakkee i Nederland. Bildet er tatt fra et amerikansk militærhelikopter.

Foto: Wikimedia Commons

Basert på erfaringene fra Nordsjøen og et jordskjelv i Hellas i september 1953, kom et forslag om at Alliansen skulle kunne tre støttende til under sivile katastrofer. Forslaget ble fremmet av Komiteen for informasjon og kulturelt samarbeid, som ikke overraskende la vekt på hvordan NATO kunne «make the most from the publicity point of view in support of NATO of any contributions made by NATO countries.»

Oppfølgingsarbeidet som startet et par år senere, ble imidlertid gjort av Sivilforsvarskomiteen. Den la mindre vekt på det man kan kalle propagandaaspektet og mer på prinsipielle spørsmål. I 1958 ble NATO-landene enige om prosedyrer for Alliansens støtte til katastrofehåndtering. De ble oppdatert i 1971 da det ble lagt vekt på å styrke samarbeidet med internasjonale humanitære organisasjoner. De nye prosedyrene kom snart til nytte da NATO bisto hjelpearbeidet etter store jordskjelv i Tyrkia i 1975 og i Italia i 1976.

Ut i verden etter den kalde krigen

Etter slutten på den kalde krigen ble prioriteringene i NATOs arbeid med sivil beredskapsplanlegging endret i takt med den generelle utviklingen av alliansen. Da faren for at en ny storkrig ganske snart ble oppfattet som liten, ble oppmerksomheten rettet ut over NATOs grenser og i større grad enn tidligere mot støtte til katastrofehåndtering. NATO støttet både sine nye partnerland og land der Alliansen hadde militære operasjoner. Basert på et russisk forslag opprettet NATO i 1998 et eget senter for å koordinere slik støtte: Det euroatlantiske koordineringssenteret for katastroferespons (Euro-Atlantic Disaster Response Coordination Centre, EADRCC).

Der er EADRCC som er kjernen også i NATOs respons på coronaviruset og jeg avslutter med å gi noen anbefalinger om videre lesestoff om EADRCCs oppdrag og virke. Det er viktig å ha med seg at selv om EADRCCs (og andre NATO-organs) innsats er et viktig bidrag, er sjeldent verken senteret eller NATO som sådan avgjørende viktig i håndteringen av naturkatastrofer. NATO er selv – og var alt i 1958 – tydelig på at Alliansen ikke skal ha en lendende rolle i slike sammenhenger. Det har alliansen heller ikke i håndteringen av corona-pandemien. Slik støtte er tross det en ganske viktig del av Alliansens virksomhet, og har vært det i snart 70 år. De som er interesserte i NATO bør derfor kjenne til både historien beskrevet over og til EADRCC.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.