Ukens analyse, 17. september 2019

Skyggelandet etter Brexit


Ukens analyse er skrevet av Øivind Bratberg, førstelektor ved Insitutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. Bratberg skriver om den politiske utviklingen i Storbritannia i lys av brexit. Lær mer om dette når Den norske Atlanterhavskomité arrangerer "Sikkerhetspolitisk dypdykk: Bratberg om brexit" på Nobels Fredssenter 19. september fra 18:00-19:00.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Storbritannias vei ut av EU sørger for en nyhetssyklus som aldri hviler. De eneste som vil hvile i de kommende fire ukene er parlamentet selv, som har fått sin sesjon suspendert og først samles igjen 14. oktober. Tre dager senere samles EUs regjeringssjefer i Det europeiske råd. Har det ikke kommet noen avklaring før, kommer den etter alt å dømme da. Skal Storbritannia ut av EU 31. oktober uten noen avtale, eller må britene be om forlengelse på ny?


Parlamentet har fått sin sesjon suspendert frem til 14. oktober. Her fra nok en høylytt ordveksling i Underhuset (Foto: UK Parliament/Jess Taylor, Flickr CC BY).

Det er enormt viktig hvilken retning denne prosessen tar i de kommende ukene, ikke minst for de økonomiske utsiktene for Storbritannia på kort og mellomlang sikt. Men et intenst fokus på Boris Johnsons utspillspolitikk, supplert av ordrike kommentatorer, gjør det også vanskelig å ta ut et videre perspektiv på det som foregår. Bakenfor oppstyret og posisjoneringen ligger interessante politiske spørsmål på lur.

Ett slikt spørsmål handler om velgerbevegelsene som er på vei i skyggen av brexit og som kan forvandle britisk partipolitikk til det ugjenkjennelige. Begrepet «realignment» fra valgforskningen er naturlig å gripe til. Det innebærer at en definert sosial gruppe flytter tilhørighet fra et parti til et annet – eller at flere gjør det. Det kan bety en grunnleggende identitetsendring for partiene det dreier seg om, og samtidig en endring i styrkeforholdet imellom dem.

I Storbritannia holdt man seg i mange år til statsviteren Peter Pulzers valgspråk om at «Class in the basis of British politics. All else is embellishment and detail.» Hva brexit-spørsmålet har gjort er å øke farten i en reorientering blant velgerne som allerede har vært på vei gjennom det siste tiåret. Unge, høyt utdannede, sosialt liberale velgere samler seg om Labour, mens eldre, sosialkonservative velgere utenfor byene og uten universitetsutdanning i større grad trekker mot det konservative partiet.


Brexit-spørsmålet har endret klassestrukturen og gjort verdispørsmålet "brexit" viktigere enn høyre/venstre-aksen som politisk kompass, skriver Bratberg (Foto: ChiralJon, Flickr CC BY).

Ved parlamentsvalget i 2017 vant Labour vestkantbydeler i London som Kensington, mens de konservative gjorde sprang fremover i tidligere Labour-dominerte kretser i Midlands og Nord-England. Mange av de nye velgerne her hadde vandret fra Labour via UK Independence Party, for så å vende nesa mot det brexit-orienterte konservative partiet.

Ble det valg her og nå, ville samme mønster være en mulighet, idet de to siste årene har gjort verdispørsmålet brexit viktigere enn høyre/venstre-aksen som politisk kompass. Men saken er mer komplisert enn som så. Feiler Boris Johnson i sin kontante brexit-strategi, står Nigel Farage og brexit-partiet klare til å plukke opp misnøyens stemmer. Og Labour er på sin side utsatt for velgerlekkasje til Liberaldemokratene. De som ønsker en ren og tydelig strategi for å reversere brexit må flytte føttene til Liberaldemokratene eller til nasjonalistpartiet i Skottland. Eller de kan vende seg i retning De Grønne, men i så fall kan strategien raskt gi bortkastede stemmer på kandidater som ikke blir valgt.


​Statsminister Boris Johnson prøver å overbevise Det britiske underhuset under sin første spørrerunde som statsminister (Foto: UK Parliament/Jess Taylor, Flickr CC BY).

Slik går spekulasjonene i Storbritannia, og de to valgstatistikerne Colin Rallings og Michael Thrasher bekrefter hva lesere med det blotte øye selv kan se: Et parlamentsvalg denne høsten vil bli en særdeles uoversiktlig affære – tilnærmet umulig å spå utfallet av, og med en lang, lang liste av usikkerhetsmomenter.

Men så er det likevel slik at Labour er det eneste opposisjonspartiet med et troverdig alternativ som statsministerkandidat. Man kan tenke seg støttepartier eller en koalisjonsregjering for å mønstre et flertall i Underhuset. Men Labour vil sitte med statsministeren. Han vil i så fall ha blitt valgt på et radikalt program og stiller med en fortid fra partiets ytre venstre. Det var en voldsom overraskelse for de fleste å se Jeremy Corbyn bli valgt som partileder i 2015. Blir han statsminister, er omveltningen komplett.

Corbyn vil ønske å lede en sosialistisk regjering med store reformambisjoner og et grunnleggende agg mot mye av det som kjennetegner det britiske establishment. I økonomisk politikk vil Storbritannia gjøre et betydelig sprang til venstre – så gjenstår det å se hvor mye som umiddelbart lar seg iverksette. Vel så interessant er imidlertid partiets sikkerhets- og utenrikspolitiske agenda.

Corbyn tilhører en del av venstresiden som er vel så opptatt av internasjonale spørsmål som av hjemlig næring, skatt og velferd. Han viderefører en antiimperialistisk strømning som en gang handler om sympati med kolonifrigjøring, men som i dag ofte tar form av USA-kritikk og NATO-motstand. Corbyn har et langvarig engasjement mot atomvåpen. I midtøstenpolitikk står han standhaftig på palestinernes side. I en rekke politiske konflikter har han med allierte identifisert seg med de undertrykte. Underveis har han fått politiske venner som ikke lar seg forsvare innenfor rammen av liberalt demokrati, som Hamas, Hizbollah og, i en tidligere fase, IRA.


Jeremy Corbyn, Labours partileder siden 2015 , taler i forbindelse med lokalvalg i 2018 (Foto: Sophie Brown, Wikimedia Commons).

De siste årene har oppstyret omkring disse verdiene vært knyttet til antisemittisme i Labour, et problem som så avgjort har blusset opp mens Corbyn har vært leder. Nå som muligheten for at Corbyn blir statsminister fremstår som realistisk, presser nye spørsmål seg på. Hva med britenes atomforsvar? Og forpliktelsene overfor NATO? Hvordan vil Corbyn som statsminister forholde seg til maktskifter i fremmede land? For noen er det speilbildet av uansvarlig høyrepopulistisk lederskap som åpner seg. I en urolig tid der utenrikspolitikkens faste ankerfester rykker i kjettingene er det ikke noe lystig prospekt.

For å dvele ved hva denne frykten for Corbyn handler om, er James Kirkups artikkel for nettstedet UnHerd fascinerende lesning. Plottet er det norske TV-dramaet Okkupert verdig i måten det forlenger Russlands-vennlighet, manipulering og politisk spill til noe som kunne se riktig skummelt ut. Usannsynligheten av et slikt scenario er ikke det interessante her; viktigere er frykten som verserer for det i deler av den politiske eliten i London.

Videre lesning:

Kirkup, James (2019) “What would Corbyn do with power?”, UnHerd, 5. september 2019.

Rallings, Colin og Michael Thrasher (2019) “Election that’s too close to call”, Sunday Times, 8. september 2019.

Øivind Bratberg er førstelektor ved Institutt for statsvitenskap (ISV) ved Universitetet i Oslo (UiO) og er en av landets fremste eksperter på britisk politikk. Han har en mastergrad i moderne historie fra University of Liverpool og statsvitenskap fra UiO. Hans doktorgradsavhandling omhandlet partipolitikk i Storbritannia i skyggen av selvstyre for Skottland og Wales (2011). Bratberg har skrever flere bøker om britisk politikk og har vunnet priser for sin formidlerevne, blant annet som én av Morgenbladets «ti fantastiske formidlere» i norsk akademia i 2016.

OBS! Torsdag 19. september inviterer vi til “Sikkerhetspolitisk dypdykk: Bratberg om Brexit” på Nobels Fredssenter fra 18:00. Les mer om arrangementet her. Arrangementet er gratis og åpent for alle, og krever ikke påmelding. Vel møtt!


FotoMdbeckwith, Wikimedia Commons/www.publicdomainpictures.net.