Ukens analyse, 17. september 2018

Nordiske svar på geopolitiske utfordringer


Ukens analyse er skrevet av seniorforsker Kristin Haugevik og forskningssjef Ole Jacob Sending, begge ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). De skriver om hvordan de fem nordiske landene responderer på omveltningene i internasjonal politikk.

Atlanterhavskomitéen publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Internasjonal politikk står overfor potensielt store omveltninger. Hvordan påvirker det de nordiske landenes utenrikspolitikk?

Verden rundt oss fremstår langt mer usikker enn for bare få år siden. I Europa står EU og enkeltland overfor betydelige utfordringer: konflikter i Europas nabolag, håndtering av flyktningstrømmen, terrortrusselen mot europeiske byer, Storbritannias EU-uttreden og oppsvinget i høyrepopulistiske, EU-kritiske partier. Dynamikken mellom de gamle stormaktene er også i endring: Russlands relasjon til Vesten har surnet etter Ukraina-krisen og annekteringen av Krim i 2014. Samtidig fremstår amerikansk utenrikspolitikk uforutsigbar, og det er utbredt tvil om hva slags rolle USA kan, vil og bør spille i internasjonal politikk med Trump-administrasjonen i førersetet. Kina setter dessuten sterkere preg på internasjonal politikk enn før.

Hvordan responderer de fem nordiske landene – Sverige, Finland, Island, Norge og Danmark – på disse omdreiningene? Hvilke tilgjengelige ressurser har de i sine utenrikspolitiske verktøykasser, og når og hvordan tar de i bruk ulike virkemidler?

 

De nordiske statsministerne under det årlige, uformelle møtet i mai i år (Foto: Statsministerens kontor, Flickr CC BY).

Dette er spørsmål vi forsøker å besvare i forskningsprosjektet GEONOR - Nordiske svar på geopolitiske utfordringer. Sammen med nordiske kollegaer ved DIIS, UI, FIIA og Universitetet på Island, har vi det siste året kartlagt og analysert hvordan landene i Norden forholder seg til endringer i verdenspolitikken – i retorikk og i utenrikspolitisk praksis.

Felles for alle landene er at regjeringene nå beskriver en verdenspolitikk med høy grad av usikkerhet. I Danmark peker regjeringen på endringer i «de tektoniske plader, som dansk udenrigspolitik har hvilet på i mange år». I Norge snakket utenriksministeren tidligere i år om «økt uforutsigbarhet, inkludert i våre nærområder». Søreide mente det var «liten tvil om at stormaktrivalisering og klassisk geopolitikk er tilbake».

De første analysene fra vårt GEONOR-prosjekt, som om kort tid publiseres i Tidsskriftet Internasjonal Politikk viser at de nordiske landene ofte har sammenfallende syn på verdensutviklingen, og lignende instinkter hva gjelder tilnærmingen til mange internasjonale spørsmål. Brexit er et godt eksempel på en sak hvor det finnes mange fellestrekk. Samtidig fremgår det også tydelig av analysene at hvert av de nordiske landene har en sterk identitet innad i den nordiske gruppen.

Finland legger eggene i flere kurver, og lener seg på et nettverk av ulike utenrikspolitiske partnere. USA er blitt viktigere enn før (Creutz 2018). Sverige må ofte balansere rollen som «moralsk stormakt» opp mot rollene som lojal alliert og medlem av EU (Fägersten & Jerdén 2018). Dansk utenrikspolitikk fremstår mer pragmatisk innrettet, og blir til skjæringspunktet mellom det som er utenrikspolitisk nødvendig og innenrikspolitisk mulig (Andersen 2018). Island leter etter en ny utenrikspolitisk nisje, og har kanskje funnet den i Arktis (Thorhallson, Hansson & Stefánsdóttir 2018).

For Norges del gjør vi oss to overordnede observasjoner (Haugevik & Sending 2018). Den første er at den norske regjeringen i senere tid har vært opptatt av den økte usikkerheten i verdenspolitikken, men at disse varskuene foreløpig i liten grad preger allokeringen av ressurser eller konkrete, utenrikspolitiske tiltak. Den andre observasjonen er at Norges politikk i møte med vesentlige aktører som USA, Russland, EU og Kina, ofte bærer preg av behovet for å møte motstridende hensyn. Uttalelser, beslutninger og ressursallokeringer kan derfor peke i ulike retninger, og danner ikke alltid et koherent hele. Et eksempel vil være inkorporeringen av EUs sanksjoner mot Russland, samtidig som støtten til Barentssamarbeidet videreføres.

Generalsekretær i NATO Jens Stoltenberg diskuterer med statsminister Erna Solberg, forsvarsminister Frank Bakke-Jensen og utenriksminister Ine Eriksen Søreide under sommerens toppmøte i Brussel (Foto: NATO, Flickr CC BY).

For små stater, som de nordiske, er en slik balanseøvelse noen ganger nødvendig, gitt de internasjonale rammebetingelsene de opererer innenfor og politikkens kompleksitet. Det er likevel ikke opplagt at statene selv fullt ut erkjenner denne flertydigheten. Den utenrikspolitikken som papiret beskrives som enhetlig og gjenkjennelig, kjennetegnes i praksis ofte av at ulike hensyn må balanseres.

Referanser:

Andersen, Louise Riis (2018). ”Det nødvendige og det mulige. Aktuelle spændinger i dansk udenrigspolitik”. Internasjonal Politikk, 76 (3).

Creutz, Katja (2018). «Finlands pragmatiska kurs i de globala omvälvningarnas svallvågor”. Internasjonal Politikk, 76 (3).

Fägersten, Björn & Björn Jerdén (2018). ”En moralisk stormakt i post-neutral tappning: Svensk utrikespolitik 2011–2018”, Internasjonal Politikk, 76 (3).

Haugevik, Kristin & Ole Jacob Sending (2018). «Norsk utenrikspolitikk i en omskiftelig verden: Retorisk endring, stabilitet i tiltak». Internasjonal Politikk, 76 (3).

Thorhallsson, Baldur, Pia Hansson & Auður Birna Stefánsdóttir (2018). “Island: En småstat på leting etter sin nisje». Internasjonal Politikk, 76 (3).

Kristin Haugevik er seniorforsker ved NUPI og leder forskningsgruppen for global orden og diplomati . Ole Jacob Sending er forskningssjef ved NUPI og forsker på global styring, med særlig fokus på internasjonale og ikke-statlige organisasjoners rolle i fredsbygging, humanitær bistand og utvikling.