Ukens analyse, 22. november 2019

Jens vil ha NATO ut i verdensrommet


Ukens analyse er skrevet av Kristoffer Vold Ulvestad, informasjonsrådgiver og redaktør i Den norske Atlanterhavskomité. Han skriver om utenriksministrene i NATOs beslutning om å utvide alliansens operative område til å inkludere verdensrommet.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Helt siden Sovjetunionens oppskytning av satellitten Sputnik 1 i 1957, har tjenester som er avhengig av en velfungerende infrastruktur i verdensrommet blitt en integrert del av menneskers hverdag. Vi bruker blant annet satellitter for å kommunisere med hverandre, navigere, overvåke endringer på jordkloden, og for å beregne det neste værvarslet. I takt med at antallet samfunnsområder som blir berørt av rombasert infrastruktur har økt, har vi samtidig sett at flere aktører har begynt å involvere seg i den globale romvirksomheten. Én av hovedårsakene til denne utviklingen bunner i at en rekke kritiske samfunnsfunksjoner og kapabiliteter er avhengige av satellittbaserte tjenester for å kunne fungere.

Generalsekretær Jens Stoltenberg taler under utenriksministermøtet i NATO (Foto: NATO / Flickr).

De aller fleste land har egne satellitter eller har eierandeler i satellitter eller romorganisasjoner. Funksjonaliteten til disse systemene avhenger av alt fra cyberteknologi til andre digitale komponenter. Skulle det oppstå en trussel som kan skade en satellitts operativitet, kan dette resultere i en direkte trussel mot et lands infrastruktur og sikkerhet. Dette er grunnen til at NATO nå for alvor har begynt å rette blikket mot verdensrommet. Skulle en NATO-allierts satellitt bli utsatt for et angrep, og dette ikke blir avverget eller håndtert på riktig måte, kan det i første omgang forårsake skader på strategisk nasjonal infrastruktur, for derigjennom å utløse en mulig internasjonal krise. Som Beyza Unal understreker i en fersk forskningsartikkel om NATOs strategiske kapabiliteter i verdensrommet, er det likevel å forvente at moderne våpensystemer og annen strategisk viktig teknologi er godt nok rustet til å motstå angrep eller forstyrrelser mot satellitter. Samtidig slår hun fast at dette er noe vi overhodet ikke kan ta for gitt. Det er vitalt at NATO-landene anser forsvar av egne satellitter og romkapabiliteter som en oppgave av største viktighet, og det må vies ressurser til å øke alliansemedlemmenes forståelse av potensielle trusler og hvordan disse skal håndteres. Dette vil styrke NATOs kollektive forsvar, og det vil ha en avskrekkende effekt overfor mulige fiender.

NATOs oppdrag og operasjoner har vært avgrenset til fire ulike domener: land, sjø, luft og cyberrommet. Alle disse domenene er avhengige av data og tjenester fra rombasert teknologi. At det nå er ønskelig å utvide NATOs operative område til å inkludere verdensrommet er med andre ord fundamentalt for at alliansen skal kunne operere og gjennomføre strategiske oppdrag innenfor de øvrige domenene. Navigasjon gjennom GPS er for eksempel svært viktig til militære formål. Dagens missiler og raketter har innebygde navigasjonsmottakere, og de er i stand til å treffe mål med en nøyaktighet på 5-10 meter. Denne gjensidige avhengigheten er kritisk, for per i dag foreligger det faktisk en risiko for at mulige fiender kan forstyrre eller sabotere gjennomføringen av NATO-operasjoner.

Amerikansk forsvarssatellitt (Foto: U.S. Air Force).

Den sikkerhetspolitiske verdien av å være til stede i verdensrommet er betydelig, men som Unal påpeker er det få politikere som forstår hvor sårbar rombasert infrastruktur er. Det har oppstått episoder der enkelte land har forsøkt å forstyrre andres satellittsystemer gjennom å sende støysignaler, men enn så lenge er det ingen som har gått fysisk til verks for å ødelegge en satellitt.

​Cyberangrep mot satellitter eller mot personell som styrer satellittsystemer kan også forekomme. Slike angrep kan skape usikkerhet og forvirring, og i verste instans sette strategiske våpen ut av spill. Cyberangrep mot rombasert teknologi utgjør i tillegg en uforutsigbar trussel ettersom de nærmest er umulig å oppdage og vanskelige å svare på. NATO har hatt stor fremgang med konvensjonelle våpen – deriblant i utviklingen av avanserte kryssermissiler – og for at disse våpnene skal fungere er det altavgjørende at alliansen kan stole på at sine rombaserte systemer er oppe til enhver tid. Dette er kritisk for at NATO i en mulig artikkel 5-situasjon skal kunne identifisere sine fiender og sende av gårde effektive svar.

​I 2019 er cyberteknologi tilgjengelig nærmest hvor enn man ferdes i verden, og flere land som ikke er en del av NATO – deriblant Kina og Russland – er allerede godt i gang med å utforske de mulighetene som finnes i denne typen teknologi. For NATO-landene, som eier rundt halvparten av verdens 2000 satellitter, er det derfor essensielt at alliansen har blitt enig om å iverksette tiltak som kan forebygge potensielle krisesituasjoner utenfor jordens overflate. Det vil virke avskrekkende overfor mulige fiender, og det vil sikre at NATO kan gjennomføre fremtidige oppdrag og operasjoner med den støtten og stabiliteten alliansen trenger.

Videre lesning:

​Unal, Beyza: "Cybersecurity of NATO's Space-based Strategic Assets", 2019.

NATO: "Foreign Ministers take decisions to adapt NATO, recognize space as an operational domain", 2019.