Hopp til hovedinnhold
Aktuelt

DNAK spør: Kan det bli full krig i Ukraina?

Ukrainske styrker fotografert under en øvelse i 2017.

Ukrainske styrker fotografert under en øvelse i 2017.

Foto: US Army Photo / Wikimedia Commons

Den fastlåste konflikten mellom russisk-støttede separatister og ukrainske regjeringsstyrker er inne i en kritisk fase. Ukrainsk etterretning advarer mot russisk invasjon av Ukraina på nyåret, NATO snakker om en uvanlig konsentrasjon av militære styrker nær Ukrainas grense, mens Russland kaller det hele krigshysteri. Kan det bli full krig i Ukraina?

Tor Bukkvoll

Seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)

Det kan bli full krig i Ukraina, men det er ikke det mest sannsynlige utfallet av det som skjer nå. Noen kilder hevder at Moskva vurderte en full invasjon av nabolandet allerede i april 2014. Den gangen nøyde man seg imidlertid med å i stedet sette i gang et opprør øst i landet. Håpet fra Moskva sin side var at den ukrainske ledelsen skulle bli tvunget til å legge bånd på sin integrasjon vestover for å hindre ytterligere splittelse innad.

Denne strategien med krig delvis via stedfortreder (Russland bruker også sine regulære stryker inne i Ukraina) førte imidlertid ikke fram. Opprøret i øst ble mye mindre enn Kreml hadde sett for seg. Det la ingen demper på Ukrainas ønsker om EU- og Nato-medlemskap. Den opptrappingen vi nå ser langs grensen er antakelig i første omgang ment å legge ytterligere press på Ukraina. I tillegg håper nok Moskva at krigsfrykt i vestlige hovedsteder kan få disse landene til å innse farene ved for mye støtte til Kyiv. Skulle ikke dette økte presset vinne fram er direkte krigshandlinger en mulighet, men både sannsynligheten for nye og mer omfattende politiske og økonomiske sanksjoner fra Vesten og Ukrainas forbedrede militære evne siden 2014 holder Russland tilbake.

Iver Neumann

Direktør ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI)

Det er allerede krig ved stedfortreder («by proxy») i sørøst-Ukraina, i den forstand at Russland støtter Russlands-orienterte separatister økonomisk, politisk og militært. Russlands ulovlige annektering av Krim er en påminnelse om at Russland synes de er i sin gode rett til å sette internasjonal rett og internasjonal legitimitet til side når Russland selv mener det er i den nasjonale rett å gjøre det. Ukraina, som var en del av imperiet fra 1654 til 1990, er sett fra Russland fritt vilt. Siste påminnelse om at denne tenkningen er svært virksom, er sommerens artikkel fra Putin om at ukrainere «egentlig» er russere.

Hovedargumentene for full krig er russisk ikke-anerkjennelse av Ukraina og i tillegg utsiktene til et løft for regimets legitimitet innad. Hovedargumentet mot er at et allerede presset Russland ikke er økonomisk rustet til å fordøye millioner av nye og i de fleste tilfeller fiendtlig innstilte subjekter. Jeg tror det mest sannsynlige er at Russland opprettholder destabiliseringen av Ukraina, slik de gjør i Sør-Ossetia langs grensen til resten av Georgia og i Transnistria langs grensen til resten av Moldova. Jokeren i regnskapet er Putins tiltagende isolasjon, som kan føre til at han danner seg et mangelfullt bilde av omkostningene ved å gå til krig.

Janne Haaland Matlary

Professor ved Universitet i Oslo (UiO) og professor II ved Forsvarets høgskole (FHS)/Stabsskolen

Om det kan bli krig, er man nødt til å svare ja på, ingen kan utelukke det. Men sannsynlig er det ikke. Men det er uakseptabelt og også forbudt etter FN-pakten å opptre truende på denne måten. Dette er aggresjon, uansett om man blir angrepet eller ei. Dreier det seg om en militærøvelse - noe som selvsagt er tillatt - må det varsles om dette. Men her er nok poenget usikkerheten om det hele.

Dette vil jeg kalle 'political warfare', et begrep som kommer fra George Kennan (som for øvrig var norsk gift, et irrelevant faktum, men jeg nevner det likevel). Det betyr at militærmakten brukes for et begrenset politisk formål, det kan være som press (kanonbåtdiplomati), som begrenset aksjon (arrestere et skip i Gulfen som Iran har gjort et par ganger), krenkelse av staters luft eller sjøterritorium (det vanligste, for landterritoriet er mer alvorlig og lett å konstatere), sabotasje med bruk av f.eks. spesialsoldater, etc. Men man kan også bruke andre virkemidler enn de militære.

Hva er de politiske mål Russland har mht. Ukraina? Å forhindre at landet blir NATO og/eller EU medlem. Russland ønsker seg strategisk dybde, noe som forsvant etter 1990. Da er enhver vestvending et problem. Dette er selvsagt i strid med retten til suverene stater til å velge sin egen vei. Vesten vil derfor støtte Ukraina politisk og muligens bruke økonomiske virkemidler som sanksjoner mot Russland, i mye større grad enn før, men Europa er avhengig av russisk gass. Russland har allerede forhindret et NATO/EU-medlemskap for Ukraina, det er faktisk helt utelukket - og Ukraina er ekstremt korrupt i tillegg til å være en 'red line' for Russland. Det er overhodet ingen planer for en slik utvikling, men det ser ut til at Russland likevel ikke er fornøyd med sin innflytelse i landet.

Ingerid Maria Opdahl

Førsteamanuensis og leder for Senter for Sikkerhetspolitikk ved Institutt for forsvarsstudier (IFS)

Styrkeoppbyggingen på russisk side har økt spenningen. Utfordringen for alle aktører er at mindre hendelser, som russiske beskyldninger om ukrainsk terrorisme eller avdekking av planer om statskupp i Kyiv, for ikke å snakke om feiltak og misforståelser ved krysningslinjer og på grensen, kan utløse en militær reaksjon. På den annen side skal det mye til at noe slikt skulle føre til full krig. Alle aktører har interesse av å unngå å bli dratt inn i større krigshandlinger i Ukraina.

Den spente situasjonen har gitt Russland et utgangspunkt for å forsøke å etablere seg som vetomakt i europeisk sikkerhetspolitikk. Både Putin og Lavrov har bragt sikkerhetsgarantier på bane, og det vil kunne dreie seg om f.eks. garantier for at Ukraina ikke vil kunne bli NATO-medlem, eller ha militært samarbeid med NATOs medlemsland i fremtiden. Situasjonen gir også Putin muligheter for å få Joe Biden i tale. At Russlands beslutningstagere ser ut til å tro at det er noe å oppnå ved å opprettholde en så spent situasjon, eller eskalere ytterligere, gjør at vi kan forvente at lignende ting vil kunne skje igjen.

Arve Hansen

Doktor i østslaviske studier ved Universitetet i Tromsø (UiT)

Vi må huske at Ukraina er svært viktig for Moskva av strategiske, religiøse og ikke minst symbolske grunner. Og i realiteten er de to landene allerede i en svært destruktiv krig. Ikke bare på fronten i Donbas, men overalt der ukrainere og russere møtes: I diplomatiet, mediediskursene, økonomien og kulturlivet.

En full invasjon er imidlertid lite realistisk. Ukraina er et land som er enda større enn Frankrike, og den ukrainske hæren har blitt kraftig styrket siden 2014. Kombinert med nye runder sanksjoner vil en okkupasjon potensielt føre til en rasering av den russiske økonomien.

Jeg ser for meg to mulige scenarier:

Det er ikke umulig at Russland planlegger en begrenset offensiv for å okkupere to strategisk viktige objekter. Det ene er et damanlegg nord for Krim, som begrenser ferskvannsforsyningene til halvøya. Det andre er havnebyen Mariupol, som har stor strategisk og økonomisk betydning for utbryterrepublikkene i Donbas.

Det mest sannsynlige scenarioet er imidlertid at dette er sabelrasling for å skremme Ukraina fra økt samarbeid med Vesten. Siden Russland har invadert Ukraina før, og landet har en grense på over 4200 km til russiske eller russiskkontrollerte områder, er dette en reell trussel Kyiv må ta seriøst.