DNAKs tidligere generalsekretær Chris Prebensen (1937-2026) har gått bort

Chris Prebensen var generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité i 13 år fra 1997 til 2010. Han fortsatte å bry seg om Komiteen helt til det siste.

Chris var en husvenn og kjær kollega. Vi kommer til å savne alle de gode samtalene i DNAKs lokaler om viktigheten av informasjonsarbeid, offentlig debatt og ikke minst verdien av et godt kart. Chris brant for DNAKs mandat, nemlig å bidra til økt kunnskap og diskusjon om norsk utenriks, forsvars- og sikkerhetspolitikk. Han så verdien av enkeltmennesket, uansett alder og bakgrunn. Det er mange som er takknemlige for den tillitten Chris viste dem.

Våre tanker går først og fremst til Chris sin nære familie og alle i det sikkerhetspolitiske miljøet som var glade i ham.

~

I anledning hans bortgang tillater vi oss å dele portrettet skrevet av Nils Morten Udgaard som ble publisert i anledning DNAKs 60 års jubileum.

Med Chris Prebensen fikk DNAK allerede på styremøtet den 24. september 1997 en ny generalsekretær, etter Ellmann Ellingsens uventede bortgang i mai samme år. Prebensen ble den første mangeårige medarbeider i NATO og profesjonelle fagmann på informasjon i denne stillingen. Styret la spesiell vekt på hans «solide internasjonale erfaring og kontaktnett» da han ble innstilt som ny generalsekretær, i en alder av 60 år.

Prebensen kommer fra en diplomat-familie. Hans far var Norges ambassadør i Storbritannia i årene 1946-1958, og hans grandonkel Norges første sendemann til Russland etter 1905. Chris Prebensen fikk åtte skoleår i London, før han i 1955 dro tilbake til Norge og 16 måneder på befalsskolen for kavaleriet. Etter å ha snust et år på økonomi-studiet, reiste han med stipendium til University of Wisconsin og byttet studieretning til historie. Sitt hovedfag tok han i Oslo i 1965, med en avhandling om det norske rederiforbunds holdning til IMCO, FNs sjøfartsorganisasjon. Da var han allerede opptatt som aspirant i UD, og fikk sin første jobb i en fremdeles liten presseavdeling i departementet.

Hans interesse for utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål var stor, og han søkte seg etter få år til Norges NATO-delegasjon i alliansens ny-etablerte hovedkvarter i Brussel i 1967. Etter tre år der flyttet han tilbake til Oslo og til tre år ved UDs NATO-kontor, der han bidro til arbeidet i Forsvarskommisjonen (1970-74). Han deltok også i den tidlige fasen i utviklingen av et krisehåndterings-apparat, på embetsplan og for regjeringsmedlemmer – et emne som han også forfulgte under sine år i DNAK.

I to år var Chris Prebensen presseattaché ved ambassaden i London (1973-75), og deltok i lengre perioder i arbeidet for KSSE – Konferansen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa – som nå var i innspurtsfasen for Helsinki-erklæringen. Den kom i 1975 og var et varsel om en forsiktig oppmykning av de politiske frontene i et fortsatt delt Europa. Etter en tid som byråsjef i Informasjonskontoret i UD – bl.a. med ansvar for presseopplegget ved NATOs utenriksministermøte i Oslo våren 1976 - overtok Prebensen i 1980 som ekspedisjonssjef i Presse- og Informasjonsavdelingen i Forsvarsdepartementet.

Han ble i FD i åtte år, i en fase da NATOs politikk overfor Sovjetunionen først var preget av skjerpet kald krig, under president Ronald Reagans tidlige år, og deretter av et bedret politisk klima overfor Moskva. Der kom nå personskiftene raskt, og førte frem til den 54-årige Mikhail Gorbatsjovs maktovertakelse i Kreml i 1985. Prebensen var engasjert i de norske fremstøtene tidlig på 1980-tallene for å overbevise amerikanerne om behovet for et mer fremskutt flåtenærvær i Norskehavet. «Det var en stor utfordring å få USAs «Strike Fleet» til å bevege seg nord for det alliansen omtalte som «the Greenland-Iceland-UK-gap» på denne tiden», sier Prebensen.

Senere forsvarsminister Johan Jørgen Holst ble mobilisert. Han gjorde bruk av sine gode kontakter i det amerikanske sikkerhetspolitiske fagmiljøet og forklarte en norsk frykt for å havne bak alliansens forsvarslinjer, når den sovjetiske flåten gjorde seg mer og mer gjeldende i de nordlige havområdene. Prebensen var med på å utvikle et helt sett av spesialkart som tydeliggjorde situasjonen i nord og i farvannene rundt Norge.

Etter årene i Forsvarsdepartementet dro Prebensen tilbake til Brussel og var i fem år (1988-1993) Executive Secretary i NATOs stab. Det innebar at han var sekretær for NAC, The North Atlantic Council, som består av medlemslandenes NATO-ambassadører i Brussel. Det gir en omfattende innsikt i og forståelse for alliansens utfordringer og daglige arbeid. Sine avsluttende år i Brussel tilbragte han som NATOs direktør for presse og informasjon. I 1997 søkte han seg tilbake til Oslo, og svarte et raskt «ja» til DNAK da styreformannen, Alv Jakob Fostervoll, tok kontakt og fortalte ham at komitéen var på jakt etter en ny generalsekretær.

I løpet av hans nesten 13 år som leder for DNAK stod omleggingen av NATOs strategi og samarbeidet og utvidelsen østover sentralt, mens nedrustning, avspenning og jakt på en «freds-profitt» preget samarbeidet i vest. Og NATO førte det som er blitt kalt alliansens «første krig»: Mot Serbia om Kosovo i 1999. Atlanterhavskomitéen videreførte under Prebensen samarbeidet med de baltiske land om oppbyggingen av tilsvarende komitéer, etter hvert som en rekke land nærmet seg medlemskap i NATO. Også alliansens nye «partner-land» i Kaukasus og deler av Balkan fikk støtte fra DNAK i det sivile informasjons-arbeidet – med økonomisk rygg-dekning fra Utenriksdepartementet – når disse landene for første gang skulle bygge opp et eget forsvar.

Prebensen engasjerte seg i arbeidet for atomsikkerhet på og ved Kola-halvøya, og var nå som før opptatt av forberedelser og øvelser for krisehåndtering og samfunnssikkerhet. Her stod han og DNAK for det som nå heter «det utvidede sikkerhetsbegrep».

Utdrag fra "En arena for norsk sikkerhetsdebatt i 60 år"