Hopp til hovedinnhold
Ukens analyse

Avskrekking er tilbake! Men hva er avskrekking?

Håkon Lunde Saxi, førsteamanuensis, Forsvarets høgskole/Stabsskolen
Avskrekking er en måtte å opptre på som skal få noen ‒ vanligvis en stat ‒ til å avstå fra å gjøre en uønsket handling, skriver Saxi .

Avskrekking er en måtte å opptre på som skal få noen ‒ vanligvis en stat ‒ til å avstå fra å gjøre en uønsket handling, skriver Saxi.

Foto: NATO

Ukens analyse er skrevet av Håkon Lunde Saxi, førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole/Stabsskolen. Han skriver om tilbakekomsten til begrepet «avskrekking» etter Ukraina-krisen i 2014. Hvorfor er det tilbake? Og hva er avskrekking?

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

«Avskrekking» er et begrep som mange i Norge og i Europa inntil for få år siden assosierte med den kalde krigen som historisk periode (og med atomvåpen). Begrepet ble sjeldent brukt i norsk og europeisk forsvarspolitikk på 1990-tallet og 2000-tallet. I NATOs strategiske konsept fra 2010 forble «kollektivt forsvar» en av alliansens tre hovedoppgaver – en oppgave som inkluderte «avskrekking og forsvar» – men denne oppgaven var i liten grad det daglige hovedfokuset. Fokuset var i stede på «krisehåndtering» utenfor NATOs område, som i Afghanistan. I erklæringen fra NATOs toppmøte i Chicago i 2012 ble ordet «avskrekking» bare brukt fem ganger.

I den siste norske langtidsplanen for forsvarssektoren som kom forut for Ukraina-krisen – publisert i 2012 – introduserte Forsvarsdepartementet riktignok begrepet «krigsforebyggende terskel». Introduksjonen av begrepet var begrunnet i nødvendigheten av å rette Forsvarets oppmerksomhet hjemover, mot å kunne håndtere en sikkerhetspolitisk krise i Norges nærområder. Den innholdsmessige betydningen av begrepet «terskel» var i stor grad det samme som «avskrekking», og mange i det sikkerhetspolitiske miljøet oppfattet derfor terskebegrepet som en måte å unngå å bruke det mer kaldkrigspregede begrepet «avskrekking». I langtidsplanen ble Russland stadig beskrevet som «en strategisk partner» for NATO og Norge.

Norge var blant landene i alliansen som fulgte tett med på forbedringene i Russlands militære kapasiteter mot slutten av 2000-tallet og starten av 2010-tallet. Det var likevel ikke før med Ukraina-krisen i 2014 at man brått endret vurderingen av Russlands intensjoner. At Moskva kunne benytte militærmakt mot sine europeiske naboland for å oppnå politiske målsetninger – inkludert det å endre grenser – ble før 2014 oppfattet som relativt usannsynlig. Nå kunne dette ikke lenger avvises med like stor grad av sikkerhet. Spørsmålet var: Kunne Russland nå velge å gjøre bruk av militære virkemidler også mot NATO-land?

Selv om NATO-landene hadde svært ulike vurderinger av faren for russisk aggresjon mot medlemslandene, valgte alliansen å ta sine forholdsregler. Siden 2014 har alliansen gjennomgått det generalsekretær Jens Stoltenberg kaller «den største styrkingen av NATOs kollektive forsvar siden den kalde krigen». Alliansen valgte både å utplassere noen mindre kampavdelinger i de nye medlemslandene i Øst-Europa (eFP) og å forbedre størrelsen og hurtigheten på alliansens forsterkningsstyrke (NRF).

Med styrkingen av Alliansens kollektive forsvar kom også ordet «avskrekking» tilbake. I slutterklæringene fra NATO toppmøtene i Warszawa i 2016 og Brussel i 2018 ble ordet brukt respektivt 30 og 29 ganger. I langtidsplanen for forsvarssektoren som ble publisert i 2016, ble det gjort klart at Forsvarets oppgave nr. 1 var å «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar». Dermed var begrepet tilbake både i NATO og i Norge.

Men hva er avskrekking?

Avskrekking er en måtte å opptre på som skal få noen ‒ vanligvis en stat ‒ til å avstå fra å gjøre en uønsket handling, som å gjennomføre et væpnet angrep. Det innebærer derfor et forsøk på å forhindre en handling. Det er derfor ulikt andre former for maktbruk, som tvangsdiplomati, der hensikten er å tvinge noen til å gjøre noe eller forandre adferd.

I den klassiske litteraturen skilles det gjerne på to fundamentale tilnærminger til avskrekking.

I avskrekking gjennom nektelse er hensikten å gjøre det umulig eller usannsynlig at en potensiell aggressor vil lykkes i å nå sine militære målsetninger. Dette søkes typisk å oppnå ved å utplassere nok militære styrker til å stoppe et angrep der det forekommer. Avskrekking ved straff truer på sin side med å påføre alvorlige kostnader, uten at disse trenger å være knyttet til kampen i området der aggresjonen har funnet sted. Å svare på et landmilitært angrep med et atomangrep mot aggressorens hjemland vil være et eksempel på denne tilnærmingen.

Videre kan avskrekking være både direkte og utvidet. Det første innebærer å avskrekke et angrep mot sitt eget territorium; det sistnevnte å avskrekke et angrep mot en tredjepart, for eksempel allierte og partnere. Utvidet avskrekking anses som langt vanskeligere da det både er mer militært krevende å prosjektere militærmakt over lange avstander, og ‒ enda viktigere ‒ fordi det gir et troverdighetsproblem. En aggressor kan tvile på om et land vil oppfylle et løfte om å forsvare en tredjepart. Tvilen ble noen ganger utrykt slik under den kalde krigen: «Vil USA ofre Chicago for å beskytte Hamburg?». I dag spør enkelte av de «nye» medlemslandene i NATO seg om USA er parat til å ofre Chicago for å beskytte Riga?

Virkningsfull troverdig avskrekking bør samtidig kombineres med dialog. Hensikten med dialogen er å redusere motpartens grad av misnøye med status quo, og dermed også hans vilje til å akseptere risiko for å endre situasjonen gjennom et angrep. NATOs strategi under den kalde krigen kan i stor grad oppsummeres som etableringen av troverdig avskrekking, paret med dialog med østblokken i et forsøk på å oppnå avspenning. I dag synes NATOs tilnærming overfor Russland å ha returnert til denne strategien.

Anbefalt lesning:

Forsvarsdepartementet: "Prop. 151S (2015‒2016) Kampkraft og bærekraft", 2016.

Forsvarsdepartementet: " Prop. 73S (2011–2012) Et forsvar for vår tid", 2012.

Michael J. Mazzar: "Understanding Deterrence", 2018.

NATO: "The Secretary General’s Annual Report 2015", 2015.

NATO: "Strategic Concept", 2010.


Håkon Lunde Saxi er førsteamanuensis ved Forsvarets Høyskole/Stabsskolen. Han kan nås på e-post: haakon.saxi@fhs.mil.no.