Ukens analyse, 10. januar 2020

Attentatet i Bagdad kan virke mot sin hensikt


Ukens analyse er skrevet av Henriette Ullavik Erstad, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Hun skriver om den tilspissede konflikten mellom USA og Iran.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Det er forståelig at USA ønsket å ta ut Soleimani og Muhandis, to nøkkelpersoner i Irans transnasjonale nettverk av motstandsgrupper. Attentatet var imidlertid ikke nødvendigvis et strategisk riktig valg, og kan få en rekke utilsiktede konsekvenser.

Et forsøk på å svekke Iran i regionen

Generalmajor Qasem Soleimani, sjef for den iranske revolusjonsgardens Quds-styrke, ble drept av et amerikansk droneangrep i Bagdad tidlig om morgenen den 3. januar. Soleimanis nære venn, Abu Mahdi al-Muhandis, leder for den irakiske sjiamilitsen Kata’ib Hizbullah, døde også i angrepet. Attentatet var et hardt slag i magen for Iran. Mens Soleimani har vært en viktig strateg for Irans utenlandske operasjoner i flere tiår, har Muhandis fremmet iranske interesser i Irak nedenfra-og-opp via væpnet motstand siden 2003.

Det at USA og flere andre har et svært anstrengt forhold til Soleimani og Muhandis er forståelig. Soleimani hjalp Muhandis å opprette Kata’ib Hizbullah i 2007, som sammen med andre iransk-støttede sjiamilitser står bak de dødeligste angrepene mot koalisjonsstyrkene i Irak etter 2003. Flere av disse gruppene mener fortsatt at USAs tilstedeværelse i landet må bekjempes, og har utført en rekke angrep mot amerikanske mål det siste året.    

Soleimani spilte også en avgjørende rolle for Irans innsats i Syria, som har hjulpet president Bashar al-Assad å holde på makten og økt den iranske innflytelsen i landet. For å oppnå dette mobiliserte han blant annet sjiamilitser (med god hjelp fra blant annet Kata’ib Hizbollah og libanesiske Hizbollah), som kjempet for president Assad og mot Den islamske staten (IS). Han koordinerte også tett med russerne. Flere vil hevde at samarbeidet mellom Iran og Russland i Syria bidro til å forverre den humanitære katastrofen og å forsterke den sekteriske dimensjonen av konflikten.

Irans styrkede posisjon i Irak og Syria de senere år har i stor grad vært med hjelp fra Soleimani så vel som Muhandis. Det uoffisielle, overordnede målet med USAs maximum pressure-strategi har derfor vært del av en større regional maktkamp. Hensikten har vært både å avskrekke Iran, men også å reversere Irans økte innflytelse i Levanten. Selv om attentatet i Bagdad var et kraftig slag i magen for lederskapet i Teheran, vil det ikke nødvendigvis oppnå dette målet. Én viktig årsak til dette er at drapet på Soleimani og Muhandis kan få en mobiliserende effekt blant Irans sjiaallierte på tvers av Midtøstens landegrenser.

Irans styrkede posisjon i Irak og Syria de senere år har i stor grad vært med hjelp fra Soleimani, skriver Erstad. I 2019 ble han tildelt Zolfaghar-ordenen, Irans høyeste militærutmerkelse, av ayatollah Ali Khamenei (Foto: Prachatai / Flickr).

Attentatet kan få en mobiliserende effekt

Onsdag 8. januar holdt Revolusjonsgardens general Amir Ali Hajizadeh en pressekonferanse i Teheran. Bak generalen hang ikke bare flagget til Iran og Revolusjonsgarden, men en rekke sjiamilitser Iran har et forhold til – Hizbollah i Libanon, Houthiene i Jemen, Hashd al-Sha’abi i Irak (som Kata’ib Hizbullah var en del av), Hamas i Gaza, Fatemiyoun i Afghanistan, og Zainabiyoun i Pakistan. Selv om Iran ser ut til å ville unngå ytterligere eskalasjon, sender dette et tydelig signal om at Irans sjiaallierte står klare til å forsvare landets interesser dersom det skulle være nødvendig.

Det er velkjent at Iran har gått systematisk til verks for å bygge opp et transnasjonalt nettverk av motstandsgrupper siden 1979. Gruppene beskrives som Irans «strategiske dybde» – et desentralisert, semi-uavhengig nettverk som er kapable til å forsvare iranske interesser utenfor dets egne landegrenser. I og med at Iran er militært underlegen sine rivaler, har asymmetrisk krigføring lenge vært ansett som landets viktigste fortrinn i Midtøsten. Nettverket er ment å ha en avskrekkende effekt vis-a-vis regionale rivaler som USA og Israel SA. Sjiamilitsenes tilstedeværelse i Irak, Syria og Libanon har gitt Israel en følelse av å være beleiret, noe som er årsaken til at vi har sett en rekke israelske luftangrep mot iranske sjiamilitser de senere år.

Historisk sett har vi imidlertid sett at maksimalt press mot Iran resulterer i maksimal motstand, og da er det gjerne disse gruppene som mobiliseres. Attentatet kan gi Iran økt mobiliseringsevne i tiden som kommer.

Sjiaislam så vel som Irans revolusjonære idealer, særlig motstand mot USA og Israels tilstedeværelse i regionen, har styrket Irans evne til å mobilisere sjiamilitser. Mobiliseringen hadde ikke imidlertid ikke vært like effektiv uten sammenfallende interesser – og særlig en felles fiende. Martyrdøden til Soleimani og Muhandis, som nærmest hadde kultstatus blant Irans sjiaallierte i regionen, kan derfor få en mobiliserende effekt. Attentatet kan også gi retoriske virkemidler både Iran og sjiamilitsene benytter for å legitimere seg selv økt gjennomslagskraft. Irans ideologiske og religiøse innflytelse blant sine nærmeste allierte kan ikke svekkes ved bruk av militære midler.

Irakerne betaler prisen

Hva som skjer videre mellom USA og Iran er vanskelig å forutse. Det vi vet er at tradisjon tro fortsetter regional maktkamp i Midtøsten å utspille seg på territoriet til de aller mest svake og sårbare, om det er Irak, Syria eller Jemen. De som betaler prisen for den farlige konflikteskalasjonen mellom USA og Iran siste tiden er Iraks befolkning. Mens irakere den siste tiden har protestert mot den omfattende utenlandske innblandingen i landet, fra USA så vel som Iran, har folkebevegelsens krav om uavhengighet blitt kapret av at landet har blitt en ufrivillig slagmark for nettopp disse aktørene.

Les også KortInfoen "Vi må tenke nytt om Iran", som Erstad skrev for Den norske Atlanterhavskomité i 2019. Den gir en mer omfattende beretning om tematikken.

Anbefalt lesning

Narges Bajoghli (2020) ‘Suleimani’s Death Changes Nothing for Iran’. New York Times, 03/01/20. Tilgjengelig fra: https://www.nytimes.com/2020/01/03/opinion/iran-soleimani-revolutionary-guard.html

Robert Jervis (2020) ’On the Current Confrontation with Iran’. War on the Rocks, 09/01/20. Tilgjengelig fra: https://warontherocks.com/2020/01/on-the-current-confrontation-with-iran/

Fanar Haddad (2020) ‘The Iraqi people will pay the price for Iran-US rivalry, again’. Al Jazeera, 09/01/20. Tilgjengelig fra: https://www.aljazeera.com/indepth/opinion/iraqi-people-pay-price-iran-rivalry-200109031651935.html