Matpriser og sosial uro

En hyppig utløser av urbane opptøyer og sosial uro er rask stigning i levekostnader, og da særlig økte matpriser. I 2007-2008 opplevde vi en global matpriskrise og etter en kort periode med prisnedgang økte prisene på nytt i 2010-2011. I begge disse periodene ble det rapportert en markant økning i såkalte matprotester, og den andre krisen sammenfalt også med utbruddet av demonstrasjoner i Tunisia, Egypt, Syria, og en rekke andre land i regionen; hendelser som raskt og optimistisk ble omtalt som Den arabiske våren.

Prisen på matråvarer på det internasjonale markedet gjenspeiler forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Etterspørselen styres tradisjonelt av befolkningsvekst og endringer i forbruksmønster (begge relativt forutsigbare prosesser) mens tilbudet styres av volumet på produksjonen. Jordbruksproduksjon er sensitiv til værforholdene under vekstsesongen. Kan ekstremvær og klimaendringer således ha vært medvirkende årsaker til Den arabiske våren og indirekte bidratt til den pågående borgerkrigen i Syria?

En håndfull nyere vitenskapelige studier støtter denne tesen. Den internasjonale prisen på hvete mer enn doblet seg i løpet av høsten og vinteren 2010-11, blant annet på grunn av reduserte avlinger i store produsenter på grunn av flom (Canada) og tørke (Kina, Russland, Ukraina). For importavhengige land som Egypt, verdens største importør av hvete, innebar økningen i innkjøpskostnader for korn at eksisterende konsumprissubsidier ikke lenger var økonomisk gjennomførbare, slik at prisen på brød på de lokale markedene eskalerte. I Syria medførte den vedvarende tørken at mange bønder i det fruktbare nord mistet levebrødet og søkte til byene, der de bidro til å forsterke allerede eksisterende press på arbeids- og boligmarked og kollektive goder.

Få, om noen, eksperter vil hevde at tørken og matprisøkningen var de viktigste årsakene til disse konfliktene, men det virker sannsynlig at sviktende avlinger lokalt så vel som globalt var en medvirkende årsak. Men hvor stor var denne effekten, sammenlignet med andre rådende forklaringer som korrupsjon, maktmisbruk, undertrykking, ulikhet, regionale forhold, og en voksende misnøye med manglende økonomiske framtidsutsikter?

Selv om mange eksperter vegrer seg mot å sammenligne og rangere disse faktorene under dekke av at årsaksforholdene er sammenvevde og ekstremt komplekse, er det ting som tyder på at værforholdene spilte en nokså marginal rolle, både i påvirkningen av kornprisene og i hendelsene som ledet til borgerkrigen i Syria. Den dominerende driveren av internasjonale matpriser er prisen på råolje, som styrer både transportkostnader og prisen på kunstgjødsel (se figur). Matpriskrisene i 2007-8 og 2010-11 ble ytterligere forsterket av en massiv konvertering av matjord til produksjon av biodrivstoff samt kynisk spekulasjon, der korn periodevis ble holdt tilbake fra markedet i påvente av høyere priser og ditto fortjeneste. Likeledes ser det ut til at forhold som ikke-bærekraftig jordbrukspolitikk, manglende investeringer, og vedvarende overforbruk av grunnvann spilte en vesentlig større rolle i nedgangen i jordbruksproduksjonen i Syria enn tørken i seg selv, og det er lite som tyder på at den påfølgende migrasjonen av bønder til byene inspirerte de første politiske demonstrasjonene vinteren 2011 i nevneverdig grad.

I den grad vi kan bruke innsikt i historiske hendelser til å si noe om sannsynligheten for nye bølger av sosial uro er det derfor større grunn til bekymring over at oljeprisen stiger enn at 2018 ser ut til å bli (nok) et unormalt varmt år. Nyheter om at norsk økonomi går så det suser på grunn av høye oljeinntekter kommer derfor med en viss bismak dersom dette samtidig innebærer at sentrale matråvarer igjen er i ferd med å bli dyrere for konsumenter i det globale sør.

Anbefalt videre lesning:

Ida Rudolfsen: Food insecurity and unrest, PRIO, 2018.

David Beasley: A path to peace and stability through food aid, PRIO, 2018.

Jonas Vestby, Ida Rudolfsen, og Halvard Buhaug: Fører matmangel til mer krig?, Bistandsaktuelt, 2018.

Halvard Buhaug er forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO) og professor II i statsvitenskap ved NTNU. Hans forskningsområder inkluderer konflikmønstre, klima og miljø.