Ukens analyse, 10. juli 2019

Trump i nordområdene?


Ukens analyse er skrevet av Andreas Østhagen, forsker på nordområdene og sikkerhetspolitikk ved Fridtjof Nansens Institutt og ved Nordområdesenteret ved Nord Universitet. Han skriver om stormaktenes interesser og strategier i nordområdene.

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

 

Pentagon peker på både Kina og Russland som mulige trusler i et «strategisk kappløp» over nordområdene. Hva betyr dette for Norge?

Isen smelter som kjent i Arktis. Russland investerer i militærbaser og petroleumsproduksjon. Kina banker på døren og hevder de er en «nær-arktisk stat». Norge har siden 2006 hevdet at nordområdene er vårt viktigste strategiske satsningsområde. I USA, derimot, vet man ikke helt hva man vil.

President Obama løftet «Arktis» opp på agendaen i Washington D.C. i løpet av sine åtte år i Det hvite hus. Blikket var rettet mot klimaendringer, Paris-avtalen og vern av hav- og landområder i Alaska. Obamas «reset»-knapp med Russland og USAs vridning mot Kina innebar også samarbeid med disse landene i Arktis.

Trump, derimot, har andre tanker. Snart to og et halvt år inn i Trumps presidentperiode har Det hvite hus fortsatt ikke formulert sine planer for nordområdene. Men med uttalelser fra utenriksminister Pompeo i Finland i mai, og Pentagons nye arktiske strategi lansert forrige måned, er noen tegn blitt tydelige.


Kina blir stadig mer aktive i Nordområdene og omtaler seg selv som en «nær-arktisk stat». Her er Xue Long - én av flere kinesiske isbrytere som er designet for polare farvann (Foto: Bahnfrend, Wikimedia Commons).

For det første er fokus rettet mot Kina. Kina spiller enn så lenge en minimal rolle i Arktis sammenlignet med de arktiske landene med tilgang til Polhavet; Russland, Canada, Norge, USA og Danmark (Grønland). Allikevel velger både USAs utenriksminister og Pentagon å trekke fram Kinas økonomiske og strategiske (les militære) ambisjoner i regionen som et voksende problem for USA. Dette handler ikke bare om Kinas rolle i nord, det handler om Trump administrasjonens ønske om å utfordre Kinas fremvekst på så mange arenaer som mulig.

Deretter beskrives Russland som en trussel for stabilitet og samarbeid i nord. Dette er i for seg selv ikke nytt, da retorikken rundt Russland fra USA endret seg med Russlands annektering av Krim i 2014. Samtidig er det å bevisst påpeke konflikt i en arktisk kontekst et skifte. Der hvor Obama og hans rådgivere ønsket å skjerme nordområdene for konflikt med Russland, både anerkjenner og fremhever Trump problemene i nord.

På hjemmebane i Alaska er tonen også en annen. Miljøhensyn og restriksjoner er fjernet. Alaska er i en dyp økonomisk krise, grunnet både fall i oljeproduksjon og dårlig økonomisk styring fra regionale politikere. Løsningen skal nå ligge i den omstridte åpningen av et enormt dyrereservat – Arctic National Wildlife Refuge – hvor det forventes at olje er lett tilgjengelig.

Disse trendene fører til utfordringer for Norge. Norge ligger utsatt til med hav- og landegrense mot et Russland som i økende grad tester vår evne til respons og overvåkning. Kinas inntreden i nord – på tross av usikkerhet rundt landets intensjoner – kan også komme til å utfordre Norges interesser. Dette gjelder for eksempel avtalen om fiske i Polhavet, Norges politikk på Svalbard og bevaringen av Arktisk Råd som regionens fremste samarbeidsorgan.


Norge må arbeide hardt for å sikre at beslutningstakere i Washington D.C. forstår nyansene i Nordområdene. Her fra et møte mellom Erna Solberg og Donald Trump under NATO-toppmøtet i Brussel i 2018 (Foto: Statsministerens kontor, Flickr CC BY).

Samtidig er vi helt avhengige av et konstruktivt forhold til vår nærmeste nabo i øst, preget av et lavt spenningsnivå og samarbeid på tvers av grensen ved Storskog. I tillegg ønsker både norsk næringsliv og Regjeringen et godt forhold til Kina, etter nesten et tiår med utfrysning i etterkant av tildeling av Nobelprisen til Liu Xiaobo i 2010. Kina er en voksende supermakt som i økende grad vil blande seg inn i, og påvirke, saker som angår nordmenn. Norge har ikke mulighet til å unngå kinesiske interesser, selv om disse på noen politikkområder er motstridende til norske.

Sikkerhetspolitisk er USA fortsatt vår viktigste alliert. Når USA omtaler forholdene i våre nær- og nordområder som et sort-hvitt scenario – i tråd med Trumps retorikk om alt fra Iran til innvandring fra Latin-Amerika – havner Norge i en skvis. Nyansene i forholdene i nord er viktigere for et lite land som Norge med grense mot Russland, enn for Trumps «USA først»-politikk. Her må Norge arbeide for å sikre at beslutningstakere i Washington D.C. forstår disse nyansene og Norges utsatte posisjon.

Samtidig legger Pentagon i sin nye arktiske strategi vekt på samarbeid med nettopp Norge i våre nærområder. NATO-øvelser som Cold Response og den omfattende Trident Juncture er nevnt som viktige motsvar til russisk aktivitet i Arktis. Fellesoperasjoner med Norge i Nord-Atlanteren er også sentrale. Her ligger Norges sterkeste sikkerhetspolitiske kort. Vår rolle som overvåker og samtidig brobygger i nordområdene.

I så måte kan vi være glade for at Trump ser ut til å ha funnet tonen med Jens Stoltenberg. Trump var sentral i valget om å utvide Stoltenbergs periode som NATOs generalsekretær frem til 2022. Det politiske spillet mellom USA, Russland og Kina i nordområdene vil neppe ha avtatt innen den tid.

Videre lesning:

Andreas Østhagen: “The New Geopolitics of the Arctic: Russia, China and the EU”. Wilfried Martens Centre for European Studies. April 2019.

Pavel Devyatkin: “Russian Strategic Intentions in the Arctic”. The Arctic Institute. 21. mai 2019.

Svein Rottem: “Arktisk råd og Sikkerhetspolitikk”. Ukens analyse, Den norske Atlanterhavskomité. 30. november 2018.

Andreas Østhagen er forsker ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) og ved Nordområdesenteret ved Nord Universitet. Hans forskningsområder inkluderer arktisk geopolitikk, nordområdene og sikkerhetspolitikk.