Ukens analyse, 26. november 2019

NATO-ledermøte under mørke skyer


Ukens analyse er skrevet av Karsten Friis, seniorforsker og leder for forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar ved Norsk utenrikspolitisk institutt. Han gir oss en stemningsrapport foran det kommende NATO-ledermøtet som finner sted i London 3.-4. desember.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

NATOs såkalte ledermøte den 3.-4. desember skal markere alliansens 70 års jubileum. Men mørke politiske skyer skygger over festivitasen.

Det er ikke et «summit», altså toppmøte, men et «leaders meeting». Slike nyanser er det selvsagt kun byråkrater som bryr seg om, men de er nok glade for at de slipper å forhandle frem et langt sluttkommuniké. De er forbeholdt toppmøtene. Ledermøtet er et slankere 3-timers møte, men aktørene er de samme; de amerikanske og europeiske statslederne.

​Hovedskyggen over ledermøtet, og elefanten i rommet, er primært Donald Trump. Hans impulsivitet og uforutsigbarhet skaper alltid nervøsitet, og den har ikke akkurat blitt bedre i det siste. Tematisk er det fortsatt byrdefordeling som er det dominerende spørsmålet på agendaen for ham. NATO vil snart publisere oversikten over de ulike landenes forsvarsbudsjett, og hvordan de ligger an med hensyn til å nå 2%-målet. Så lenge det er fremgang er det håp for at Trump blir fornøyd. At man har justert regnemåten slik at Norge og andre land nå har fått høyere prosentandel kan jo også, muligens, slå positivt ut. Norges forsvarsbudsjett ligger nå på ca. 1,8% av BNP etter ny regnemetode.

FORRIGE TOPPMØTE: President Donald Trump åpnet fjorårets NATO-toppmøte i Brussel med å gå til frontalangrep på Tyskland. Da ville han ha svar fra generalsekretær Jens Stoltenberg om tyskernes kjøp av russisk gass (Foto: NATO / Flickr).

Et vel så viktig amerikansk initiativ er NATO Readiness Initiative (NRI), eller det såkalte 4x30-initiativet. Det handler om at NATO innen 2020 skal kunne stille 30 bataljoner, 30 luftskvadroner og 30 marinefartøyer innen 30 dager. Med tanke på NATOs slagkraft som en forsvarsorganisasjon er dette mye viktigere enn 2%-målet, men de henger også sammen. Her legger USA mye press på sine europeiske allierte. Det å ha styrker klare på 30 dager er dyrt. Det er særlig på landsiden dette er utfordrende. Norges bidrag til NRI skal i denne omgang være en ving F-35 kampfly og en fregatt. Dette gjør at vi møter kravene fra NATO og dermed er under mindre press enn mange allierte i denne sammenhengen.

​I tillegg er det snakk om en justering av byrdefordelingen på NATOs felles utgifter, som går til hovedkvarter, staber og slikt. Dette er småpenger, men et økt europeisk ansvar her er symbolsk viktig. Her pågår diskusjonen fortsatt.

​Den andre, litt mindre skyggen, heter Erdogan. Hans åpenbare flørt og dans med Russland ikke bare irriterer allierte, men det skaper en rekke problemer. USA har kastet Tyrkia ut av F-35-samarbeidet etter at de besluttet å kjøpe russiske S-400 luftvernmissiler. Tyrkia har svart med å lufte tanker om å kjøpe russiske kampfly i stedet. Videre har Tyrkias invasjon av nord-Syria blitt fordømt av en rekke Europeiske NATO-land, og Erdogan truer med å igjen sende syriske flyktninger til Europa. Dette er ikke direkte NATO-relevant, men det er åpenbart at det undergraver solidariteten og fellesskapet som alliansen og artikkel 5 hviler på. Samtidig er Tyrkia altfor viktig geopolitisk til at noen vil sparke dem ut av NATO. Da vil de trolig bare ende opp enda tettere til Russland. Og Erdogan vet å spille på det. Men han sitter ikke evig. Mange europeere håper nok på at Tyrkia etter hvert vil finne tilbake til en mer normal kurs. Om det er ønsketenkning gjenstår å se. Men det er utvilsomt spesielt at en rekke NATO-land, inkludert Norge, har innvilget politisk asyl til offiserer fra NATO-allierte Tyrkia.

PÅ BESØK: Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan møtte Donald Trump i Det hvite hus tidligere denne måneden. Til tross for at det lenge har vært spenninger i forholdet mellom USA og Tyrkia, virket det å være god stemning mellom de to statsoverhodene (Foto: The White House / Flickr).

Den tredje skyggen er Emmanuel Macron. Hans veloverveide uttalelse om at NATO er «mort célébrable», eller hjernedød, har skapt mye turbulens. Hva ville han oppnå? Det er vanskelig å vite, for selv om han ønsker å få fart i europeisk forsvarssamarbeid vet han også at det vil ta lang tid. Å undergrave NATO i mellomtiden er ikke i noens interesse. Og det er stor forskjell på om en uavhengig analytiker kritiserer NATO og at en statsleder gjør det. Sistnevnte skaper fort en selvoppfyllende profeti med sine «analyser». Her er det nok behov for noen markeringer fra allierte. Hva Frankrike konkret ønsker med hensyn til Russland er også uklart, annet enn at Macron ønsker en mykere linje. Her er det stor uenighet innad i NATO.

DRASTISKE ORD: I et intervju med magasinet The Economist omtalte president Emmanuel Macron NATO som hjernedødt (Foto: NATO / Flickr).

For øvrig, når det gjelder Russland, er det stor bekymring i NATO knyttet til hele rustningskontollregimet. INF-avtalen er som kjent allerede død, som følge av at Russland utviklet og utplasserte det såkalte SSC-8 kryssermissilet som har over 5000 km rekkevidde. CFE-avtalen, eller “Treaty on Conventional Armed Forces in Europe”, har også vært død siden 2015, og Wien-dokumentet som skal regulere styrkestørrelser og har systemer for å melde om militærøvelser, brytes kontinuerlig av Russland. Open Skies, NPT og START er andre avtaler som alle henger i en tynn tråd. Mye av dette skyldes Kinas inntog på den militære verdensscenen, noe som gjør det mindre aktuelt for USA og Russland å ha bilaterale avtaler. Samtidig er det særlig et europeisk ønske å unngå en opprustningsspiral mellom stormaktene. NATOs rolle i alt dette forblir begrenset, men det er et viktig forum for å diskutere dette, og kjernefysisk avskrekking er tross alt en del av NATOs strategi. I forlengelse av dette er det derfor også naturlig at NATO har Kina på dagsorden. Ikke for å meisle ut en felles politikk, men snarere for å drøfte utfordringer knyttet til Kinas økte globale innflytelse.

​NATO-byråkrater håper på et kjedelig ledermøte. De vil helst slippe skandaler, overraskelser eller uforutsette politiske utspill. Om de mørke skyene seiler forbi eller bryter ut i britisk pøsregn vil tiden vise, men alle er glade for at det er lenge til neste gang.