Atomvåpen tilbake på dagsorden i Europa
Russlands krig mot Ukraina og usikkerheten rundt det transatlantiske samarbeidet har tvunget europeiske ledere til å tenke nytt rundt sikkerhet.
Siden andre verdenskrig har kontinentet vært avhengig av amerikansk avskrekking, og for første gang siden den kalde krigen diskuteres atomvåpen og opprustning åpent i Europa. I dag er det kun Frankrike og Storbritannia som besitter egne atomvåpen. Det er likevel en vesentlig forskjell mellom de to landene. I motsetning til Frankrike, er Storbritannia avhengig av USA for å opprettholde sitt atomvåpenarsenal.
Uten den amerikanske atomparaplyen står Europa igjen med langt færre atomstridshoder. Den samlede avskrekkingseffekten ville dermed vært betydelig svekket. I tillegg viser historien sårbarheten knyttet til eksterne sikkerhetsgarantier. I 1994 overførte Ukraina alt av gjenværende sovjetiske atomvåpen på sitt territorium til Russland. Dette ble byttet mot garantier om territoriell integritet fra USA, Storbritannia og Russland gjennom Budapest-memorandumet. Ukrainas suverenitet ble brutt allerede da Russland annekterte Krim i 2014, og etter fullskalainvasjonen i 2022 er det tydelig at slike garantier ikke nødvendigvis er tilstrekkelige. Samtidig ser vi at Nord-Korea, en annen atommakt, aktivt støtter Russlands angrepskrig ved å bistå med personell og materiell. Foreløpig har denne involveringen fått få konsekvenser. At atomvåpen igjen diskuteres i Europa, er derfor ikke overraskende.
Det er derimot langt mindre åpenbart hvordan en fremtidig europeisk avskrekking skal utformes. I motsetning til andre stormakter preges europeisk politikkutforming av betydelige strukturelle utfordringer, særlig innen forsvar- og sikkerhetspolitikken. Forslag om et felles atomvåpenarsenal i EU fremstår lite realistisk. Det er vanskelig å se for seg at europeiske land vil overføre kontrollen over atomvåpen til et overnasjonalt beslutningsnivå. EUs omfattende byråkratiske prosesser kan dessuten svekke den raske beslutningsevnen, som er avgjørende for troverdig avskrekking.
En tydelig utvikling er styrkingen av bilateralt samarbeid. Som de to eneste atommaktene i Europa, har Frankrike og Storbritannia den siste tiden styrket eksisterende samarbeid, og presisert at deres atomkapasiteter skal koordineres. I tillegg har president Emmanuel Macron annonsert at Frankrike skal ruste opp sitt atomvåpenarsenal for første gang siden 1992. I den forbindelse har landet allerede initiert samtaler med Tyskland, og planlegger videre møter om kjernefysisk avskrekking med en rekke andre europeiske land. Norge skal etter planen delta i slike samtaler. Gitt at Frankrikes president besitter absolutt beslutningsmakt over sitt atomvåpenarsenal, er det imidlertid uklart hvordan dette skal fungere som en europeisk atomparaply. (Se artikkel skrevet av Franck Orban for videre diskusjon).
Også i Norden diskuteres atomvåpenpolitikk. Den svenske forsvarsministeren Pål Jonson, uttalte nylig at kjernevåpen på svensk territorium i krigstid ikke kan utelukkes. Sett i lys av en 200 år lang tradisjon for nøytralitet i krig, er dette bemerkelsesverdig. I Norge har enkelte tatt til orde for en mer liberal atomvåpenpolitikk, og ideen om et felles nordisk atomvåpen har blitt nevnt. Slike utspill bryter med sentrale prinsipper i norsk utenrikspolitikk. Nei til atomvåpen på norsk jord under fredstid er og har vært en hjørnestein i norsk sikkerhetspolitikk. I tråd med dette slår Bratteli-doktrinen fra 1975 fast at allierte ikke kan legge til ved norske havner dersom det finnes atomvåpen ombord. Norges utenriksminister, Espen Barth Eide, presiserer at norsk atomvåpenpolitikk fremdeles ligger fast. Selv om flertallet foreløpig er skeptiske, illustrerer aktualiteten i atomvåpendebatten den alvorlige geopolitiske situasjonen Europa befinner seg i.
Debatten om atomvåpen i Europa fremstår fortsatt som fragmentert og uten tydelig strategisk retning. I fraværet av en felles EU-tilnærming, ser vi hvordan bilaterale avtaler blir stadig viktigere for utformingen av europeisk avskrekking. Frankrike går i front og signaliserer vilje til å definere premissene for utviklingen. Det grunnleggende spørsmålet forblir likevel det samme som under den amerikanske atomparaplyen: hvor langt er man villig til å gå for andres sikkerhet? Usikkerheten knyttet til atomgarantier er med andre ord like relevant for Europa i dag, som den var da Charles de Gaulle tvilte på om USA ville ofre Chicago for Paris.
Fransk strategi for opprustning: https://www.defense.gouv.fr/sites/default/files/ministere-armees/BACKGROUND%20DOSSIER_NUCLEAR%20DETERRENCE.pdf
Storbritannia avhengig av USA: https://www.chathamhouse.org/2025/03/uks-nuclear-deterrent-relies-us-support-there-are-no-other-easy-alternatives
Alternativer for europeisk avskrekking: https://securityconference.org/assets/02_Dokumente/01_Publikationen/2026/ENSG/Mind_the_Deterrence_Gap%E2%80%93Report_of_the_ENSG.pdf
Nord-Korea i Ukraina: https://www.cfr.org/articles/how-north-korea-has-bolstered-russias-war-ukraine