Ukens analyse, 10. februar 2017

Beroligelse, avskrekking og forsvar i Baltikum


Ukens analyse er skrevet av Paal Sigurd Hilde, førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier. Paal skriver om beskyttelsen av de baltiske landene og Polen gjennom NATOs ‘Enhanced Forward Presence’, som en kompanistridsgruppe fra Telemark bataljon i juni vil delta i. Paal er en av foredragsholderne på årets Leangkollen, med tittelen «Security in the Baltic Sea vs. The North Altantic – Differing dynamics?» God lesning!

Hver uke presenteres en tidsrelevant analyse, håndplukket av en av Atlanterhavskomitéens samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra med ukens analyse, ta kontakt med magnus@dnak.org

I juni reiser en kompanistridsgruppe fra Telemark bataljon til Litauen for å delta i NATOs fremskutte styrkenærvær i de baltiske land og Polen (Enhanced Forward Presence eller EFP i NATO-språk). Den norske styrken vil stå under tysk kommando og være del av en flernasjonal bataljon med bidrag fra en rekke NATO-land. Tilsvarende bataljoner vil komme til Estland, Latvia og Polen (se figuren).


 Kilde.

Bakgrunnen for styrkenærværet strekker seg tilbake til 2014 og Russlands intervensjon i Ukraina. Konflikten i Ukraina førte raskt til sterk bekymring særlig i de baltiske land og Polen om at også de kunne bli mål for russiske provokasjoner og aggresjon. NATOs reaksjon kom ganske raskt i form av en forsterkning av alliert tilstedeværelse i regionen. I stor grad bestod dette av utvidet luftovervåkning og kontinuerlig rotasjon av landstyrker til trening og ulike øvelser i landene. Det uttalte formålet var å berolige bekymrede allierte – tydelig i det engelske navnet assurance measures. Alt fra Russlands angrep på Georgia i august 2008 hadde NATO vektlagt synlig nærvær, da under navnet visible assurance. Det beroligende nærværet utgjorde en viktig del av beslutningene på NATO-toppmøtet i Wales i september 2014.

Mange mente imidlertid at det roterende, men da også varierende nærværet av landstyrker gjennom trening og øving var utilstrekkelig. Slike synspunkter var særlig utbredt i de baltiske land og Polen, men også representanter for innflytelsesrike tankesmier i Washington, DC, var blant kritikerne. Et sentralt argument for kritikerne var at Russland raskt kunne okkupere de baltiske land og dermed sette NATO i en vanskelig situasjon. Hva ville NATO-landene gjøre dersom de ble stilt overfor valget mellom en kostbar gjenerobring og full krig med Russland, og å ofre de baltiske land for å unngå en krig som kunne føre til bruk av kjernevåpen?

Ukens anbefalte lesning er en studie som ga god ammunisjon til kritikerne. Den ble utgitt så langt tilbake som i januar 2016 og ble skrevet av David A. Shlapak og Michael Johnson ved tankesmien RAND. Kjernen i studien med navnet Reinforcing Deterrence on NATO's Eastern Flank, Wargaming the Defense of the Baltics var en rekke krigsspill der NATOs evne til å stå imot et russisk angrep mot de baltiske land ble testet. Konklusjonen fra krigsspillene var enkel: Med styrkene som var tilgjengelige på begge sider, ville Russland relativt lett og veldig raskt kunne innta de tre landene. Det ville ta kun 36 til 60 timer før russiske styrker nådde hovedstedene i alle tre landene. For å kunne motstå en slik rask seier og forhindre Russland fra å stille NATO overfor et fait accompli, fant forfatterne at NATO-landene raskt måtte kunne forsterke de baltiske landene med seks til sju brigader, herunder tre tungt utrustede amerikanske brigadestridsgrupper (Armoured Brigade Combat Teams, ABCT). RAND-studien konkluderte ikke med at de tre amerikanske brigadene må stasjoneres i Baltikum selv om noen har tolket det slik. Det var kun en av opsjonene. Det tunge utstyret må imidlertid være i nærheten (forhåndslagret eller med troppene) slik at styrkene kan nå frem i tide.

I en video der forfatterne i ettertid omtaler rapporten hevder de at den har hatt en effekt ved at den «akselererte forståelsen av alvoret i situasjonen både innad i den amerikanske regjeringen og i NATO». Det er godt mulig det stemmer. Samtidig er det også mulig at tenkningen som alt pågikk på amerikansk side og i NATO bidro til å forme konklusjonene i studien. Som forfatterne påpeker i videoen besluttet USA kort etter at rapporten kom ut å firedoble budsjettet til beroligelsestiltak i Europa (European Reassurance Initiative) fra $789 millioner i budsjettåret (Fiscal Year, FY) 2016 til $3,4 milliarder i FY 2017. En større del av dette vil brukes å holde en tung brigade, en ABCT, i Polen gjennom rotasjon av enheter fra USA. Først ut var 3. ACBT som er del av 4. infanteridivisjon og hører hjemme i Carson, Colorado, da den forflyttet seg til Polen i januar 2017. Denne rotasjonsordningen er ikke formelt del av NATOs fremskutte nærvær.

På NATO-toppmøtet i Warszawa i juli 2016 besluttet også NATO-landene å styrke tilstedeværelsen i øst. Opprettelsen av det fremskutte styrkenærværet, EFP, var den viktigste delen av dette. Retorikken endret seg også. NATOs (og USAs separate) tiltak er ikke lenger rettet kun mot å berolige allierte, men også eksplisitt å avskrekke Russland. I NATO snakker man i dag således om både assurance (litt forenklet Wales-tiltakene) og deterrence measures (tilsvarende, Warsawa-tiltakene). 

Telemark Bataljonens fotsoldater under øvelsen YMER viking 2016. Foto: Kristian Verlo Vikestad / Forsvaret 

NATOs og USAs fremskutte nærvær i de baltiske land og Polen er imidlertid ikke stort nok til å oppfylle kravene til allierte styrker som RAND-studien hevder må til for å hindre en rask russisk seier. Noen er av denne grunn fortsatt kritiske til mangelen på tilstrekkelige tiltak. De baltiske land og Polen hadde nok ønsket større styrker hjertelig velkomne. Samtidig er flere NATO-land klare på at med mindre situasjonen endrer seg dramatisk til det verre, så er beslutningen fra Warszawa tilstrekkelig og god. De fremskutte bataljonene i EFP er militært meningsfulle i den forstand at de kan bite fra seg dersom de må, samtidig som de er små nok til ikke på noen måte å utgjøre en reell trussel mot Russland. Å stasjonere tungt utrustede, pansrede brigader ville høyst trolig og ikke ulogisk blitt oppfattet som truende av Russland og ført til tydelige mottiltak.

Dette understreker at oppgaven til de norske soldatene og deres kollegaer fra andre NATO-land i all hovedsak er politisk. De skal bidra til å vise våre østlige allierte at NATO står samlet og derigjennom både berolige dem og avskrekke Russland fra å finne på noe dumt. Å bidra til å forsvare landene er noe de må gjøre om de må. Selv Russlands-skeptiske militære offiserer fra Baltikum vedgår imidlertid at det er langt mer sannsynlig at Russland vil utfordre landene deres på annen måte enn gjennom et regelrett væpnet angrep. Mot propaganda, falske nyheter og cyberangrep er det imidlertid lite selv veltrente soldater fra Telemark bataljon kan gjøre…

Paal Sigurd Hilde er førsteamanuensis ved Institutt for forsvarsstudier.