Ukens analyse, 20. september 2019

Avskrekking er tilbake! Men hva er avskrekking?


Ukens analyse er skrevet av Håkon Lunde Saxi, førsteamanuensis ved Forsvarets høgskole/Stabsskolen. Han skriver om tilbakekomsten til begrepet «avskrekking» etter Ukraina-krisen i 2014. Hvorfor er det tilbake? Og hva er avskrekking?

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

«Avskrekking» er et begrep som mange i Norge og i Europa inntil for få år siden assosierte med den kalde krigen som historisk periode (og med atomvåpen). Begrepet ble sjeldent brukt i norsk og europeisk forsvarspolitikk på 1990-tallet og 2000-tallet. I NATOs strategiske konsept fra 2010 forble «kollektivt forsvar» en av alliansens tre hovedoppgaver – en oppgave som inkluderte «avskrekking og forsvar» – men denne oppgaven var i liten grad det daglige hovedfokuset. Fokuset var i stede på «krisehåndtering» utenfor NATOs område, som i Afghanistan. I erklæringen fra NATOs toppmøte i Chicago i 2012 ble ordet «avskrekking» bare brukt fem ganger.


Avskrekking er en måtte å opptre på som skal få noen ‒ vanligvis en stat ‒ til å avstå fra å gjøre en uønsket handling, skriver Saxi (Foto: NATO, Flickr CC BY).

I den siste norske langtidsplanen for forsvarssektoren som kom forut for Ukraina-krisen – publisert i 2012 – introduserte Forsvarsdepartementet riktignok begrepet «krigsforebyggende terskel». Introduksjonen av begrepet var begrunnet i nødvendigheten av å rette Forsvarets oppmerksomhet hjemover, mot å kunne håndtere en sikkerhetspolitisk krise i Norges nærområder. Den innholdsmessige betydningen av begrepet «terskel» var i stor grad det samme som «avskrekking», og mange i det sikkerhetspolitiske miljøet oppfattet derfor terskebegrepet som en måte å unngå å bruke det mer kaldkrigspregede begrepet «avskrekking». I langtidsplanen ble Russland stadig beskrevet som «en strategisk partner» for NATO og Norge.

Norge var blant landene i alliansen som fulgte tett med på forbedringene i Russlands militære kapasiteter mot slutten av 2000-tallet og starten av 2010-tallet. Det var likevel ikke før med Ukraina-krisen i 2014 at man brått endret vurderingen av Russlands intensjoner. At Moskva kunne benytte militærmakt mot sine europeiske naboland for å oppnå politiske målsetninger – inkludert det å endre grenser – ble før 2014 oppfattet som relativt usannsynlig. Nå kunne dette ikke lenger avvises med like stor grad av sikkerhet. Spørsmålet var: Kunne Russland nå velge å gjøre bruk av militære virkemidler også mot NATO-land?

Selv om NATO-landene hadde svært ulike vurderinger av faren for russisk aggresjon mot medlemslandene, valgte alliansen å ta sine forholdsregler. Siden 2014 har alliansen gjennomgått det generalsekretær Jens Stoltenberg kaller «den største styrkingen av NATOs kollektive forsvar siden den kalde krigen». Alliansen valgte både å utplassere noen mindre kampavdelinger i de nye medlemslandene i Øst-Europa (eFP) og å forbedre størrelsen og hurtigheten på alliansens forsterkningsstyrke (NRF).


NATO har de siste årene styrket sitt kollektive forsvar gjennom blant annet å forbedre størrelsen og hurtigheten på alliansens forsterkningsstyrke (Foto: NATO, Flickr CC BY).

Med styrkingen av Alliansens kollektive forsvar kom også ordet «avskrekking» tilbake. I slutterklæringene fra NATO toppmøtene i Warszawa i 2016 og Brussel i 2018 ble ordet brukt respektivt 30 og 29 ganger. I langtidsplanen for forsvarssektoren som ble publisert i 2016, ble det gjort klart at Forsvarets oppgave nr. 1 var å «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar». Dermed var begrepet tilbake både i NATO og i Norge.

Men hva er avskrekking?

Avskrekking er en måtte å opptre på som skal få noen ‒ vanligvis en stat ‒ til å avstå fra å gjøre en uønsket handling, som å gjennomføre et væpnet angrep. Det innebærer derfor et forsøk på å forhindre en handling. Det er derfor ulikt andre former for maktbruk, som tvangsdiplomati, der hensikten er å tvinge noen til å gjøre noe eller forandre adferd.

I den klassiske litteraturen skilles det gjerne på to fundamentale tilnærminger til avskrekking.

I avskrekking gjennom nektelse er hensikten å gjøre det umulig eller usannsynlig at en potensiell aggressor vil lykkes i å nå sine militære målsetninger. Dette søkes typisk å oppnå ved å utplassere nok militære styrker til å stoppe et angrep der det forekommer. Avskrekking ved straff truer på sin side med å påføre alvorlige kostnader, uten at disse trenger å være knyttet til kampen i området der aggresjonen har funnet sted. Å svare på et landmilitært angrep med et atomangrep mot aggressorens hjemland vil være et eksempel på denne tilnærmingen.


NATOs strategi under den kalde krigen kan oppsummeres som en kombinasjon av troverdig avskrekking og dialog. Bildet viser bombefly av typen North American F-86 Sabre, som var i tjeneste fra 1957-1967 (Foto: Forsvarets museer/Forsvarets mediesenter).

Videre kan avskrekking være både direkte og utvidet. Det første innebærer å avskrekke et angrep mot sitt eget territorium; det sistnevnte å avskrekke et angrep mot en tredjepart, for eksempel allierte og partnere. Utvidet avskrekking anses som langt vanskeligere da det både er mer militært krevende å prosjektere militærmakt over lange avstander, og ‒ enda viktigere ‒ fordi det gir et troverdighetsproblem. En aggressor kan tvile på om et land vil oppfylle et løfte om å forsvare en tredjepart. Tvilen ble noen ganger utrykt slik under den kalde krigen: «Vil USA ofre Chicago for å beskytte Hamburg?». I dag spør enkelte av de «nye» medlemslandene i NATO seg om USA er parat til å ofre Chicago for å beskytte Riga?

Virkningsfull troverdig avskrekking bør samtidig kombineres med dialog. Hensikten med dialogen er å redusere motpartens grad av misnøye med status quo, og dermed også hans vilje til å akseptere risiko for å endre situasjonen gjennom et angrep. NATOs strategi under den kalde krigen kan i stor grad oppsummeres som etableringen av troverdig avskrekking, paret med dialog med østblokken i et forsøk på å oppnå avspenning. I dag synes NATOs tilnærming overfor Russland å ha returnert til denne strategien.

Anbefalt lesning:

Forsvarsdepartementet: "Prop. 151S (2015‒2016) Kampkraft og bærekraft", 2016.

Forsvarsdepartementet: " Prop. 73S (2011–2012) Et forsvar for vår tid", 2012.

Michael J. Mazzar: "Understanding Deterrence", 2018.

NATO: "The Secretary General’s Annual Report 2015", 2015.

NATO: "Strategic Concept", 2010.


Håkon Lunde Saxi er førsteamanuensis ved Forsvarets Høyskole/Stabsskolen. Han kan nås på e-post: haakon.saxi@fhs.mil.no.