Ukens analyse, 24. mars 2020

Corona og internasjonal sikkerhet


Er du nysgjerrig på om coronaviruset kan påvirke internasjonal sikkerhet? Dette spørsmålet danner utgangspunktet for denne Ukens analyse, ført i pennen av Anders Romarheim, leder for Senter for internasjonal sikkerhet ved Institutt for forsvarsstudier og Forsvarets Høgskole.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.


Det nye coronaviruset, COVID-19, har i løpet av de siste ukene satt hele verden på hodet. Det kan påvirke internasjonal sikkerhet. (Foto: Flickr CC BY).

Hvordan vil coronaviruset påvirke internasjonal sikkerhetspolitikk? Det enkle og opplagte svaret er naturligvis at det vet vi ikke. Vi forskere har en bekvem adgang til å sette strek der, om vi ønsker. Andre analysemiljøer, som jobber med risikoanalyse, etterretning eller økonomisk modellering og estimater kan derimot bli avkrevd et svar på hvordan man tror hendelsesforløpet vil utarte seg. Da er det naturlig å vende seg til scenario-tenkning med tilordnede røffe sannsynlighetsvurderinger av de mest aktuelle scenariene.

Selv om ingen vet hvordan dette vil gå, ligger det på det enkleste overordnede nivå tre muligheter for hvordan responsen på coronaviruset vil påvirke internasjonal sikkerhet. Det kan enten forverre eller forbedre samarbeidsklimaet stater imellom. Mange frykter en negativ utvikling, inkludert forskere med NUPI-tilknytning. I tillegg har vi en tredje status quo-variant. Det vil si at coronaviruset ikke vil endre internasjonale maktforhold eller stormaktsrivaliseringen i særlig grad. Jeg vil si det er et sted mellom 25 og 40 prosent sannsynlighet for alle disse tre scenariene. Det finnes med andre ord gode argumenterer for alle tre posisjoner.

Status quo-posisjonen kan oppnås på to ulike måter. Den ene er at sykdom og pandemirespons simpelthen ikke er «hard-core» sikkerhetspolitikk. Responsen kan muligens sikkerhetiseres noe, men de underliggende maktforholdene overstyrer etter hvert dette. Da vil man tenke at når krisen etter hvert er under kontroll forblir helsepolitikk nettopp helsepolitikk, mens internasjonal sikkerhet forblir ensidig overstyrt av de underliggende maktforhold. Et slikt syn lener seg på mest på det realpolitiske, men tar også inn enkelte konstruktivistiske perspektiver på studiet av internasjonal politikk.

Den andre farbare veien fram til en hypotese om at corona-krisen ikke vil påvirke sikkerhetspolitikken i særlig grad er noe mer intrikat, og har kanskje mer for seg. Det er simpelthen at corona-krisen vil ha en rekke uoversiktlige effekter på internasjonal samhandling. Noen vil være positive, andre negative. Men i sum kan man tenke at disse i noen grad utligner hverandre slik at man på totalen havner i nærheten av status quo for global strategisk stabilitet. Når de fleste er friske fortsetter verden videre omtrent som før.

Blant de positive effektene finner vi slikt som at stater samarbeider om analyser og bistår hverandre innen smittevern. Det være seg samarbeid om grensekontroll og begrensing av reisevirksomhet, samt at de utveksler medisinsk utstyr. Kina er ivrige på dette for tiden. Staters medisinske personell gjør også det de kan for å hjelpe hverandre. Her står epidemologisk forskning sentralt. God virusbekjempelse i ett land, kommer alle andre land til gode. Vi aner tidvis en samlet front mot corona. For vi er jo alle i samme båt.

Men er vi nå egentlig det da? Tilliten stiger kanskje mellom medisinsk personell. Men vi ser også tiltagende mistillit landene imellom. Det er mange som bebreider andre og vil minimere kontakt med de land som er hardt rammet eller regnes som arnested. Trump skylder på Kina for epidemien, og Kina klandrer i noen grad USA, og påklager Trumps respons mens de skryter av egen evne til å bekjempe viruset. Dette etter en innledende fase preget av fornektelse, mye likt den Trump hadde. Han hevdet jo tidlig at storspredning var til å unngå.


HJELP: Italia er blant landene som har mottatt ekstern hjelp for å bekjempe coronapandemien. Den 12. mars landet et charterfly fra Shanghai i Roma, fullpakket med medisinsk utstyr og medisinske eksperter. (Foto: Flickr CC BY).

Ståa ute i verden med et slags mistenkeliggjørende «blame game», passer dessverre ganske godt for norske forhold også. Vi har hørt argumenter a la «Det var de profitthungrige utspekulerte after-skierne i Østerrike som sørget for at Norge plutselig havnet opp mot verdenstoppen i smitteutbredelse». Slik tenker nok enkelte, uten at det er særlig produktivt. Og et tragikomisk poeng er at argumentet benyttes mot oss igjen i invertert form.

Til norske medier oppga eierne av denne after-skien i Østerrike at det var høyst beklagelig at det hadde blitt utstrakt smittespredning hos dem. Men de sa at det var ikke til å unngå, for de mottar jo så mange turister fra Skandinavia og Tyskland. Mon det! Som sagt, noen ganger utligner de negative og positive effektene hverandre. Og da blir det vrient å si om Jäger-glasset er halvfullt eller halvtomt.

Med et par omdreininger kan vi tilskrive det utagerende after-ski folket at pesten ble hentet hjem til vårt hus. Eller «vårt hus»? De tok den jo primært til Oslo og Østlandsområdet. Det var der de fleste kom fra. Hva tenker bygde-Norge om det? Plutselig ble det i en smittesituasjon forbudt å dra på hytta. Norske mann i hus, men ikke hytte. Med i betraktningen når kommuner overreagerer i smittevern bør man ha at, ja, Oslo har høy smitte og høy befolkning. Men før dette er over vil nok Østlandsområdets store helsekapasiteter komme hele landet til gode. Kanskje burde vi tenke mer regionalt enn bare nasjonalt og kommunalt når vi skal finne smidige løsninger i denne krisen?

Corona-respons er ikke lett. Og det er jammen ikke enkelt å stå sammen når viruset deler oss inn i smittede og ikke-smittede samt ubekymrede og utsatte grupper. Kriser tester nesten alltid tillitsforholdene, og det er naturlig å først og fremst trekke sammen med sine nærmeste og å ivareta dem fremfor alt. Dermed melder spørsmålene seg om ‘hvem er vi’, og hvem står oss egentlig nær når krisen rammer? Det globale vi, med jet-setting og kulturveksling via internasjonal luftfart, slår litt sprekker når farsottens mann med ljåen står ved porten og krever menneskeliv.

For var verden allikevel dessverre litt mer som Fox News beskriver den, og ikke helt CNN? Anti-globalistiske nasjonal-konservative ideer brer om seg både i øst og vest. «Together we stand, divided we fall», sang Pink Floyd. I en lignende tankegang uttalte Serbias president nylig at forestillingen om europeisk integrasjon og samhold er en eventyrfortelling. Det er et paradoks at det er den milliardbefolkede opprinnelige smittekilden Kina som har ekstra smittevernutstyr å avse i nødens stund. Autokrati er en ufin styringsform, men tidvis effektivt.


OPPGITT: Serbias president, Aleksandar Vučić, anklaget EU for "mangel på solidaritet" da han fikk vite at EU-regler hindrer landet i å importere smittevernutstyr. Nå har han uttalt at han venter på hjelp fra sine "kinesiske brødre". (Foto: Wikimedia Commons CC BY / EPP).

Til sist må jeg skrive noe om den mest bekymringsverdige negative utviklingen internasjonalt. Opportunisme, det er farlige saker. Det kan beskrives på mange måter. Men i internasjonal maktpolitikk handler det blant annet om en aktiv og foroverlent vilje og evne til å snappe muligheter som byr seg i et (ofte kort) tidsrom. Putins militære opportunisme ved annekteringen av Krim-halvøya er et illustrerende eksempel, som også har bidratt til dårligere samarbeidsvilkår internasjonalt. Den forspilte tilliten kunne vi trengt nå.

Opportunister handler tidvis i skyggene av andre kriser. Hvis en stat ønsker seg en ny provins, utvidelse av bosetninger, eller vil utstasjonere militære styrker i nye områder er sjansene dine bedre for å komme unna med det dersom hele verdens søkelys og oppmerksomhet er på noe helt annet. For eksempel en pandemi. Med en slik tenkning kan sikkerhetspolitiske kriser oppstå steder som Midtøsten, Kaukasus eller i og rundt Sør-Kina-havet. Der frontene allerede er steile vil nye væpnede konflikter lettere bryte ut. Forskningen tilsier at historikk for krig i et område er en av de sikreste faktorene for å predikere hvor «neste» krig vil komme.

I jakten på godt lederskap mot pandemien internasjonalt fremstår gedigen makt ikke som noen ledestjerne. Både Kina og USA vakler og kakler, mens Schengen-samarbeidet i Europa i øyeblikket ikke fremstår som noen strålende ide. I tillegg til massive menneskelig lidelser og massedød vil planeten settes økonomisk tilbake av pandemien. Et stort spørsmål innen strategiske studier ligger i hvordan økonomisk makt kan transformeres over i hardere maktformer, med militærmakt som sluttpunktet. Bærebjelken i norsk forsvarspolitikk er som kjent alliert støtte gjennom NATO. Per i dag ville nok støtten bli forsinket, og det vil ikke bli lettere å nå 2%-målet i forsvarsutgifter for medlemslandene når enkeltland ligger brakk.

Corona-responsen påvirker utvilsomt velstand og fremskrittet. Men blir det nødvendigvis mer konflikt ut av det? Vi må huske at voldsbruk, krig og stormaktsrivalisering er eldre enn Det gamle testamentet. Med de foregående århundrenes verdenskriger og militante ekspansjonisme i akterspeilet må vi vedgå at vi lever i en urolig og usikker tid, uten at alt var bedre før. Den internasjonale strukturen som betyr mest for Norge, NATO, forblir intakt. Alliansen ble ikke skapt for epidemibekjempelse, selv om den er politisk anlagt.

Min analyse konkluderer dermed med at effekten av pandemien på sikt trolig ikke vil kaste vesentlig om på internasjonale maktforhold. Makta rår, og alle forsøker å spille corona-krisen til sin fordel, slik man må forvente i internasjonal politikk. Men den begrensede effekten vi må regne med er nok dessverre negativ. Corona-krisen reiser et spørsmål om tillit i det internasjonale samfunn. Og det strekker seg helt fra supermaktsrivaliseringen og ned til om du frykter at dine nærmeste naboer har spredd smitte på dørhåndtakene i oppgangen eller på postkassestativet. Vi lever i dystopiske mistroiske tider.