Israel og Palestina: Et historisk tilbakeblikk for å forstå dagens situasjon

Nærmere bestemt til begynnelsen av 1900-tallet, da europeiske jøder for alvor begynte å bosette seg i det som da var en provins i det osmanske imperiet. To faktorer lå bak denne innvandringen. For det første hadde jødene i flere hundre år vært utsatt for forfølgelser i en rekke europeiske land. Antisemittisme er først og fremst en europeisk oppfinnelse, og jøder hadde god grunn til å ønske seg et trygt land å bo i der ingen europeiske politikere plasserte dem i ghettoer eller tok livet av dem utfra grunnløse forestillinger om jøders iboende ondskap. Mot slutten av 1800-tallet kom sionistene, de jødiske nasjonalistene, fram til at Palestina var et egnet sted for å bygge en stat, gitt den historiske og religiøse forbindelsen jødene har til området - det bodde mange jøder der fram til romerne slo ned et opprør og ødela jødenes tempel i Jerusalem rundt år 70 e.Kr.

For det andre var de europeiske jødene, i likhet med de fleste andre europeere, temmelig nonchalante når det gjaldt rettighetene til menneskene som bodde i Palestina. På samme måte som andre europeere på 1800- og 1900-tallet tok seg til rette i land som Algerie og Sør-Afrika uten å bry seg særlig om den eksisterende befolkingen, så sionistene på araberne som bodde i området fra før dels som billig arbeidskraft, dels som et praktisk demografisk problem som kunne overvinnes.

Sionistene vant støtte for sitt ønske blant europeere, og viktigst var britene, siden Storbritannia tok makten i Palestina etter Første verdenskrig og styrte det som et såkalt “mandat”. Sionistene startet en systematisk og storstilt immigrasjonsbølge til Palestina og kjøpte opp land fra stort sett fraværende osmanske landeiere. Der dannet de egne, lukkede samfunn der med sin egen økonomi og egne styringsstrukturer. Dette førte til spenninger og etter hvert voldelig konflikt med palestinerne som bodde i området fra før, da de sistnevnte begynte å innse at innflytterne hadde en større plan. For å illustrere dramatikken sett fra palestinernes side, var 15.000 av de ca 460.000 innbyggerne i området jøder i 1878. I 1946 var det 600.000 jøder, de fleste innflyttet fra Europa eller barn av innflyttere. Raten av arabere/jøder hadde endret seg fra 92/8 til 67/33. Palestinerne var etterhvert rasende. De hadde jo ikke bedrevet noen jødeforfølgelser, men opplevde tvert imot at en gruppe europeere var i ferd med å ta fra dem landet deres. Storbritannia innså til slutt at de ikke klarte å håndtere situasjonen og ga den over til det nyopprettede FN. På bakgrunn av Holocaust var det bred støtte blant verdens mektigste land til det jødiske kravet om et nasjonalt hjem, og de foreslo en delingsplan. Palestinerne og de arabiske landene avslo planen - igjen ut fra en tankegang om at det var urettferdig at palestinerne skulle betale prisen for europeernes synder og jødenes ønske om en nasjonalstat. Det ble krig, sionistene vant og Israel ble opprettet i 1948.

Omtrent 750.000 palestinere ble fordrevet fra sine hjem i prosessen, og mange av dem flyktet til Gaza. Etterkommerne etter disse flyktningene er også registrert som flyktninger og utgjør en stor andel av Gazas innbyggere i dag.

Sionistene fikk sitt ønske oppfylt, og Israel er i dag en legitim stat anerkjent av FN. Israelere har, som alle andre, krav på å få leve i trygghet og sikkerhet. Problemet er at siden 1948 har palestinere kjempet for de samme rettighetene - med både diplomati, fredelig motstand og vold - uten å bli hørt. Det er to fundamentale overgrep som må rettes opp for å løse konflikten. Først: Flyktningene fra 1948 har aldri fått noen erstatning for boligene og eiendommene de ble fratatt med makt. Dernest: Israel okkuperte i 1967 Vestbredden og Gaza-stripen, og må i henhold til FN-resolusjoner gi tilbake disse okkuperte områdene. Det har Israel konsekvent nektet å gjøre; istedet har staten faktisk kolonisert Vestbredden, ulovlig i henhold til internasjonal rett. Resultatet av denne todelte uretten er at generasjoner av palestinere har vokst opp uten å ha et statsborgerskap, uten å ha pass eller andre helt grunnleggende rettigheter som innbyggere av et hvilket som helst land tar for gitt.

Palestinernes legitime krav om et eget land og erstatning til flyktningene, og Israels motvilje mot å etterkomme dette kravet, er den fundamentale årsaken til at det aldri blir fred. Den pågående krigen mellom Hamas og Israel er bare et nytt, og spesielt fryktelig, kapittel i en lang historie med sammenstøt. Som den seirende part etter krigene i 1948 og 1967 er det Israel som sitter med nøkkelen til å løse konflikten: Palestinerne ønsker en stat på Vestbredden og Gaza-stripen, og Israel kontrollerer i dag begge disse områdene, i strid med FNs resolusjoner. Det er ingen grunn til å tro at palestinerne vil gi opp kampen for et land, enten med fredelige eller voldelige midler, når de har kjempet denne kampen siden 1948. For Israel er det eneste reelle alternativet til å etterkomme dette kravet en evig okkupasjon eller en etnisk rensing av Gaza-stripen og Vestbredden. Det finnes ministre i den israelske regjeringen som mener etnisk rensing er veien å gå, men de er enn så lenge ikke noe flertall. Et nærmest uoverstigelig problem er at konflikten har skapt så mye frykt og hat på begge sider gjennom mange år at israelere flest ikke ville føle seg trygge med en palestinsk stat som nærmeste nabo. Dette er på mange måter et resultat av Israels egen politikk gjennom flere tiår, men frykten er jo ikke mindre reell av den grunn.

Derfor må det kraftige internasjonalt press, garantier og støtteordninger til overfor både Israel og palestinerne for å kunne gi begge folkene det de ønsker. USA er et nøkkelland i denne sammenhengen. Så lenge ikke USA er villig til aktivt å støtte opprettelsen av en palestinsk stat, vil vi etter alt å dømme se flere tragiske voldsepisoder utspille seg i Israel, på Vestbredden og Gaza i årene framover.

For videre lesing:

• Palestine, Israel and the Arab-Israeli Conflict

• Fanget av kolonitiden?

• Israel og Palestina: Et folk for mye?

• Midlertidig og evig: UNRWA og det palestinske flyktningespørsmålet

• The Iron Wall. Israel and the Arab World - Avi Shlaim (2000)