Nye fregatter til Marinen – Norge valgte britisk

Søndag den 31 august kunngjorde statsminister Støre at Norge har valgt Storbritannia som strategisk partner for anskaffelse av minst fem fregatter av typen Type26 til Marinen. De andre kandidatene var amerikanske Constellation-klasse, franske FDI og tyske F127.

Alle tilbyderne kunne tilby gode fregatter. Så hvorfor britisk? Type 26 var ikke den billigste, verken i anskaffelse eller drift, det var det franske FDI som var. Personellkostnadene i Norge utgjør en stor del av fregattens driftskostnader. Type 26 med en besetning på 157, mot FDIs 125, er derfor dyrere i drift. Og flere eksperter mente at rent teknisk var den franske fregatten kanskje den beste. Den tyske fregatten er egentlig spesialisert for luftforsvar, mens det primært var en anti-ubåt-fregatt Norge etterspurte, og det var uklart både når den tyske og den amerikanske fregatten kunne leveres. Sikkerhetspolitisk var det sterke argumenter for å velge amerikansk.

Den viktigste årsaken til at Regjeringen likevel falt ned på det britiske tilbudet var sterke felles sikkerhetsinteresser og utfordringer med britene i Norskehavet og Nordsjøen. Storbritannia kunne dessuten tilby Norge et tettere samarbeid om operasjoner, vedlikehold og utvikling av fregattene gjennom deres levetid, enn de andre tilbyderne. Målet er at den norske og den britiske versjonen av Type 26 skal være tilnærmet identiske. I så fall vil samarbeid om drift, vedlikehold, og utvikling kunne gjøre at levetidskostnadene for Type26 blir lavere enn for FDI, til tross for at denne har mindre besetning. Britene har dessuten annonsert at de vil være i stand til å redusere besetningsstørrelsen betraktelig. Den norske Marinen har ellers lang tradisjon for nært samarbeid med Royal Navy. Generasjoner av norske marineoffiserer har fått sin videreutdanning i Storbritannia. Det talte også til britenes fordel at de kunne tilby leveranse av første fregatt allerede i 2029. Om det kan virkeliggjøres er likevel et åpent spørsmål. Det betinger antakelig at fregatten leveres som den er, og at det ikke blir behov for tilpasninger til norske behov og krav.

La oss se nærmere på den britiske fregatten: Type26 er spesialisert for ubåtjakt, er konstruert for å være svært stillegående og har kanskje den beste sonarutrustningen av de fire kandidatene. Den britiske versjonen er ikke utstyrt med torpedorør for anti-ubåttorpedoer. Britene satser i stedet på langtrekkende anti-ubåtvåpen som kan skytes ut fra fartøyets vertikale missillaunchere. Type 26 har en åpen systemarkitektur som gjør det lettere å oppgradere den gjennom fartøyets levetid. Det har en stor og fleksibel hangar for diverse ubemannede enheter, RIBer og containere, en løsning den er alene om. Fartøyets vertikale missillaunchingsystem, Mk41 VLS, kan ta en rekke forskjellige missilsystemer, inkludert Evolved Sea Sparrow, som Norge kanskje vil videreføre fra Fridtjof Nansen klassen. Type 26 har tre forskjellige kanoner: en 127mm kanon med lang rekkevidde som blant annet egner seg godt til å beskyte landmål, to 30mm MSI Seahawk til forsvar mot hurtiggående småbåter, sjødroner og luftmål, og to 20mm Phalanx gatling kanoner som siste skanse mot anti-skip missiler. Alle tre kanonsystemer er utbredt i NATO.

Den største svakheten ved Type 26 er luftvarslingsradaren, som baserer seg på en roterende antenne, i motsetning til panelene de fleste moderne radarsystemene i dag baserer seg på. Og, til forskjell fra f.eks. franske FDI, har ikke Type26 noe område-luftforsvar. Den er, hevder kritikerne, knapt nok i stand til å forsvare seg selv mot innkommende kryssermissiler, for ikke å snakke om ballistiske missiler.

Etter mitt syn er likevel ikke Type 26s mangel på områdeluftvern kritisk. Britene har utviklet et eget luftforsvarsfartøy, destroyeren Type45, som har som oppgave å etablere områdeluftforsvar over flåtestyrken våre fregatter vil være en del av når de opererer til havs i krise eller krig. Og når våre fregatter, hvis hovedoppgave i krig vil være å sikre mottak av allierte forsterkninger og etterforsyninger over sjø, opererer i innenskjærs, eller kystnære farvann utenfor mottakshavnene i Vestfjorden/Ofotfjorden eller Trondheimsfjorden, vil de være innenfor rekkevidde av landbaserte kampfly og av bakkebasert luftvern på hhv Evenes og Ørland.

Den viktigste beslutningen som nå ligger foran oss er valg av helikopter. Det må skje relativt raskt, og det blir ikke noe lett valg. Britene satser på anti-ubåthelikopteret AW 101 Merlin til Type 26 (for øvrig den samme helikoptertypen som Norges nye redningshelikopter SAR Queen), som inngår som integrert del av fartøyets kampsystem. I Norge satser Forsvaret tungt på det amerikanske Hawk-systemet, Seahawk til Sjøforsvaret og Pave Hawk til spesialstyrkene, og Norge har allerede bestilt 14 Seahawk helikoptre til Marinen og Kystvakten. Seks av disse skal konfigureres som anti-ubåt-helikoptre og plasseres om bord i Fridthjof Nansen-klassse fregatter, og det første ankommer allerede neste år. Det er utenkelig at britene vil velge Seahawk til sine fregatter. Om Norge går for Seahawk, vil kampsystemet i den norske versjonen av Type26 derfor bli betydelig annerledes enn den britiske. Videreutvikling, drift og vedlikehold blir dermed også dyrere. Men går vi for Merlin, må enten Kystvakten ta alle 14, fregattvåpenets seks Seahawk må avhendes når den tid kommer, eller kontrakten kanselleres.

Uansett, og som en totalvurdering, er det min vurdering at Type26 er et meget godt valg for Norge og Den norske marinen.