Demokratiforkjemper og Trump-tilhenger fikk Nobels fredspris 2025
I denne utgaven av 'Ukens analyse' skriver Øiving Stenersen om årets fredsprisvinner.
Den internasjonale oppmerksomheten omkring «verdens mest prestisjefylte pris» var rekordhøy da vinneren av Nobels fredspris ble kunngjort 10. oktober 2025. Grunnen var det sterke presset mot Nobelkomiteen fra USAs president Donald Trump som mente at han fortjente prisen for å ha avsluttet flere kriger. Både eksperter og mediefolk avviste presidentens påstander og ambisjoner. De fleste trodde heller at prisen ville gå til en humanitær organisasjon eller en vinner knyttet til FN. Men de tok feil. Komiteen valgte demokratiforkjemperen Maria Corina Machado fra Venezuela.
Prisvinneren ble født i en velstående familie i Caracas i 1967. Hun utdannet seg til ingeniør, spesialiserte seg i finans ved IESE Business School og studerte lederutdanning ved Yale University. I 2002 var hun med på å stifte organisasjonen Súmate som arbeider for demokratibygging og frie valg, og i tiden som fulgte stilte hun seg stadig mer kritisk til politikken til den sosialistiske presidenten Hugo Chavez. Machados engasjement økte kraftig da familiens storbedrift ble overtatt av staten 2010. Hun ble valgt inn i parlamentet og grunnla partiet Vente Venezuela (Kom Venezuela) som fortsatte kampen mot diktaturet etter at Nicolas Maduro overtok som president i 2013.
Maduros styre gjorde Venezuela til en brutal autoritær stat i økonomisk krise. Folk flest havnet i dyp fattigdom og over 8 millioner mennesker forlot landet. Samtidig ble befolkningen holdt nede ved hjelp av forfølgelse, fengsling og tortur. Marchado lyktes likevel i å bli lansert som opposisjonens presidentkandidat før valget i 2024. Myndighetene svarte med å nekte henne å delta i valget, men maktet ikke å stoppe hennes ikkevoldelige fredsarbeid. Med hjelp av hundretusener av frivillige valgobservatører klarte hun å dokumentere at opposisjonen vant valget med klar margin og at Maduros seier var tuftet på valgfusk.
Valget av Machado reflekterer innflytelsen til kvinnene i Nobelkomiteen, som med unntak av 2020, har sittet med flertall siden tusenårsskiftet. Siden har komiteen valgt 10 kvinner som har stått opp for demokratiske idealer og menneskerettigheter mot autoritære regimer. Dette viser vilje å til å fremme erfaringene fra den norske likestillingskampen med front mot mannssjåvinismen i internasjonal politikk.
Machado var nominert av flere republikanske politikere med USAs utenriksminister Marco Rubio i spissen. Det reduserte muligheten for at president Trump ville straffe Norge med økt toll. Samme effekt hadde Machados utsagn om at hun dediserte prisen til den amerikanske presidenten for hans «avgjørende støtte» for å bli kvitt det diktatoriske regimet til Nicolas Maduro.
Det var taktisk lurt av komiteen å flette inn argumenter for Machado som kan tolkes som kritikk mot Trumps politiske agenda: Komiteen uttrykte uro over at demokratiet er i tilbakegang og trues av «rettsstater som misbrukes, frie medier som knebles, kritikere som fengsles, og samfunn som trekkes i mer autoritær og militarisert retning.»
Etter Nobelkomiteens redegjørelse vokste kritikken mot valget av Machado fra eksperter på venezuelansk historie og politikk. Hovedinnvendingen var Machados fiendtlige holdning til forsøkene på dialog og forsoning med Maduros regjering. Noen tok også avstand fra Vente Venezuelas avvisning av ideer om sosial rettferdighet, omfordeling og velferdsstat, og flere kritikere var betenkt over Machados sympati og samarbeid med ytrehøyrekrefter i Europa, Latin-Amerika og Israel. Blant vennene hennes finnes Marine Le Pen, Geert Wilders, Jair Bolsonaro og Benjamin Netanyahu.
Machados politiske framtid og ettermæle vil bli påvirket av USAs tiltak for å velte regimet til Nicolas Maduro. USAs framferd overfor Venezuela, samt skjebnen til Trumps fredsplan for Midtøsten, vil utvilsomt ligge i vektskålen når Den Norske Nobelkomite trer sammen i september 2026 for å ta stilling til om Donald Trump fortjener fredsprisen.
For videre lesning: