Ukens analyse, 16. august 2019

Er det grunn til å frykte Russland?


Ukens analyse er skrevet av Andrea Sofie Nilssen, informasjonsrådgiver i Den norske Atlanterhavskomité. Hun skriver om utviklingen i russisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og om det er grunn for Norge til å frykte russisk aggresjon.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

 

Denne uken gjennomfører Russland omfattende skarp øvingsaktivitet utenfor kysten av Nordland og Troms. I kjølvannet av at vårt forhold til Russland de siste årene har blitt kjøligere og retorikken krassere, har også den russiske militære aktiviteten i Norges nærområder økt. Storøvelsen Zapad i 2017 var et tydelig forsøk fra russisk side på å vise at Russland igjen er en sterk militærmakt som er å regne med. Men i hvor stor grad utgjør Russland en konvensjonell trussel mot Norge?


Russiske styrker øver under Zapad-øvelsen i 2017 (Foto: Igor Rudenko, Wikimedia Commons).

Tidligere denne måneden var det flere norske aviser som slo opp at to av tre nordmenn mener president Vladimir Putin truer verdensfreden. Et viktig premiss i sakene var at andelen nordmenn med et slikt syn har økt betraktelig det siste året. Det er flere grunner til dette. Putin har i praksis vært Russlands ubestridte leder siden 2000, og representerer med det en udemokratisk og autoritær styreform. Han leder et land der ytringsfriheten og pressefriheten står svakt. På Reporters Without Borders rangering av land etter dets pressefrihet, ligger Russland i 2019 på plass nummer 149 av 180 land representert. De siste ukers demonstrasjoner i Russland i forbindelse med valget til bystyret i Moskva 8. september, viser i klartekst hvor lite myndighetene har til overs for folk som ønsker å motsi dem. Det finnes med andre ord flere grunner til at Putin er en mann man ikke vil komme på kant med. Men utgjør han en akutt og reell trussel mot verdensfreden?

At Russland blir fremstilt som mer aggressiv kommer også av at landet i 2008 satte i gang et av de mest radikale militære moderniseringsprogrammer i russisk historie. Landet har siden gjennomgått en omfattende endring, og det russiske forsvaret er i dag mer moderne, mer profesjonelt og mer troverdig (IFS Insights 12/2018). Landet benytter også enhver anledning til å vise frem dine militære kapabiliteter, illustrert gjennom et økt omfang av militære øvelser og kanskje spesielt gjennom sin deltakelse i Syria. At nordmenn mener Putin truer verdensfreden kommer også av den økte oppmerksomheten landet har fått etter annekteringen av Krimhalvøya i 2014. I kjølvannet av dette har flere NATO-land uttrykt bekymring for det man anser som økt russisk aggresjon. Som et ledd i avskrekkingen mot Russland plasserte derfor NATO i 2016 forsterkningsstyrker i Baltikum og Polen. Operasjonen Enchanced Forward Presence (EFP) består av fire multinasjonale bataljonstridsgrupper som skal beskytte de fire landene i en skjerpet sikkerhetspolitisk situasjon, og Norge er blant landene som deltar med styrker i Litauen (Forsvaret). Noen har også pekt på at Norge, som en liten stat med grense til Russland, kan være et mål for russisk aggresjon.

Russland benytter også alternative, ikke-militære metoder for å øke sin innflytelse. I Etterretningstjenestens årlige trusselvurdering «Fokus», trekkes det frem at Russland er ett av landene som står for de største etterretningstruslene mot Norge. I rapporten legges det vekt på at landet i økende grad benytter etterretning som et utenrikspolitisk verktøy, og russiske påvirkningsoperasjoner forsøker å undergrave prosesser og øke polarisering i Europa og NATO (Fokus 2019). Norge som NATO-land med nærhet til Arktis og Nordområdene gjør oss til et ettertraktet etterretningsmål. E-tjenesten beskriver det som sannsynlig at vi vil bli utsatt for operasjoner der målet er å få innsikt i norsk nordområdepolitikk, forsvarspolitikk og militær infrastruktur og beredskapsplaner.


Generalløytnant Morten Haga Lunde, sjef Etterretningstjenesten, under fremleggelsen av "Fokus 2019" (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret).

Men er det likevel grunn for NATO-landet Norge til å frykte russisk aggresjon?

Det alle punktene overfor har til felles, er at det passer inn i Putins narrativ og langsiktige strategi om at Russland skal være en militær stormakt på den internasjonale arena. Da Putin overtok makten etter Jeltsin i 2000, overtok han et Russland som lå nede med brukket rygg både økonomisk og militært. Han anså det derfor som sin oppgave å bygge opp igjen militærkapasiteten samt omdømmet til staten. Som professor Iver B. Neumann skrev i Morgenbladet tidligere i år, så har Vesten å gjøre med en økonomisk svak og politisk autoritær utfordrer som gjerne vil være med, men som gjør ting vi opplever som så forkastelig at vi ikke vil ha dem med. At Russland opplever å bli utestengt fra «det gode selskap», gjør at de prøver hardere å bli sett.

For samtidig som Russland har økt satsningen på forsvaret, har ikke økonomien fått like høy prioritet. Helt siden Putin kom til makten, for 20 år siden, har det vært et uttalt mål at Russland skal bli mindre avhengig av råvarer som olje og gass, samtidig som at korrupsjonen skal bekjempes. Den russiske økonomien ville sannsynligvis hatt sterkere vekst dersom staten hadde gjennomført strukturelle endringer og vært villige til å gjennomgå reformer. Slike reformer ville imidlertid måtte gå på bekostning av politisk kontroll, og det er ikke noe myndighetene virker villige til å gjennomføre. I tillegg ble det i 2014 innført økonomiske sanksjoner mot landet som følge av annekteringen av Krim, noe som har gått hardt utover økonomien. Russlands BNP er i dag tilsvarende Spanias, og det til tross for at Spania har et innbyggertall på 47 millioner – 100 millioner færre enn i Russland.

Med en så svak økonomi og en stor andel av befolkningen som lever under fattigdomsgrensen, er «rasling med sablene» det virkemidlet Russland kan benytte for å fremstå sterkt. Her hører også moderniseringen av atomarsenalet med som et viktig element. Tidligere i år ble det klart at USA, med støtte fra samtlige NATO-land, trekker seg fra INF-avtalen som følge av at Russlands nye generasjon missiler anses som avtalebrudd. Med en allerede svak økonomi, vil ikke Russland være tjent med et nytt atomkappløp – der også Kina vil spille en sentral rolle.


Mikhail Gorbatsjov og Ronald Reagan signerer INF-avtalen i Det hvite hus, den 8. september 1987 (Foto: White House photo, CC BY).

Selv om mange vestlige land ble tatt på sengen av at Russland de facto annekterte deler av en annen stat i 2014, var dette noe Putin flere ganger hadde advart mot. For Putin gikk den røde linjen ved NATOs utvidelse i det Putin anser som Russlands interessesfære. Da Ukraina var på nippet til å undertegne en handelsavtale med EU, ble det derfor essensielt for Putin å foreta en kost-nytte-analyse: hva vil det koste for Russland å annektere Ukraina, og hva vil Russland sitte igjen med. I dette tilfellet ble det gjort en iskald vurdering av at nytte-skåla veide tyngre. Dersom man foretar samme analyse på et NATO-land (som for eksempel Litauen), vil kostnaden for Russland potensielt bli for stor. Dette vet også Putin. Det kan derfor argumenteres for at annekteringen av Krim var et grep som fikk Putin og Russland til å fremstå sterkere samt mer handlekraftig og uforutsigbart enn tilfellet faktisk er.

Svaret på om vi trenger å frykte Russland som en konvensjonell, militær trussel mot Norge er likevel nei. Men med tanke på undergravingen av demokratiet er vi nødt til å være på vakt. Russland insisterer på å bli behandlet som en stormakt, samtidig som de ikke har den økonomiske tyngden eller en militærmakt som kan måle seg med NATO. Den hyppige bruken av alternative metoder og «rasling med sablene» er kanskje de beste bevisene på dette. Russland vil være en stat som inkluderes og har en stemme i det internasjonale systemet. At de blir nedjustert og utestengt fra å øve innflytelse, gjør landet til en dårlig utgave av seg selv. Det er russerne selv aller minst tjent med.

Videre lesning

Ernest J. Moniz og Sam Nunn, “The return of Doomsday”, Foreign Affairs, September/oktober 2019.

Katarzyna Zysk, ”Russlands militærstrategi i endring”, IFS Insights, desember 2018.

Susan B. Glasser, “Putin the Great”, Foreign Affairs, september/oktober 2019.

The Economist, “Blame Russian cheating, not America, for killing the INF treaty”, februar 2019.