Farene ved falske nyheter

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Falske nyheter er ikke et nytt fenomen – det nye utgjør måten og tempoet det falske produseres, distribueres og konsumeres på. Samtidig utgjør falske nyheter en hybridsjanger som snylter på nyhetsformatet, og denne forkledningen er forvirrende.

Boken «Falske nyheter: Løgn, desinformasjon og propaganda i den digitale offentligheten» handler om informasjonskaoset som har oppstått – et kaos som er utløst av at det har blitt vanskeligere å skille sant fra løgn, informasjon fra propaganda og ekte nyheter fra falske. Boken tar derfor for seg tre sentrale spørsmål: Hva er desinformasjon og falske nyheter? Hvorfor skapes og deles desinformasjon og falske nyheter? Og hvordan kan og bør desinformasjon og falske nyheter bekjempes?

Det er nødvendig å være seg bevisst de ordene vi bruker for å beskrive problemene ved falsk og manipulert informasjon. Falske nyheter eller fake news har ennå ikke en etablert definisjon i forskningen, og blir brukt med forskjellig betydninger i offentligheten. Vi har sett eksempler på politikere som bruker begrepet falske nyheter som et våpen mot kritiske medier eller opponenter. Vi har også sett eksempler på nyhetsbrukere som kaller såkalte klikkagn-artikler (clickbait) for falske nyheter fordi de føler seg lurt når de klikker inn på dem. Ofte har falske nyheter minimalt med nyheter å gjøre annet enn å ha tyvlånt formatet, men begrepet falske nyheter kan likevel ha negative konsekvenser for redaksjonelle medier som følger etiske regler og søker så godt det lar seg gjøre å unngå feil.

Ved å spesifisere ordbruken i møtet med problematisk informasjon, kan det også bli lettere å sette inn tiltak. Eksempelvis vil fullstendig fabrikkerte nyhetssaker som er laget for å tjene annonsekroner, kreve andre tiltak enn politisk desinformasjon eller virale konspirasjonsteorier. I det første tilfellet, fabrikkerte nyhetssaker, vil det være viktig å få stanset distribusjonen og stenge kontoer. I det andre tilfellet, politisk desinformasjon, vil det være særlig viktig å få avdekket avsender og faktasjekket informasjonen før den sprer seg ytterligere. I det tredje tilfellet, virale konspirasjonsteorier, vil det være særlig viktig å etablere et nytt verdensbilde når man korrigerer feilinformasjon siden konspirasjonen trolig er godt plantet hos tilhengerne.

Dette informasjonskaoset har både teknologiske, økonomiske, politiske, militære og psykologiske årsaker, og den utfordrer både enkeltindivider, medieselskaper, organisasjoner, politikere og myndigheter – alle som er opptatt av hvordan offentligheten fungerer. Samtidig vil jeg understreke at det ikke finnes en løsning som kan fikse alle problemene med falsk og manipulert informasjon en gang for alle, mange ulike tiltak må til. Fordi falske nyheter og desinformasjon fremstår forskjellig i ulike sammenhenger, er det viktig å forstå dette fenomenet i kontekst. Boken Falske nyheter: Løgn, desinformasjon og propaganda i den digitale offentligheten viser at falske nyheter og desinformasjon også er en utfordring i Norge, men på en litt annen måte enn de mest spektakulære hendelsene vi hører om fra USA, Russland eller Tyrkia, for å nevne noen. Tiltakene i Norge må nødvendigvis være tilpasset vårt politiske system, mediesystem, presseetikk, lovgivning og undervisning.

Denne situasjonen har også økt behovet for å lære og praktisere kildekritikk. På samme måte som tennene må pusses hver dag, må vi venne oss til å stille kildekritiske spørsmål til informasjon vi kommer over i digitale flater, og særlig i sosiale medier hvor avsenderen er mindre tydelig: Hvor kommer informasjonen fra? Er informasjonen troverdig? Kan vi stole på kilden? Har kilden en agenda? Er informasjonen nøyaktig? Kan andre kilder bekrefte samme informasjon? I en digital offentlighet bør kildekritikk og kritisk medie- og informasjonsforståelse (literacy) bli allmennlære, ikke bare for unge elever, men også for godt voksne personer som ikke har vokst opp med internett.

Sosiale medier og særlig Facebook har en helt sentral rolle i distribusjonen av falsk og manipulert informasjon. Det er også her flest nordmenn kommer over slik informasjon. I mange land har Facebook blitt en viktig del av infrastrukturen for informasjon og sosiale relasjoner, det gir også selskapet et stort ansvar. Derfor vil ikke kravene om større åpenhet rundt hvordan Facebook forvalter denne makten minske. Facebook bør ha mer åpenhet om hva de gjør for å identifisere og fjerne hatytringer, hvordan de modererer kommentarer og hvordan de forholder seg til falsk og manipulert informasjon.

Informasjon i sosiale medier krever også en annen årvåkenhet enn nyheter fra redaksjonelle medier som arbeider etter Vær Varsom-plakaten. De må forholde seg til presseetikk, som blant annet krever at feil skal rettes opp og beklages så raskt som mulig; at den som er blitt utsatt for angrep snarest mulig skal få adgang til tilsvar; at man skal skille mellom hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer; den krever saklighet i innhold og presentasjon og at man respekterer skillet mellom et privat og et offentlig område (Vær Varsom-plakaten). Dersom redaksjonelle medier bryter ett eller flere punkter i Vær Varsom-plakaten, kan de klages inn for Pressens Faglige Utvalg. Det kan man ikke gjøre med medier som tilsynelatende fremstår som nyhetsnettsteder, men som ikke arbeider etter Vær Varsom-plakaten. Det gjør det vanskeligere å holde dem ansvarlige og vite hvordan de håndterer eksempelvis kildekritikk eller økonomiske bindinger.

Avslutningsvis vil jeg trekke frem tre temaer som angår ulike typer falsk og manipulert informasjon og som jeg mener det er viktig å være oppmerksom på i tiden fremover.

1. «Deep fakes» og «Dark social web». «Deep fakes» er et begrep som handler om visuell og audiovisuell manipulasjon. Teknologien bak manipulasjon av video og lyd er fremdeles ikke så avansert at det utgjør en stor trussel for den digitale offentligheten, men det er bare et tidsspørsmål før det skjer. Mens manipulering av lyd og video har vært komplisert å få til tidligere, vil kunstig intelligens og maskinlæring gjøre det mulig å manipulere enkeltindividers mimikk i et videoopptak i sanntid. Hvordan kan vi utvikle digital kildekritikk til å avdekke manipulering av video og lyd? Hvilke verktøy og teknikker og metoder trenger vi? Tilsvarende spørsmål gjelder falsk og manipulert informasjon på «Dark social web» eller lukkede chat- og meldingsapper. I land som Brasil og India har vi sett spredning av falsk og manipulert informasjon på meldingstjenester som WhatsApp og WeChat. Det gjør det vanskeligere å oppdage utbredelsen og omfanget av falsk og manipulert informasjon, samtidig som det gjør det enklere for aktører å målrette budskapet i private kanaler til utvalgte målgrupper. Hva er omfanget av falsk og manipulert informasjon, spredt via meldingsapper?

2. Forskere, faktasjekkere og andre bør jobbe med å identifisere «best practice» for å korrigere feiloppfatninger på sosiale medier, et medium som tillater lynrask spredning av falsk og manipulert informasjon og som tvinger faktasjekkere til å analysere påstander i sanntid. Vi må vite mer om hvorfor enkelte personer bygger opp «faktaresistens» og hva vi kan gjøre med det. Vi må også vite mer om under hvilke omstendigheter folk vil respondere meningsfullt på fakta som motsier deres tidligere oppfatninger. Hva slags formater (tekst, bilder, animasjoner, video, memes, lyd, etc.) egner seg best for faktasjekking og korrigeringer? Og ikke minst må vi vite mer om hva slags rolle opinionsdannere har når det gjelder korrigeringer.

3. Redaksjonelle medier må gjøre mer for å bygge tillit. Det er fremdeles forholdsvis høy tillit til medier og journalistikk i Norge, men den tilliten kan ikke tas for gitt, den må bygges og utvikles hele tiden. Redaksjonelle medier må gjøre mer for å synliggjøre de journalistiske metodene og de etiske vurderingene som foregår i redaksjonene hver dag, eksempelvis kildekritikk, tilsvarsrett og valg av kilder. Det vil være en fordel for den digitale offentligheten om de nye mediene (blant annet de partiske og de virale) følger og forholder seg til det solide etiske rammeverket som Vær Varsom-plakaten er. Vi trenger mer debatt og forskning på hvordan ulike medieaktører jobber med å bygge tillit.

Litteratur og anbefalt videre lesning

Bente Kalsnes, 2019: «Falske nyheter: Løgn, desinformasjon og propaganda i den digitale offentligheten», Cappelen Damm Akademiske.

Henrik Lied, 2019: «Yama kan ikke samisk eller mandarin. Før nå», NRK beta.

Charlie Beckett, 2018: «2018 Brazil Elections: the dark power of social media and the threat to journalism», LSE.

Bente Kalsnes er førsteamanuensis i kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania. Hun ga nylig ut boken "Falske nyheter: Løgn, desinformasjon og propaganda i den digitale offentligheten".