Ukens analyse, 30. januar 2017

Forsvarspolitikk i urolige tider: Nasjonale og internasjonale rammer


Ukens analyse er skrevet av Nina Græger, seniorforsker ved NUPI og førsteamanuensis II i International Relations ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Nina lanserer 31.01 på NUPI sin siste bok med tittelen «Norsk forsvarspolitikk. Territorialforsvar og internasjonal innsats 1990–2015». I ukens analyse får du en liten smakebit av boken, og de første sidene i kapittel 1 fritt tilgjengelig! God lesning!

Hver uke presenteres en tidsrelevant analyse, håndplukket av en av Atlanterhavskomitéens samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra med ukens analyse, ta kontakt med magnus@dnak.org

Russland og ønsket om å være en god alliert og bidra til en internasjonal orden basert på folkeretten og internasjonale institusjoner er de viktigste ytre rammene for norsk forsvarspolitikk. Et hovedtema i forsvarspolitikken er derfor hva som er den rette balansen mellom nasjonalt, territorielt forsvar og internasjonal innsats. Forsvaret er innrettet mot begge typer oppgaver, men veien dit har vært preget av kamp mellom ‘establishment’ og utfordrere om hvilke nye grep som er nødvendige, hvilke som er videreføring av etablert praksis, hva alliansesolidaritet krever osv.

Verken politikere eller Forsvaret var forberedt på omveltningene etter den kalde krigen og de nye, krevende oppgavene og operasjonsteatrene som norske soldater møtte. Norge slet med å stille med relevante bidrag og erfarent personell, blant annet på Balkan. Likevel utløste omleggingen til et innsatsforsvar store motkrefter, også i Forsvaret selv. Boken drøfter tre nasjonale handlingsbetingelser som forklarer dette: Internasjonale operasjoner utfordret kjerneverdier i norsk forsvarstradisjon, som båndene mellom folk, forsvar og territorium; tyngden av etablerte tenkemåter og rutiner i Forsvaret, også knyttet til utøvelsen av offisersyrket, bremset endring; Forsvarets distriktspolitiske betydning har gitt lokalpolitiske argumenter stor gjennomslagskraft. Nye internasjonale rammer førte altså ikke automatisk til omlegging av Forsvaret.

Hvordan forklare dagens politiske oppslutning om å øke forsvarsbudsjetter og styrke forsvarsevnen? Putin har vist vilje til militær maktbruk, og ser norsk deltakelse i rakettskjoldet og de amerikanske marinesoldatene på Værnes som en del av en offensiv NATO-strategi. Trumps utenrikspolitikk, i et land som tradisjonelt har vært Norges viktigste allierte, er også forbundet med usikkerhet. Norge må balansere ulike hensyn i et uforutsigbart sikkerhetspolitisk farvann (se kronikk) og det er uenighet om hva som skal prioriteres, hvor den økte militære tilstedeværelsen skal være, som i debatten om langtidsplanen og en framtidig Landmaktutredning, om Norge bør delta i NATOs missilforsvar osv. Et gjenkjennelig trusselbilde og fokus på nasjonalt forsvar skaper likevel lite friksjon, sett i forhold til tidligere perioder.

 

Anbefalt lesning:

Nina Græger: Norsk forsvarspolitikk:Territorialforsvar og internasjonal innsats 1990–2015 (de første sidene i kapittel 1)

Nina Græger: Basepolitikken gir viktige signaler, kronikk i Aftenposten (7. november 2016)

Nina Græger: Usikre rammer for norsk forsvarspolitikk, kronikk i Dagsavisen (31. januar 2017)

 

Nina Græger er seniorforsker ved NUPI og førsteamanuensis II i International Relations ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).