Et fredshåp etter Putin?
Den 71 år gamle Vladimir Putin stiller til gjenvalg ved presidentvalget i Russland 17. mars 2024. Han har snart sittet ved makten i 25 år, 19 av de som president. Tross spekulasjoner om hans helse, synes hans avgang like fjern som hans reelle motkandidater til presidentskapet i Russland.
Akkurat nå lever Putin i beste velgående, og alle rykter om hans mange sykdommer og snarlige død fremstår mildt sagt som overdrevet. Imidlertid, en dag vil Putin som person være historie. Hvordan Putin går ut av historien er nok av betydning, men utallige russiske tsarer har forlatt denne verden på forskjellige måter, og likevel har Russland frem til nå forblitt et aggressivt imperialistisk diktatur.
Basert på omfattende forskning på historisk materiale blir langt de fleste diktatorer/autokrater som dør i stilling, eller mister makten på ulike måter, erstattet med en «blåkopi» (se lenke: The Treacherous Path to a Better Russia, Foreign Affairs 20. juni 2023). Rent generelt er det få seriøse Russlands-kjennere som tror på en positiv politisk utvikling i landet. Det har allerede i de ulovlig okkuperte områdene av Ukraina lenge pågått en hardhendt russifiseringspolitikk for slik ytterligere å sementere kontrollen over de landområdene som er erobret (se lenke: The Quiet Transformation of Occupied Ukraine, Foreign Affairs, 18. januar 2024).
I den videre betraktningen av tiden etter Putin legges til grunn at regimet i liten grad vil avvike fra den fremherskende imperialistiske tenkningen som har preget Russland over flere hundre år, og at russifiseringen av de områdene Russland militært har lagt under seg vil fortsette. Det er absolutt ingenting som tyder på at Kreml har gitt opp sine målsettinger om å legge mye mer av Ukraina under Russland.
Likevel, ofte hører man vage utsagn om håp knyttet til et post-Putin regime. Dog uten at det konkretiseres noe særlig hva et slikt regime kunne tenkes å være villig til å gå med på for å få en slutt på krigen. Selv om det ikke behandles her, ville jo f.eks. sikkerhetsgarantier til Ukraina, krigserstatninger og straff for i hvert fall de aller groveste krigsforbryterne raskt bli en del av eventuelle fredssamtaler, og det skulle være rart om Russland får en ny leder uten blod på hendene. Hvordan en etterfølger til Putin kommer til makten vet vi selvsagt lite om, men det kan fastslåes at det er ingen åpenbar kandidat. Det er ikke etablert prosedyrer som kan sikre en ordnet maktovertagelse og det er heller ingen som vet hvem som får være med på å utforme den nye ledelsen. Mye tyder på at lite har forandret seg siden Winston Churchill sammenlignet maktkampene i Kreml med å hive en flokk bulldoger under et gulvteppe og sette seg ned og vente på å se hvem som kom ut i live.
Uansett, for at det skal finnes noe fredshåp må jo den som overlevde tiden under gulvteppet best, få et mandat til å gjøre noe med krigen. Imidlertid, det kan jo tenkes at ingen tør å endre noe ved krigen, det er rett og slett en for stor trussel mot regimets overlevelse. Videre, vi må anta at dette er en leder som er langt svakere enn Putin, en som enda ikke har fått et solid grep om makten. Likevel, det er ofte nyttig å konkretisere mulige alternativer, det fjerner «tåketale».
For det første, mandatet kunne bli å raskest mulig trekke russiske styrker ut fra alt internasjonalt anerkjent ukrainsk territorium. Dette ville nok avslutte krigen, men er det noe et nytt regime kunne tenkes å overleve? Det er bare å forestille seg det kaoset som ville oppstå i kjølvannet av en slik beslutning. Hvordan skulle dette forklares til befolkningen og hvordan håndtere noe hundre tusen soldater som brått er tilbake i Russland? Og hva ville ikke dette gjøre med persepsjonen av Russland som stormakt, regionalt og globalt? Et slikt scenario vil bare kunne inntreffe etter et katastrofalt militært nederlag i Ukraina.
En annen mulighet er å trekke tilbake til «grensene» før 24. februar 2022. Dette ville kreve enighet fra Ukraina for å kunne stoppe krigen der, noe som neppe er mulig. Selv om Russland i et slikt scenario fortsatt okkuperer Krimhalvøya, ville likevel muligheten til regimeoverlevelse være kraftig truet. Og i Donbas var det som ble kalt kontaktlinjen (frontlinjen) bare en tilfeldig linje i terrenget der omfattende kamphandlinger sluttet i februar 2015. Et utfall som dette ville klart bli oppfattet som et strategisk nederlag av store dimensjoner, både innad i Russland og av omverden. Og verst av alt, Russlands selvdestruktive krig ville vært helt bortkastet. Ingen russisk leder har lyst til å forklare dette på TV i beste sendetid.
For det tredje kunne mandatet bli «muddle through», i store trekk fortsette som før og håpe det beste. Dette er det mest sannsynlige utfallet, Russland fortsetter sin folkerettsstridige okkupasjon av de områder som til enhver tid kan kontrolleres militært. Sett fra et perspektiv om regimeoverlevelse er dette logisk, en ny president slipper å ta belastningen som følger av endring, Kreml trenger ikke å innrømme noe nederlag og krigen fortsetter å underbygge «nødvendigheten» av en fortsatt brutal undertrykkelse av befolkningen. Implisitt i en slik utviklingen ligger fortsatte forsøk på offensive operasjoner for å legge mer ukrainsk land under Moskva. Resten av den russiske tilnærmingen vil være å utføre så mange missilangrep som mulig.
Dessverre er det slik at en gjennomtenkning av tiden etter Putin frembringer få lyspunkter. Putin kan heller ikke «bare avslutte krigen». Han er i store trekk underlagt de samme risikoene som hans etterfølger vil stå overfor. Den eneste veien til troverdig fred i Europa, og kanskje også på sikt en frigjøring av det russiske folket, går bare gjennom et knusende nederlag for det imperialistiske og diktatoriske Russland vi har kjent over flere hundre år. Aleksej Navalny skrev i Washington Post i september 2022 at det eneste som kan gjøre at Russland slutter å være en trussel mot sine naboer og Europa er at landet utvikler seg til å bli et parlamentarisk demokrati. Det er også bare et demokratisk Russland som vil kunne være en troverdig part i en fredsprosess med Ukraina, og i internasjonalt samkvem generelt. Utsiktene til at Navalny skal få sine ønsker oppfylt er dessverre svært dårlige. Omverden – og ganske særlig Norge som har felles grense med Russland – gjør klokt i å ta inn over seg at dagens truende og uforutsigbare regime i Kreml overveiende sannsynlig er en vedvarende faktor som vil fortsette å prege den geopolitiske istiden vi er inne i.
For videre lesing: