Forholdet mellom Kina og USA i det 21. århundret

Sett fra et realpolitisk perspektiv, vil Kinas økende økonomiske og militære styrke føre til at landet vil søke regional hegemoni i regionen. I følge det samme perspektivet, vil den eneste eksisterende regionale hegemonen i verden, nemlig USA, gå til store lengder for å hindre framveksten av en konkurrent. Historisk vil USA handle overfor Kina som det gjorde mot Sovjetunionen under den kalde krigen, og Obama-administrasjonens 'pivot/rebalance to Asia' er nettopp det strategiske grunnlaget for å balansere og forhindre en kinesisk konkurrent. Denne strategien går ut på å styrke militært samarbeid og institusjonsbygging mellom USA og statene i regionen. I artikkelen 'America´s pacific century' gjør Hillary Clinton det klart at framtiden vil bli avgjort i Asia, og ikke i Europa eller Midtøsten.

Selv om konfliktene i Midtøsten og Ukraina har ført til en midlertidig brems for den amerikanske strategien, er det tydelig at kineserne satser stort både økonomisk og diplomatisk for å forsikre nabolandene om at Kina søker en fredfull framvekst uten aggressive intensjoner og at regionale utfordringer må løses uten å blande inn eksterne aktører (les: USA).

Selv om Kina understreker at landet har fredelige intensjoner, nøles det ikke med å vise fram militære muskler. Senest i forrige uke viste Kina fram landets selvproduserte 5. generasjons J-20 kampfly som er utviklet for å ødelegge luftvernsystemer og jagerfly for å dominere luftrom. Det er verdt å merke seg at det kun er USA (F-22 og F-35), og Russland (T-50) som er de eneste landene i verden, i tillegg til Kinas J-31 og J-20, som har egenproduserte 5. generasjons kampfly. Utviklingen viser at Kina på alvor ønsker å utfordre amerikansk monopol i militært teknologi, noe vi alle vil vitne mer av i nærmeste framtid. Kina satser nemlig stort på reorganisering og modernisering av Folkets Frigjøringshær som er knyttet til Kommunistpartiet. Det er spesielt marinen og flyvåpenet som blir prioritert i moderniseringsprosessen. Prioriteringene viser hvilken vei kinesisk sikkerhetspolitikk vil ta framover for enhver som kjenner til regionen og at Kina mener alvor av sine intensjoner i Øst- og Sør-Kina havet som ligger i kjernen av den regionale konfliktdynamikken.

Sør- og Øst-Kina havet er områder der Kina gjør krav på tusentalls av øyer og atoller ved å vise til historiske kilder som dateres tilbake til blant annet Qing-dynastiet. Dette er områder med enorme underhavsressurser, samtidig som at det er et knutepunkt for verdens sjøhandel og av stor geostrategisk betydning for kinesisk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Kontroll over områdene vil gi Kina økt tilgang til ressurser som landet har behov for og en betydelig innflytelses- og forsvarssone fra enhver aggresjon til havs fra spesielt USA. Sist, men ikke minst, vil kinesisk suverenitet i regionen gjøre det veldig enkelt for Beijing å utkonkurrere Washington som Stillehavets dominerende makt, løse spørsmålet om Taiwan, og diktere de regionale spillereglene. Sammenligninger blir ofte dratt mellom Monroe-doktrinen som gikk ut på å skyve de europeiske kolonimaktene ut fra det amerikanske kontinentet. Som den sterkeste gjenværende militære makten i regionen sikret USA statusen som regional hegemon og kunne deretter diktere de regionale spillereglene, og fokusere på å projisere makt utenfor det amerikanske kontinentet uten å bekymre seg for aggresjon i sitt nærmeste nabolag. Kina vil forsøke å øke maktforskjellen mellom seg selv og sine nabostater så mye som mulig, og det er kun USA som er den eneste gjenværende makten i Stillehavs-regionen som skaper hodebry for Beijing.

Amerikanernes 'pivot/rebalance to Asia'-strategi er ment til å styrke det økonomiske og militære samarbeidet med statene i regionen for å skyve dem unna Beijings økonomiske innflytelse (TPP-avtalen) og forsikre dem om at det ligger i USAs nasjonale interesse å opptre som en militær motvekt mot Kina ved å blant annet øke den militære tilstedeværelsen i regionen og bistå i landenes militære opprustning.

Selv om amerikanerne ønsker å trekke landene i Kinas nærmeste nabolag inn under sin egen innflytelse, har det den siste perioden vist seg at noen av de viktigste allierte landene i `pivot to Asia´ strategien nøler med å være en del av maktbalansen mot Kina. Senest for to uker tilbake besøkte Filippinenes president Rodrigo Duterte Beijing og uttalte at han ville bryte båndene til USA til fordel for et nærmere forhold med Kina som han mener er en ”oriental partner”. Senest for 3 dager siden signerte også Malaysia en avtale med Beijing for kjøp av militærutstyr verdt $34.28 billioner, noe som markerer et vendepunkt i det bilaterale forholdet mellom landene. Malaysia har hittil kun kjøpt militærutstyr fra USA. Malaysias statsminister, Najib Razak, kalte avtalen for en 'historisk hendelse'.

Mye av grunnen til at nabolandene til Kina ikke ønsker å komme for nær USA i landets Asia-strategi er fordi det i regionen er en stor tro på at vi befinner oss i en periode med store endringer i internasjonal politikk. Fra å være en orden dominert av USA, ser vi nå at nye stater med Kina i fronten vokser fram og vil utfordre den eksisterende maktbalansen i verden. Et for nært forhold til USA som nå relativt svekkes i forhold til Kina vil, i beregningene til regionale ledere, svekke langsiktig stabilitet og økonomisk utvikling i regionen. De ser på Kinas framvekst som supermakt som uunngåelig og ønsker selv også å være en del av maktsenteret i verden som nå har vært konsentrert i Atlanterhavet (Europa-USA) de siste 200 årene.

Selv om øst- og sør-asiatiske land ikke enkelt vil la seg bli påvirket av USA, betyr ikke dette på noen som helst måte at amerikanerne selv ikke vil bruke unilateral makt for å forhindre endringer i den regionale maktbalansen som har vært til fordel for USA siden slutten av den kalde krigen. Historisk har det vist seg at regionale hegemonier vil bruke makt for å opprettholde status quo i det internasjonale systemet.

Kinas økende økonomiske og militære styrke vil med denne bakgrunnen dra landet inn i et intens sikkerhetsdilemma med USA. Kinas ønske om å dominere den østlige halvkule som USA dominerer den vestlige vil føre til en kollisjon og i verste tilfelle en stormaktskrig som kan risikere å utvikle seg til en tredje verdenskrig. I mellomtiden satser begge landene stort for å sjarmere statene i regionen og dra dem inn i deres innflytelsessoner. Land som Japan, Sør-Korea, Filippinene, Vietnam, Singapore, India og Russland vil spille en avgjørende rolle i det 21. århundrets maktbalanse mellom Kina og USA, slik som Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Japan, og til og med Kina spilte i det 20. århundret mellom USA og Sovjetunionen. En alvorlig og potensielt selvdestruktiv sikkerhetsdilemma har allerede blitt satt i gang i Asia.

Anbefalt lesing:

• Clinton, Hillary (October 11, 2011), `America´s Pacific Century´, Foreign Policy
• Mearsheimer, John (2014), `The Tragedy of Great Power Politics´
• Hayton, Bill (2015), `The South China Sea: The struggle for power in Asia´

Ciwan Maksut Can er PhD kandidat i internasjonal politikk med fokus på Kina-USA relasjoner ved Fudan University i Shanghai (Kina) og rådgiver ved Senter for Internasjonal og Strategisk Analyse. Han kan nås på 16110170032@fudan.edu.cn eller Ciwan.can@strategiskanalyse.no