Ukens analyse, 27. august 2018

Lilleputtene prøver seg


Ukens analyse er skrevet av Stig Jarle Hansen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han skriver om nye aktører og konstellasjoner i sikkerhetspolitikken i Midtøsten og Øst-Afrika.

Atlanterhavskomitéen publiserer jevnlig Ukens analyse, skrevet av en av DNAKs samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyse representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs. 

Midtøsten er i forandring, og nye allianser og konstellasjoner oppstår. Krigene i Syria og Irak har medført et sterkere Iran, som over tid har styrket sin posisjon i begge landene. Assads regime i Syria fremstår som den sterkeste parten i borgerkrigen i det landet. Assads regime har lenge vært en protesjé av Russland, slik kan det synes som Russland på mange måter har øket sin innflytelse og igjen har vist at de kan være nyttige allierte for lokale makter i regionen.

Samtidig har det bygget seg opp andre konstellasjoner i regionen. USA har tradisjonelt hatt mange viktige allierte lokalt, inkludert Israel, Tyrkia, Qatar, Emiratene, Saudi-Arabia og Egypt. Men det har alltid vært problemer mellom disse lokale allierte, slik som mellom Israel og Araberstatene. Denne konfliktlinjen er til dels svekket og nye konfliktlinjer og allianser dannes. En av trendene som ofte er oversett, er en økende vilje fra de små gulfstatene til å prøve seg som «stormakter». Mange ser på Saudi-Arabia som den viktigste aktøren i Jemenkonflikten, men overser at De forenede arabiske emirater er landet som stilte med bakketropper i kampen mot de Iransk-støttede Houti-opprørerne i landet. Saudi-Arabia begrenset seg i hovedsak til luftstøtte, og i mindre grad marinestøtte og spesialsoldater, mens Emiratene var inne med større baktropper, og bygget sine egne allierte i Jemen, noen ganger i rivalisering med Saudi Arabia.

Emiratiske soldater på det amerikanske skipet USS Fort McHenry (Foto: U.S. Navy Photo, Flickr CC BY).

Samtidig har vi sett et i økende grad aktivt emiratisk engasjement i Øst-Afrika, hvor Emiratene har støttet de somaliske regionalstatene, mot hva mange ser på som en somalisk regjering med sterke Qatar-sympatier. Generelt er emiratene mot islamister og jihadister, noe som også betyr at de aktivt jobber for å begrense Det Muslimske Brorskap i Midtøsten og Afrika. Parallelt har også emiratiske selskaper kjøpt store eierandeler i havneområder i Rødehavet og Adenbukten.  Det er lett å lure på om det emiratiske forsøket på å bli regional stormakt kan vedvare. Landet er lite og består i prinsippet av mange stater. I tillegg kan strategien bli endret fra emiratisk side. Kongefamilien i Abu Dhabi, som i dag er det sterkeste emiratet, er de som i størst grad har presset frem den offensive politikken. Den tradisjonelle rivalen til Abu Dhabi i Emiratene, Dubai, ble kraftig svekket av den forrige gjeldskrisen og har en uklar arverekkefølge, men emiratet kan komme tilbake senere og bestride utenrikspolitikken.

Det som er sikkert er at emiratenes største rival, Qatar, har prøvd på et liknende spill der de har kjøpt seg innflytelse og intervenert i land så ulike som Libya, Afghanistan, Eritrea, Djibouti, og Somalia og flere andre land. Qatar har, på grunn av sine stormaktsaspirasjoner og sin støtte til Det muslimske brorskapet, pådratt seg Saudi Arabia og emiratenes vrede. De har dempet sitt forsøk på «å spille» stormakt, men fortsetter samtidig sin aktivistiske utenrikspolitikk. Qatar har også større allierte. Amerikanerne har en stor og strategisk viktig base i landet, og Pentagon er lite lystne på en destabilisering, selv om president Trump har uttrykt støtte til Saudi Arabia. Men den kanskje viktigste støttespilleren er Tyrkia, som deler Qatars engasjement for å støtte Det muslimske brorskap. Tyrkia sendte 3000 soldater til Qatar, og opprettet den store Tariq bin Ziyad-basen i 2017, for å avskrekke Saudi Arabia fra fiendtligheter mot Qatar (Iran garanterte også Qatar, men sendte ikke tropper). Tyrkia fikk «betaling» for støtten til Qatar i 2018, da Qatar lovet Tyrkia 15 milliarder USD etter at USA innførte straffetoll mot Tyrkia fordi sistnevnte hadde fengslet en amerikansk pastor.

Qatars emir Sheikh Tamim bin Hamad Al-Thani i møte med USAs forsvarsminister James N. Mattis (Foto: James N. Mattis, Flickr CC BY).

I økende grad tegnes bildet av et Midøsten og Øst-Afrika bestående av tre løse allianser. Den ene alliansen består av Tyrkia, Qatar og restene av muslimbrødrene, den andre bestående av Assads regime i Syria, Iran, og til dels Russland. Saudi-Arabia, Egypt og Emiratene danner en tredje gruppe. En økende kontakt mellom Saudi Arabia og Israel gjør at mange arabere nå inkluderer også Israel i den siste gruppen. Utenfor dette spillet står et nokså forvirret USA som strever litt med å plassere seg, selv om det er tegn på at den sistnevnte gruppen kommer til å inkludere USA til slutt.

Videre lesning:

Middle East Eye: Brothers no more: Yemen's Islah party faces collapse of Aden alliances. Oktober 2017.

Reuters: Somalia bans Dubai ports operator DP World, says contract with Somaliland null. Mars 2018.

Stig Jarle Hansen: The Muslim Brotherhood Movement in the Arab Winter. Harvard Kennedy School Belfer Center, september 2017.

​Stig Jarle Hansen: Why the United States Needs Qatar, and Why the Current Conflict is Best Settled Peacefully. Harvard Kennedy School Belfer Center, juni 2017.

Stig Jarle Hansen, Mohamed H. Gaas, Halvard Leira: Religion, Prestige and Windows of Opportunity? (Qatari peace-making and foreign policy engagement). Noragric Working Paper No. 48, oktober 2013

Stig Jarle Hansen er professor og leder av internasjonale relasjoner-programmet ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han er en internasjonalt anerkjent ekspert på religiøs ekstremisme og terrorisme med Midtøsten, Rødehavet-regionen og Afrikas horn som fokusområder.