NATO-toppmøtet i Haag: Brød og sirkus for Trump?

USA er og har alltid vært NATOs viktigste medlem. Uten USA hadde ikke NATO eksistert slik vi kjenner alliansen i dag. De alliertes interesse for å holde USA engasjert og positiv til NATO gjør dem normalt villige til å strekke seg langt i saker som er viktige for Washington, D.C. De ønsker å holde NATO relevant for USA.

Gitt USAs betydning og status vil andre NATO-land normalt også søke å engasjere Washington i saker som er viktige for dem. De fleste land, ikke bare Storbritannia, søker et «special relationship» med USA. I Norge kaller vi det gjerne «alliansen i alliansen».

Det beste er selvsagt å få den amerikanske presidenten personlig interessert og positiv. Iveren etter invitasjoner til Det hvite hus etter presidentskifter er et uttrykk for dette ønsket. Et godt forhold til USAs president er også en av NATOs generalsekretærs viktigste oppgaver. Generalsekretæren vil normalt legge stor vekt på å engasjere presidenten i de viktigste sakene i alliansen.

Faktoren Trump

Med Donald Trump som president har ‘normalsituasjonen’ i NATO endret seg på flere vis, både i forrige periode og – øyensynlig – i denne. De allierte vil fortsatt strekke seg langt for å blidgjøre USA og presidenten personlig.

Et eksempel er beslutningen i 2019 om likestille Tysklands og USAs bidrag til NATOs fellesbudsjett fra 2021. Endringen ga en besparelsen for USA på om lag €120 millioner, eller 0,02 prosent av landets forsvarsbudsjett. Småpenger i den store sammenheng, men en symbolsk seier for Trump.

Mange allierte vil trolig gjerne strekke seg enda lenger enn med en mer tradisjonell president, gitt frykten for at Trump faktisk kan gjøre alvor av truslene han tidligere har kommet med, som å trekke USA ut av alliansen. Også den amerikanske Kongressen så ut til å frykte det sist.

Om Trumps første presidentperiode er en god guide, vil andre allierte og NATOs generalsekretær imidlertid ikke forsøke å engasjere Trump i alle viktige saker. De vil tvert imot søke å begrense presidentens oppmerksomhet mot NATO, og hans personlige engasjement i enkeltsaker.

Beveggrunnen er formodentlig å minske risikoen for at Trump, som skryter av å ta beslutninger basert på sine instinkter, kommer med en uheldig beslutning eller uttalelse som et skudd fra hofta.

Sirkus

Den enkleste måten å illustrere de alliertes ‘innramming’ av Trump på, er å sammenlikne NATOs 70-årsmarkering i 2019, da Trump var president, med andre jubileer. NATOs første større jubileumsmarkering var 50-årsjubileet Washington i 1999.

60-årsjubileet i 2009 som ble holdt delvis i franske Strasbourg og i tyske Kehl, og 75-årsmarkeringen i Washington i 2024 var også storstilte toppmøter (summits) som varte i flere dager.

I 2019 var markeringen begrenset til et kort ledermøte (leaders meeting) i London. Selve møtet i NATOs råd mellom stats- og regjeringssjefene varte i to timer – og det var det. Resten var «pomp and circumstance» som britene gjerne kaller det. I Trumps første presidentperiode var det kun ett mer ‘normalt’ toppmøte, det i 2018.

Samme bilde får man om man sammenlikner erklæringene fra toppmøtene. Erklæringen fra jubileumstoppmøtet i 2024 var på 38 punkter og nesten fem tusen ord. Kommunikeer fra vanlige toppmøter er gjerne enda lengre, som i 2021 og 2023. Den fra ledermøtet i 2019 var på ni punkter og litt under ett tusen ord. Minst mulig Trump skulle mene noe om.

Som programmet for toppmøtet i Haag viser, likner tilnærmingen for dette toppmøtet den i forrige periode. Da Nederland og Haag i mai 2024 ble valgt som sted for 2025-toppmøtet, var planen at det skulle vare fra den 24. til 26. juni. Nå er det kun snakk om den 24. til 25. juni, og stats- og regjeringssjefene skal først møtes på kvelden den 24. til middag med den nederlandske kongefamilien. Det eneste formelle møtet de skal ha, er den 25. fra kl. 10:30 – et møte som formodentlig vil være ferdig i god tid før generalsekretærens pressekonferanse kl. 14 (altså kanskje to og en halv time langt).

Kort og flott fremstår følgelig som mantraet også denne runden, både for selve møtet og – kanskje – erklæringen. Kort møte fordi Trump kan finne på ting og lage kaos, og mest mulig pomp – sirkus – fordi Trump liker det.

Brød

Det Trump er interessert i når det gjelder NATO, er at de allierte skal bruke mer penger på forsvar. At andre NATO-land skylder USA penger fordi de har brukt for lite, er en av hans mange bastante misoppfatninger.

Det er liten tvil om at de aller fleste europeiske land har brukt mindre på forsvar enn USA i lang tid, noe som har vært en vedvarende kilde til frustrasjon på andre siden av Atlanteren, ikke bare under Trump.

Som de fleste nok husker, ga daværende generalsekretær Stoltenberg gjentatte ganger Trump æren for at NATO-landene brukte mer. Det var nok overdrevet, men ikke urimelig. Trump har ganske tydelig vært en faktor også i økningen i norske forsvarsutgifter det siste tiåret.

Stoltenbergs etterfølger, Mark Rutte, bruker samme tilnærming. Det er liten tvil om at Trump er driveren bak beslutningen om å øke NATO-landenes forsvarsbudsjettambisjoner til fem prosent av BNP – en beslutning som nok blir fanesaken på toppmøtet. De andre store NATO-landene – Tyskland, Frankrike og Storbritannia – uttrykte tidlig sin støtte til dette.

Trumps ønske om 5 prosent, et tall han kanskje valgte litt tilfeldig, har blitt til følgende: 3,5 prosent skal være tradisjonelle forsvarsutgifter, omtrent så mye USA bruker i dag, mens 1,5 prosent skal være andre relevante utgifter som investeringer i forsvarsrelatert infrastruktur.

NATO-landene må enes om når den nye ambisjonen skal oppnås, og om en definisjon av hva som kan ligge i den siste biten, men dette blir trolig den store, konkrete saken – brødet – på toppmøtet. Det det nok blir lite av, er for eksempel rapportene om klimaendring og sikkerhet NATO har offentliggjort på de siste tre toppmøtene.

Vellykket!

NATO-toppmøter er per definisjon vellykkede. Selv det historisk kaotiske toppmøtet i 2018 var ifølge Stoltenberg «a very good summit». Men selv mer objektivt er det grunn til å håpe at 2025-toppmøtet faktisk vil bli relativt vellykket, gitt forutsetningene. Og det til tross for at Trump denne gangen omgir seg med ja-mennesker fremfor «voksne» i viktige stillinger.

Sammenliknet med i forrige presidentperiode har Trump så langt ikke kommet med like kritiske uttalelser om NATO. Stoltenbergs og Ruttes – og allierte statslederes – tilnærming med å selge økte forsvarsutgifter i NATO som en god sak for Trump, ser ut til å ha virket. At Trumps forsøk på å tvinge Ukraina til å godta en ufordelaktig fred har blitt tonet ned, vil også være positivt for stemningen i Haag.

Teorier i internasjonale relasjoner vektlegger gjerne stater som de sentrale, rasjonelle aktørene i verdenssamfunnet. Med Trump ser vi at en hel rekke land går langt for å tilpasse møter i verdens fremste forsvarsallianse for å håndtere en idiosynkratisk amerikansk president.

De nesten fire årene i NATO vil nok, som sist, i veldig stor grad dreie seg om Trump.

Se program for toppmøtet her.