Ukens analyse, 09. mars 2020

Tyrkia og EU: Hvem skal bære konsekvensene av Assads etniske rensing?


Denne ukens analyse er skrevet av Einar Wigen, førsteamanuensis i Tyrkia-studier ved UiO. Han skriver om den siste utviklingen og konsekvensene av situasjonen i Syria.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, send en e-post til kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs. 

BEKYMRET: Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan ønsker oppmerksomhet rundt problemene i Syria. (Foto: Flickr / World Humanitarian Summit)

Den syriske borgerkrigen går mot slutten i sin nåværende form, og Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan er bekymret for hvordan den vil avsluttes. De syriske flyktningenes skjebne og Tyrkias fremtidige forhold til landet avhenger av at Assad ikke ensidig gjeninnfører sitt diktatur. Da vil neppe flyktningene noensinne kunne reise tilbake, og ingen andre viser vilje til å hjelpe. Erdoğans forsøk på å sende flyktninger til den greske grensen må ses i lys av hvordan Tyrkia etter hvert har blitt stående ganske alene med konsekvensene av den syriske borgerkrigen. Måten presidenten har håndtert disse konsekvensene har vært preget av inkompetanse og kynisme, men dette bør ikke tilsløre at situasjonen i Syria er prekær.

I desember i fjor begynte Assads styrker på en offensiv nordøst i landet med mål om å gjenerobre opprørernes siste territorier i Idlib-provinsen. Offensiven er støttet av russiske styrker, og Hizbollah og andre sjia-militser er sentrale i kamphandlingene. Et sentralt element ved Assads strategi har vært å prioritere angrep på de mest moderate opprørerne, slik at opprøret blir stadig mer radikalt og brutalt. Ved å slå hardt ned på moderate og la de mest radikale få mer spillerom gjorde Assad det nærmest umulig for utenforstående å gi sin støtte til opprørsgrupper. Dette lyktes han så godt med at vestlige land sendte styrker for å kjempe mot det som etter hvert ble den farligste motstanderen, nemlig IS. Selv om IS nå er slått er opprørerne likevel dominert av andre radikale grupper. Når vestlig opinion står igjen med inntrykket av at opprørerne er radikale og at Assad er et «moderat» alternativ, må man huske at dette er en konsekvens av en diktators forsøk på å beholde makten ved hjelp av splitt-og-hersk-taktikk.

Det andre elementet har vært å gi vestlige ledere inntrykk av at enhver direkte militærintervensjon i Syria ville være langt mer ressurskrevende enn for eksempel invasjonen av Irak. Dette var grunnen til at USAs President Obama ikke ville reagere militært da Assad ignorerte hans «røde linje» og brukte kjemiske våpen i Ghouta i 2013. Særlig ble Syrias luftvåpen og antiluftskyts trukket frem som store utfordringer, og heller ikke noen flyforbudssone ble innført, til tross for at daværende utenriksminister Hillary Clinton argumenterte for dette. Tyrkisk militær suksess de siste ukene indikerer at dette premisset var feilslått. Syrisk luftvern ikke har vist seg som noen utfordring for tyrkiske jagerfly og droner, til tross for at disse er mindre avanserte enn hva amerikanerne har. Tyrkia har brukt konfrontasjonen i Idlib til å vise frem sitt nye egenutviklede militærutstyr. Den viktigste innsikten er nok likevel at Assads styrker ikke er noen match for tyrkiske, men at Tyrkia er avhengige av NATO-samarbeid for å kunne operere effektivt i felt.

Det tredje elementet i Assads kamp mot opprøret har vært å fordrive befolkningsgrupper regimet anser som illojale, primært gjennom terrorbombing av sivile mål. Konsekvensene av denne etniske rensingen har vært omkring seks millioner internt fordrevne i Syria og ytterligere seks millioner flyktninger utenfor landets grenser. 3,6 millioner av disse flyktningene har endt opp i Tyrkia og ytterligere én million lever under tyrkisk beskyttelse i Idlib-provinsen. Grunnen til at Tyrkia har styrker i Idlib er fredsforhandlingene mellom Assad-regimet, opprørsgrupper og Tyrkia, Russland og Iran fra 2015 og 2016. Disse forhandlingene brøt sammen omtrent på den tiden Assads regime begynte å få militært overtak og deres styrker kom ordentlig på offensiven, men ifølge Astana-avtalen fra 2016 skal Tyrkia ha militær tilstedeværelse i provinsen. Tyrkia har også en tilstedeværelse i Afrin-provinsen lenger øst, men der er det av en helt annen grunn og med vesentlig motstand fra lokalbefolkningen. I Idlib holder de sin hånd over både opprørsgrupper og flyktninger, som begge vil måtte rømme til Tyrkia dersom syriske regimestyrker gjenerobrer hele provinsen.

En viktig pådriver for å få på plass migrantavtalen mellom EU og Tyrkia i 2016 var Tysklands forbundskansler Angela Merkel. Nå ser avtalen ut til å være skrinlagt. (Foto: Flickr / World Humanitarian Summit)

I 2016 inngikk EU og Tyrkia en avtale om at Tyrkia stengte sin grense mot at EU dekket kostnadene ved å huse flyktningene, iverksatte et storstilet bosettingsprogram og ga tyrkiske statsborgere visumfrie innreiser. Nå er bosettingsprogrammet avsluttet uten å ha gjort noe substansielt med flyktningebefolkningen, pengeoverføringene har stoppet og EU krever fremdeles visum, men EU mener at Tyrkia fremdeles skal holde sin del av avtalen – uklart av hvilken grunn. Uten støtte fra EU og NATO-allierte svinner dessuten utsiktene til en fremforhandlet avslutning på borgerkrigen, og Tyrkia risikerer å bli permanent hjem for opp mot fem millioner syrere. Flyktningene som nylig ble sendt til den greske grensen må ses som et uttrykk for Erdoğans inkompetanse og kynisme i møte med en humanitær katastrofe, ikke som årsaken til problemet. Det er symptomatisk for hvordan omverden har forholdt seg til borgerkrigen i Syria at vestlige medier, opinion og ledere er mer opptatt av Erdoğans kyniske spill enn å finne langsiktige løsninger i Syria og for flyktningene, mesteparten ofre for Assads og IS’ etniske rensing.

Kilder for videre lesning:

Amberin Zaman “Turkey launches Operation Spring Shield against Syrian forces” Al-Monitor, 1 mars 2020, https://www.al-monitor.com/pulse/originals/2020/03/operation-spring-shield-clash-turkey-syrian-arab-army-idlib.html

Selim Sazak, “Turkey Can’t Host Syrian Refugees Forever” Foreign Policy, 27 august 2019, https://foreignpolicy.com/2019/08/27/turkey-cant-host-syrian-refugees-forever-erdogan-assad-idlib-hdp-chp-imamoglu/

Einar Wigen, «Migrasjonskrisen: En blankofullmakt til Erdoğan» Internasjonal politikk, 74(2) https://tidsskriftet-ip.no/index.php/intpol/article/view/454/879