Ukens analyse, 05. juni 2020

Utenrikspolitiske «veepstakes»


Denne Ukens analyse er skrevet av statsviter og kommentator på nettstedet AmerikanskPolitikk.no, Vårin Alme. Hun skriver om utsiktene for Joe Bidens valg av visepresident, og diskuterer hvilken betydning det kan ha for høstens presidentvalg og USAs utenriks- og sikkerhetspolitikk etter 2020.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.


Joe Biden - som etter alle solemerker blir Demokratenes presidentkandidat - har enda ikke offentliggjort hvem han ønsker som sin visepresident. Det eneste vi vet er at han langt på vei har lovet at det skal være en kvinne. Men hva vil han vektlegge ellers? Foto: Flickr / Gage Skidmore

Vi går mot landsmøter, og en mer aktiv del av presidentvalget i USA. I den forbindelse skal Joe Biden ta noen viktige valg. Et av dem er hvem han vil ha med seg på valgseddelen. Valget av visepresidentkandidat kan få stor betydning for valgresultatet, og gi signaler om hva slags retning han ser for seg. Det kan også si noe om amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk etter 2020.

Da Joe Biden lanserte sitt kandidatur for demokratenes presidentnominasjon, var det med budskapet om at USAs sjel sto i fare: Fire nye år med den sittende presidenten vil på ugjenkallelig vis endre landet til det verre. Dette samme dommedagsbudskapet rettet han mot internasjonal politikk. Fire nye år med Donald Trump vil bety at USAs lederskap og partnerskap forvitrer, at den liberale verdensorden forlates, og at Nato opphører, sa Biden i begynnelsen av demokratenes nominasjonskamp. Bidens budskap er altså: Med den amerikanske sjelen, står også USAs rolle, rykte og posisjon i verden på spill.

Måneder senere er Joe Biden i alt annet enn formaliteter blitt demokratenes nominerte. En pandemi har rystet verden, og i USA resultert i over 110.000 døde og 40 millioner arbeidsledige. Krisen har flere fronter i USA, som den siste uka har vært sterkt preget av reaksjonene på politidrapet på George Floyd. Dype sår i det amerikanske systemet – sår som har vært med på å definere landet gjennom historien – er avdekket og kanskje også gjort uhelbredelige, slik Biden advarte.

Internasjonale konsekvenser

Mens denne flerfrontskrisen vedvarer, står de to partienes landsmøter for døren. De vil nok ikke se ut som de vanligvis gjør, men de vil formalisere de to kandidatene som partienes nominerte, og markere startskuddet for hovedvalget. Trump vil kjøre en knallhard kampanje mot det han vil stemple som en tredje Obama-administrasjon, og fokusere på saker som innvandring, lov og orden, og (nå som han ikke like effektivt kan bruke økonomien i sin favør) Joe Bidens karakter. Biden vil på sin side fortsette å fremføre budskapet om at dette valget handler om USAs eksistensielle overlevelse. Alt som gjør USA til USA – til det amerikanere gjerne tenker på som unntakslandet, den eksepsjonalistiske «shining city on a hill», landet som ikke følger naturlovene i internasjonal politikk, men defineres av verdier og idealer – står på spill i dette valget. Med andre ord blir årets valgkamp nettopp det – en kamp – mellom to kontrære verdenssyn og mellom det hver side portretterer som det gode og det onde.

Dermed vil nok ikke valgkampen handle mye om det som egentlig er tema for denne spalten – nemlig utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det vil imidlertid ikke si at den ikke har betydning for internasjonal politikk. Det er verdt å huske på at Biden er langt mer utenrikspolitisk orientert enn det Trump er, og at et av hans valgløfter er å gjenoppbygge det han anser som USAs svekkede rolle i verden. Han vil gjenvinne tillit fra samtlige aktører i internasjonal politikk, styrke båndene til allierte, sementere amerikansk forpliktelse til internasjonale institusjoner, forbund og avtaleverk, forsterke amerikansk diplomatisk innsats (blant annet ved å øke bemanningen i utenriksdepartementet), og gjenoppta rollen som lederen av den liberale verdensorden. Disse ønskene vil han ikke vente med å realisere til han eventuelt vinner valget 3. november. Snarere vil vi allerede nå begynne å se indikasjoner på hvordan Biden vil forsøke å gjøre alt dette.

«Personell is policy»

En av måtene er gjennom valg av stab. Som Elizabeth Warren gjerne sa: «personnel is policy». Det viktigste personalvalget – også for utenriks- og sikkerhetspolitikken – er visepresidentkandidaten, tett etterfulgt av utenriks- og forsvarsministre. Mens visepresidenter gjerne velges med hovedkriteriet «do no harm», velges han eller hun også gjerne på grunnlag av styrker som tilfører presidentkandidaten noe. Et av områdene dette kan gjelde for er internasjonal politikk. Faktisk ble Biden i sin tid valgt som visepresident delvis fordi påtroppende president Barack Obama mente det kunne kompensere for erfaring og tyngde han selv manglet, særlig utenrikspolitisk.

Nettopp dette kan gjøre det lite sannsynlig at Biden vekter utenriks- og sikkerhetspolitisk kompetanse når han velger seg en styringspartner; han har selv det som trengs her, og han kan også gi utenriks- og forsvarsministerpostene til personer som nyter respekt og anerkjennelse internasjonalt. Dermed er det nok mer sannsynlig at innenrikspolitiske hensyn – som partienhet og en retning for det demokratiske partiet fremover, samt saksfelt som økonomi, helseforsikring, politireform, innvandringsreform og lignende, vil veie tyngst i beslutningen. Men på den andre siden tilsier to ting at utenriks- og sikkerhetspolitikk også kan spille inn i valget av «veep». For det første: Biden er gammel. Han ønsker kanskje ikke å velge en kandidat som kun kompenserer for det han selv er svak på, men snarere å sikre en visepresident som også deler noen av hans styrker. For det andre: Biden mener at USA befinner seg i en nasjonal sikkerhetspolitisk krise. Dette kan skjerpe ønsket om å velge en kandidat med evne til krisehåndtering og myndighet på nettopp sikkerhetspolitikk.

Så la oss si at Biden vurderer sine potensielle kandidater i et slikt perspektiv. Hvordan ser de da ut? Vi vet at navn han vurderer blant annet er Kamala Harris, Elizabeth Warren, Amy Klobuchar, Stacey Abrams og Susan Rice. I tillegg er mindre kjente kandidater Val Demings, Gretchen Whitmer og Keisha Lance Bottoms. Blant disse er det mange som vil trenge et lynkurs i internasjonale relasjoner, skulle de bli Bidens utvalgte. Få har nevneverdig erfaring eller ekspertise innen utenriks- og sikkerhetspolitikk (Amy Klobuchar sitter i Senatets handelskomité, men det er talende at hun ikke på stående fot kunne navngi Mexicos president. Faktisk er det kun én person her som har utenrikspolitisk tyngde: Susan Rice.

Tung utenrikserfaring

Rice var utenrikspolitisk rådgiver med Afrika som område i Clinton-administrasjonen. Hun ble FN-ambassadør i Obama-administrasjonen, før hun gikk videre til jobben som Obamas nasjonale sikkerhetsrådgiver. Og hun er nå med å styre rådgivningskommisjonen som vurderer spørsmålet om hvorvidt og hvordan Washington D.C. kan gjenåpne samfunnet, gitt situasjonen med Covid-19. Skulle Biden vektlegge evne til krisehåndtering og kjennskap til utenriks- og sikkerhetspolitikk i sin beslutning, er det ikke vanskelig å gjette seg til hvem valget vil falle på. Dessuten er Rice en Biden kjenner godt og har samarbeidet tett med. I henne vil han få en han er på bølgelengde med politisk, intellektuelt og personlig – en som deler hans verdenssyn, verdier og prosjekt, samtidig som hun kan ta over på dag én, og er en svart kvinne i 50-årene.

Rice har til gjengjeld også noen svakheter. Hun har aldri stilt til valg. Hun assosieres sterkt med mindre populære deler av Obamas utenrikspolitikk, og med tradisjonen for humanitære intervensjoner – såkalt «liberal intervensjonisme». Blant annet var hun blant dem som jobbet for å muliggjøre intervensjonen i Libya i 2011. Hun figurerer også sentralt i flere kontroverser, blant annet i håndteringen av terrorangrepet i Benghazi 11. september 2012 og i den såkalte «Obamagate» om prosessen rundt tilkjennegivelsen av Trumps påtroppende nasjonale sikkerhetsrådgiver, Michael Flynn. Slik kan hun bryte med det grunnleggende kriteriet om ikke å være til skade for hovedpersonen på valgseddelen.

Hvem han velger vil si noe om hvorvidt Biden ser for seg at visepresidenten skal ha en sentral rolle i gjenoppbyggingsprosjektet av USA utad eller ikke. Velger han en visepresident uten utenriks- og sikkerhetspolitisk kompetanse, vil det bety at Biden selv ser for seg å ta en tydelig lederrolle i dette prosjektet. Samtidig vil han kunne veie opp med en utenriksminister og en forsvarsminister med tunge utenrikspolitiske meritter (slik Barack Obama i sin tid gjorde med Hillary Clinton og Robert Gates). Kanskje vil en som Susan Rice ende opp her. 

Videre lesning

https://www.nytimes.com/2020/05/26/opinion/joe-biden-running-mate.html#click=https://t.co/8Ri7XOZHPl

http://centerforpolitics.org/crystalball/articles/the-veepstakes-handicapping-bidens-choices/

https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/1436