Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

Biden og NATO

Svein Melby, seniorforsker, IFS
Jens Stoltenberg og Joe Biden i 2015

NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, og USAs nyvalgte president, Joe Biden.

Foto: NATO / Flickr (CC BY-NC-ND 2.0)

Denne Ukens analyse er skrevet av seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier (IFS), Svein Melby. Han forventer at Biden, i likhet med Trump, vil kreve at USAs allierte påtar seg et økt ansvar for NATO, både politisk og militært.

I fire år har USA hatt en president med en grunnleggende negativ innstilling til forpliktende kollektive institusjoner. I stedet har Trump tatt til orde for en internasjonal orden med vekt på sterke enkeltstater, og en amerikansk utenrikspolitikk preget av unilateral opptreden. Denne tilnærmingen ble i sin tid nedfelt i Trump-administrasjonens nasjonale sikkerhetsstrategi i 2017. Selv om presidenten underveis har moderert sitt syn i praktisk politikk, har denne grunnholdningen like fullt preget den rolle som Trump har tillagt NATO. Dette har medført betydelige transatlantiske gnisninger, og usikkerhet når det gjelder de overordnede politiske rammer rundt NATO.

Som en typisk representant for den retningen som har dominert USAs utenrikspolitikk siden 1940-tallet, kommer Joe Biden inn med en helt annen grunnholdning til kollektive ordninger. Ikke minst vil det gjelde den vekt som vil bli lagt på NATO. Gjennom å proklamere at «America is Back» gav Biden klar beskjed om dette ved lanseringen av kandidatene til de sentrale utenriks- og sikkerhetspolitiske posisjoner i hans administrasjon. Og med Tony Blinken, Jake Sullivan og Lloyd Austin som henholdsvis utenriksminister, sikkerhetspolitisk rådgiver og forsvarsminister, er det heller ingen tvil om at Biden har en slik intensjon. Dette underbygges ytterligere av det forhold at Biden, i motsetning til Obama, er en tradisjonell atlantist. I utgangspunktet må vi derfor forvente et linjeskift tilbake til det normale når det gjelder USAs prioritering av NATO, og ikke minst hvordan USA vil opptre overfor sine allierte i Europa.

Men til tross for Bidens positive holdning, bør likevel USAs NATO-allierte dempe sine forventninger. For vi kommer neppe til å se et USA som aksler ledertrøyen med den vilje til å ta de tunge løft i alliansen slik vi før var vant til. Årsaken til dette er at Biden nå overtar et USA i dyp indrepolitisk krise. De politiske motsetningene og den giftige atmosfæren som nå preger USA er av en slik fundamental art at dette truer landets politiske beslutningsevne. Og klarer man ikke å snu denne utviklingen vil det nasjonale politiske og økonomiske grunnlaget for USAs internasjonale lederposisjon bli avgjørende svekket. Derfor har ikke Biden noe annet valg enn å prioritere innenrikspolitikken, bygge en ny og fremtidsrettet økonomi, og fremfor alt redusere de enorme inntektsforskjellene.

Han må derfor i sin utenrikspolitikk rett og slett ta hensyn til globaliseringens tapere.

Alt dette vil sette sitt preg på det ambisjonsnivå som USA under Biden kan forventes å anlegge i kollektive ordninger som NATO. Man så tendenser til en neddempet amerikansk ledervilje i NATO allerede under Obama, og dette må forventes å bli videreført av Biden. Det vil si en politikk der USA sikter på å bruke blant annet NATO som instrument for å økonomisere med egen ressursbruk.

Dette betyr at Biden, i likhet med Trump, vil kreve at USAs allierte påtar seg et økt ansvar for NATO, både politisk og militært. Og det er ytterst viktig at USAs venner i Europa forstår at dette er tvingende nødvendig for å gjøre det mulig for Biden å bygge bro over de indre motsetningene slik at USA over tid evner å ivareta sin hovedrolle i internasjonal politikk. For klarer man ikke å forhindre den rådende negative utvikling i USA vil dette over tid kunne ha dramatiske konsekvenser også for den kollektiviserte orden i Europa. En ting er fortsatte amerikanske krav med henhold til økonomisk-militær byrdefordeling, noe annet er at Biden også kommer til å fremme et ønske om en større grad av felles alliert opptreden for å påvirke den globale relative maktfordeling. Siden Kina åpenbart utgjør den største utfordringen for USA og Vesten i en slik sammenheng, må vi forvente et økende amerikansk krav om at dette må legge føringer på hvordan NATO- og EU-land ordner sitt forhold til Kina. Men samtidig vil Biden i mye større grad enn sin forgjenger vil vise vilje til å samordne sig egen politikk overfor så vel Kina som Russland med sine allierte, slik at USA igjen vil opptre med forutsigbarhet.

I sum kan man konstatere at Bidens USA står ved en innenrikspolitisk korsvei. Lykkes man ikke å komme ut av de åpenbare problemer man nå strir med vil dette kunne få dramatiske følger for landet internasjonale lederrolle. Forståelse for dette må danne utgangspunktet for hvordan USAs NATO-allierte tar imot den nye administrasjonen i Washington.