Ukens analyse, 06. november 2019

Arven fra 1989


Ukens analyse er skrevet av Per Anders Madsen, forfatter og tidligere redaktør i Aftenposten. Han skriver om de dramatiske timene før Berlinmurens fall og om arven fra denne historiske hendelsen. Den 7. november arrangerer Den norske Atlanterhavskomité bokbad med Per Anders Madsen om hans ferske bok "1989 - Året som endret Europa". Påmeldingsinformasjon finner du nederst på denne siden.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med kristoffer@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Torsdag 9. november 1989, sent på kvelden, falt Berlinmuren. Opp mot 20.000 mennesker hadde i timene før samlet seg foran den største grenseovergangen i Øst-Berlin, Bornholmer Strasse. De nektet å dra hjem. De forlangte å bli sluppet over til vest.

Den ansvarlige offiseren ved denne grenseovergangen, oberstløytnant Harald Jäger, ringte gjentatte ganger til sine overordnede. Hva skulle han gjøre? Forelå nye instrukser? Det gjorde det ikke, alt var som før. Bare personer med gyldige utreisepapirer kunne få krysse grensen.

Men de som sto fremst i køen og stanget mot grensebommen denne novemberkvelden, påsto hardnakket at reiselovene var endret, og at de hadde rett til å slippe gjennom. Stemningen ble amper på utsiden av bommen og nervøs på innsiden. Jäger fryktet at mannskapene hans ville bli nødt til å åpne ild i selvforsvar hvis grensestasjonen ble stormet. Var han beredt til å gi en slik ordre?

Han kapitulerte. En halvtime før midnatt besluttet han å åpne bommen. Minutter senere gjorde offiserer ved andre grenseoverganger det samme. Folk veltet ut gjennom portene og over til Vest-Berlin. Der var tidenes gatefest i gang.


"Tidenes gatefest var i gang", skriver Madsen, her ved grenseovergangen ved Bornholmer Strasse (Foto: Hans Peter Lochmann / Wikimedia Commons).

Tidligere på ettermiddagen denne novemberdagen hadde partisjefen i Øst-Berlin, Günther Schabowski, holdt en timelang pressekonferanse. Det var en søvndyssende affære inntil Schabowski helt på tampen fikk et spørsmål om det var skjedd noen endringer i DDRs reiselover.

Temaet var brennbart. Kravet om reisefrihet var en gjenganger i demonstrasjonene som hadde vokst seg massive utover høsten, først i Leipzig, deretter i andre byer. Regimet innså at bestemmelsene måtte lempes. Det var også hardt presset fra Praha som ville ha slutt på strømmen av østtyskere som prøvde å ta seg til Vesten via Tsjekkoslovakia.

Så da spørsmålet kom opp på Schabowskis TV-overførte pressekonferanse, hadde Politbyrået og Sentralkomiteen vedtatt midlertidige endringer som skulle gjelde inntil en ny reiselov forelå. Kravet om at alle måtte søke om utreisetillatelse, var imidlertid ikke fjernet. Regimet ville ha kontroll, enten det gjaldt besøksreiser eller emigrasjon.

Ingenting av dette hadde Schabowski fått med seg. Av grunner som aldri er blitt avklart, var han ikke til stede på møtene hverken i politbyrået eller sentralkomiteen denne dagen. Han hadde bare fått stukket et ark i hendene rett før pressekonferansen, et ark han tok til å lese høyt fra da spørsmålet kom opp.

Etterpå var mye uklart. Schabowski sa at grensen skulle åpnes, også i Berlin. Men for hvem gjaldt endringene? Og for hvilke reiseformål? Det er bare en måte å finne ut av dette, tenkte tusenvis av østberlinere da det ble kveld 9. november. Straks dra ned til grenseovergangene og se hva som foregikk.

Vest- og østtyskere ved Brandenburg-porten i 1989 (Foto: Wikimedia Commons).

​En drøy måned etter Murens fall møttes Mikhail Gorbatsjov og George Bush til det første toppmøtet etter at Bush hadde flyttet inn i Det hvite hus i januar 1989. Gorbatsjov hadde for lengst erklært at den kalde krigen var over, men Bush hadde nølt. Tøværet de siste årene og nedrustningsavtalene som var inngått under Ronald Reagan, var løfterike, men ikke tilstrekkelig for å erklære den kalde krigens slutt.

Men nå sluttet Bush seg til Gorbatsjov. Den kalde krigen hadde begynt med delingen av Europa. Den måtte ta slutt med delingens opphør. Med Murens fall var vilkåret i ferd med å bli oppfylt.

Tysk gjenforening kom i ekspressfart, i løpet av 11 måneder etter Murens fall, med forbundskansler Helmut Kohl i førersetet og med støtte fra Bush. Den tyske samlingen ble i neste omgang en avgjørende katalysator for et nytt EF/EU. Murens fall betydde altså ikke bare slutten på etterkrigstid og kald krig, det markerte like mye begynnelsen på en ny æra, med tettere europeisk integrasjon og tidligere Warszawapakt-land som medlemmer av NATO.

Kunne endringene blitt enda større? Grep statslederne sjansen til å bygge en ny og fredeligere internasjonal orden da den kalde krigen tok slutt? Ettpartistatene i Europa falt som korthus høsten 1989. Det var et fantastisk år. Den britiske historikeren Timothy Arton Gash fulgte begivenhetene på kloss hold. Han betegner 1989 som det beste året i Europas historie.

Men arven fra 1989 er tvetydig. For det første så de færreste den gangen de sterke nasjonale understrømningene. De østeuropeiske ettpartistatene var foraktet av egen befolkning fordi de var autoritære og undertrykkende. Men de var forhatt også fordi disse systemene var påtvungent Øst-Europa utenfra. Den nasjonale suvereniteten ble krenket. Oppstandene høsten 1989 var like mye nasjonale reisninger som en kamp for demokratiske rettigheter.

Mikhail Gorbatsjov forsto aldri hvor dypt dette stakk. Han håpet og trodde at kommunistpartiene som i alle år hadde vært underlagt Moskva, ville få nytt liv bare opplyste reformatorer som han selv kom til makten.

Undervurderingen av det nasjonale elementet er en feilslutning med aktuell betydning. Ungarns sterke mann Viktor Orban sier at Ungarn for 30 år siden overvant kommunistenes forsøk på å omforme ungarerne til «homo sovjeticus». I dag gjelder det å slå tilbake alle forsøk på å gjøre dem til «homo brusselius». Han vet godt hvilken resonans det gir å gå på barrikadene mot overstyring fra EU. I Polen spiller Jaroslaw Kaczynski på tilsvarende strenger.

Har lagt seg på samme linje: Polens Jaroslaw Kaczynski (til venstre) og Ungarns Viktor Orbán (til høyre) (Foto: Fot. W. Kompala / Wikimedia Commons).

For det andre spilte de mest heroiske ambisjonene fallitt. Det manglet ikke på store visjoner i 1989. Reformkommunistene i Ungarn håpet at både Warszawapakten og NATO ville bli overflødige og oppløse seg selv i det Europa som var i støpeskjeen.

Menneskerettsorganisasjonen Charta 77 med Vaclav Havel som forgrunnsfigur håpet det samme. Fremtredende regimemotstandere i DDR mente at slutten på den kalde krigen også måtte bety slutten på de to militæralliansene og ville at Ungarn, Polen, Tsjekkoslovakia og det tidligere DDR-området skulle danne en stor, demilitarisert sone i hjertet av Europa.

Slike fremtidsvisjoner ble feid til side i ukene og månedene etter Murens fall. Sovjetunionen var en koloss på leirføtter, tynget av indre kriser og på kurs mot en uviss fremtid. For Bush og Kohl var NATO den eneste institusjonen som kunne gi Europa troverdige sikkerhetsgarantier.

KGB-offiseren Vladimir Putin hadde vært utplassert i Dresden siden høsten 1985. På nyåret 1990 reiste han hjem, bitter over det han opplevde som Moskvas handlingslammelse og rystet over at en tilsynelatende stabil stat som DDR kunne rakne så fort. Etter hvert ble han overbevist om at Sovjetunionens hastige retrett fra Øst-Europa var en gedigen strategisk bommert. Russland fikk ingen tydelig definert plass i de nye sikkerhetsordningene som ble utviklet. De politiske slutninger Putin trakk av alt dette lever Europa med i dag.

Bush’ utenriksminister James Baker ser i sine memoarer tilbake på året 1989. Han trekker frem de overveldende, demokratiske seire som ble vunnet. Men så føyer han til: «Nesten alt vi oppnådde av suksess, sådde også frø til fremtidige problemer.» 

Litteratur og anbefalt videre lesning

Berlinmurens historie:

http://www.chronik-der-mauer.de/

​En analyse skrevet av Robert Zoellick, diplomaten som ledet USAs delegasjon under to-pluss-fire forhandlingene i 1990:            

https://nationalinterest.org/article/two-plus-four-1205

Om hvordan erfaringene fra 1989 kan ha formet Vladimir Putin:

https://www.theatlantic.com/international/archive/2013/02/how-the-1980s-explains-vladimir-putin/273135/

Forholdet mellom supermaktene i det George Bush var på vei inn i Det hvite hus:

https://nsarchive2.gwu.edu/NSAEBB/NSAEBB261/index.htm

Reportasje som belyser hvorfor det høyrepopulistiske AfD i dag står så mye sterkere i det tidligere DDR-området enn i resten av Tyskland:

https://www.spiegel.de/spiegel/im-osten-suchen-buerger-und-politiker-nach-rezepten-gegen-den-rechtsruck-a-1177708.html

Per Anders Madsen er forfatter og tidligere redaktør i Aftenposten. Han ga nylig ut boken "1989 - Året som endret Europa".

Den 7. november arrangerer Den norske Atlanterhavskomité bokbad med Per Anders Madsen. Meld deg på nå ved å sende en e-post til seminar@dnak.org eller klikk her!