Ukens analyse, 02. april 2019

Happy birthday? NATO runder 70


Ukens analyse er skrevet av Paal Sigurd Hilde, førsteamanuensis ved Senter for norsk og europeisk sikkerhet ved Institutt for forsvarsstudier. Han skriver om NATO i anledning alliansens 70-års jubileum og tradisjonen med å avholde toppmøter mellom alliansens stats- og regjeringssjefer. Hvorfor er det ikke de som møtes denne gangen?

Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Torsdag den 4. april 2019 markerer NATO syttiårsjubileet for undertegnelsen av Atlanterhavspakten. Den offisielle markeringen av dagen er det NATOs utenriksministere som står for. De møtes den 3. og 4. april i Harry S. Truman-bygningen i Washington D.C. Bygningen er oppkalt etter president Truman som overvar signeringsseremonien i 1949, og huser i dag State Department.

På et vis er det ikke unaturlig at det er utenriksministerne som markerer. Det var deres forgjengere som signerte Atlanterhavstraktaten i Interdepartmental Auditorium i Washington DC i 1949, sammen med landenes ambassadører til USA. For Norge signerte utenriksminister Halvard Lange og ambassadør Wilhelm von Munthe af Morgenstierne. Det var også utenriksministerne som markerte ti-, tjue- og trettiårsjubileene i henholdsvis 1959, 1969 og 1979, med president Richard Nixon som vert i 1969. Slik sett står markeringen i 2019 i en god tradisjon.


NATO feiret 30 år med kake. Fra venstre NATOs generalsekretær Manlio Brosio, Islands statsminister Bjarni Benediktsson og USAs utenriksmininster William Rogers. (NATO Photo 678Kb Ref. no: 16433).

Men hva med stats- og regjeringssjefene?
Samtidig er det åpenbart at alt ikke er som normalt. Under den kalde krigen var toppmøter ikke så vanlige i NATO. Det første toppmøtet, eller møte mellom stats- og regjeringssjefer som det offisielt heter, ble avholdt i desember 1957 i Paris. Det andre nesten sytten år senere, i juni 1974 i Brussel. Deretter ble toppmøter mer vanlige og ble holdt stort sett med tre års mellomrom. Med unntak av årene rundt den kalde krigens slutt, da det var toppmøter i 1989, 1990 og 1991, fortsatte NATO i hovedsak tradisjonen med toppmøter hver tredje år frem til 2002. Fra 2002 har det i hovedsak vært toppmøter hvert annet år.

Markeringene av førti-, femti- og sekstiårsjubileene utgjorde alle unntak fra syklusen med tre- og toårlige toppmøter. Fra 1989 har jubileer blitt markert med stadig mer storslagne toppmøter: i Brussel i 1989, Washington DC i 1999 og i Kehl/Stasbourg i 2009. Den amerikanske presidenten var et naturlig midtpunkt under disse høytidelige markeringene, og godordene om NATO og hvor viktig alliansen er, satt løst; George H.W. Bush i 1989, Bill Clinton i 1999 og Barack Obama i 2009.

Slik sett hadde det naturlige vært at NATO-landenes stats- og regjeringssjefer markerte syttårsjubileet nå i april. Det var nok opprinnelig også planen. For ikke lenge siden var det flere både i og utenfor NATO-hovedkvarteret som mente at syttårsjubileet måtte markeres med et toppmøte som også skulle vedta et nytt strategisk konsept for Alliansen.


Markeringen av 60-årsjubileet fant sted både i Tyskland (Kehl) og Frankrike (Strasbourg) – en symbolsk markering av betydningen av NATO for fred og sikkerhet i Europa. (Foto: NATO Photo).

Trump!
Det fremstår som klart at grunnen til at det ikke blir noe toppmøte i april, og ei heller noe nytt strategisk konsept, er president Donald Trump. Trump har lagt liten skjul på sin skepsis mot NATO. Både under sitt første besøk i 2017 og under toppmøtet i 2018 skapte Trump oppsikt, bekymring og ergrelse med sine synspunkter og påstander. Trumps tale foran det nye NATO-hovedkvarteret i 2017 og den heller spesielle frokosten med Stoltenberg i 2018 er gode eksempler på dette. Basert på disse erfaringene kom flere til konklusjonen at det er bedre ikke å ha noen toppmøter, enn å gi Trump muligheten til å skape mer kaos og sinne.

Først den 6. februar 2019 kom nyheten om at NATO-lederne skal møtes i London i desember. Møtet er ikke et toppmøte, summit, i NATOs begrepsbruk (selv om mange medier bruker det begrepet). Det er et møte (Leaders meeting eller meeting of NATO leaders) på linje med Trumps første besøk i mai 2017. Mye tyder på at det blir en svært begrenset markering i London, kanskje kun en arbeidslunsj. Det virker som man i NATO-hovedkvarteret har kommet til konklusjonen at det må avholdes et toppmøte til før Trumps (første?) presidentperiode er over, og at det er bedre å holde det i 2019 enn i valgkampåret 2020. Samtidig vil de begrense omfanget og potensialet for nye skandaler så mye som mulig.

En allianse i krise?
Gitt tumultene i Alliansen har det, tradisjonen tro, haglet med påstander om at NATO er i dyp krise, utdatert eller døden nær. Mange skylder på Trump, noen på andre forhold. Det er ingen tvil om at det er tøffe tider for Alliansen og at det ikke bare er Trumps skyld. Saker som Tyrkias kjøp av luftvernsystemet S-400 fra Russland, er vanskelige. Det er imidlertid ingen tvil om at Trump skaper mest hodebry, fordi USA er den viktigste allierte. Tyrkias president Erdogan og Ungarns Orban er begge kontroversielle statsledere. Men NATO endrer ikke sine planer for toppmøter, strategiske dokumenter og andre sentrale prosesser på grunn av disse. NATO dreier seg mye om USA.

Selv med disse bekymringene er det prematurt å erklære NATO for utdatert eller død. Markeringen av jubileet neste uke kommer til å bli en tradisjonell feiring av Alliansen. USAs utenriksminister Mike Pompeo kommer til å hylle NATO på linje med sine kollegaer. Både Pompeo, visepresident Mike Pence, tidligere forsvarsminister James Mattis og sittende, midlertidig forsvarsminister Patrick Shanahan har vektlagt USAs støtte og solidaritet med NATO. Kongressen, som historisk har vært mer skeptisk til NATO enn administrasjonen i USA, vedtok ikke bare en "NATO Support Act" med overveldende flertall, men sendte også en stor delegasjon med representanter fra begge partier til den årlige sikkerhetspolitiske konferansen i München i februar. Sist, men ikke minst har Kongressen invitert generalsekretær Jens Stoltenberg til å tale til begge kamrene den 3. april. Det er et tydelig tegn på støtte. Hva Trump tweeter, er mer usikkert.

 
President Trump og generalsekretær Stoltenberg under et møte i Det hvite hus i 2018 (NATO, Flickr CC BY).

Generalsekretær Jens Stoltenberg har ingen lett jobb. Det er imidlertid lite som tyder på at NATO-skuta skal synke mens han står ved roret. For det er det for sterke og viktige interesser knyttet til Alliansen også i USA. De allierte har også vist stor vilje og evne til å tilpasse Alliansen til nye behov, noe som har vært viktig for å opprettholde interessen i Washington. Oppmerksomheten om Kina i NATO i disse dager er et eksempel på dette.

Stoltenberg viser stadig sitt gode politiske håndlag i håndteringen av Trump. Trolig var dette en sentral grunn til at han sist uke fikk forlenget sin periode som generalsekretær til september 2022. Stoltenberg blir med det den nest-lengstsittende generalsekretæren, kun slått av Joseph Luns som satt fra oktober 1971 til mai 1984. Alt tyder på at han kommer til å fortsette med å bidra til å navigere NATO gjennom krisene vi ser i dag, og de som måtte komme i de nærmeste årene.

Det blir ikke den lykkeligste fødselsdagen NATO har hatt, men feiring blir det.

​Paal Sigurd Hilde er førsteamanuensis ved Senter for norsk og europeisk sikkerhet ved Institutt for forsvarsstudier (IFS). Hans viktigste interessefelt inkluderer norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, NATO, nordområdene og nordisk og internasjonalt forsvarssamarbeid.