Ukens analyse, 12. april 2018

Eskalering, eskaleringskontroll og eskaleringsdominans


Ukens analyse er skrevet av Kristian Åtland, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Åtland skriver om eskalering, eksemplifisert med den tilspissede relasjonen mellom Russland og Vesten - et tema som dessverre aldri går ut på dato.

Hver uke presenteres en tidsrelevant analyse, håndplukket av en av Atlanterhavskomitéens samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra med ukens analyse, ta kontakt med andreas@dnak.org. Innholdet i Ukens analyser representerer forfatterens egne synspunkter og ikke nødvendigvis DNAKs.

Den amerikanske fysikeren, militæranalytikeren og fremtidsforskeren Herman Kahn (1922–1983) er av mange blitt omtalt som grunnlegger av den såkalte «eskaleringsteorien». I 1965 skrev han en bok med tittelen On Escalation: Metaphors and Scenarios. I boken tar han for seg ulike aspekter ved fenomenet eskalering, med særlig referanse til samtidens geopolitiske kontekst og rustningskappløpet mellom USA og Sovjetunionen. Han beskriver ulike trinn på eskaleringsstigen og hvordan man kan se for seg bevegelsen fra ett trinn til et annet. Boken fikk en noe blandet mottakelse da den kom ut, kanskje særlig fordi forfatteren ikke tok moralsk stilling til det for mange utenkelige fenomenet atomkrig, og fordi Kahn indirekte bidro til å legitimere en videreføring av rustningskappløpet med Sovjetunionen. Ikke desto mindre er boken blitt stående som et standardverk for studenter og forskere på området sikkerhetspolitikk. Da On Escalation ble utgitt på nytt i 2009, skrev den nobelprisvinnende amerikanske økonomen og sikkerhetsteoretikeren Thomas Schelling i forordet at «this is a genuine classic that, I’m afraid, will never go out of date».

Dynamikken i forholdet mellom Øst og Vest, og det relative militære styrkeforholdet mellom Russland og USA, har naturligvis endret seg siden 1960-tallet, og enda mer siden 1991. Samtidig kan det ikke underslås at Russlands forhold til Vesten generelt, og til NATO spesielt, har tilspisset seg i senere år. Sentrale stikkord i denne forbindelse er Russlands intervensjon på Krim i 2014, Russlands involvering i den fortsatt pågående konflikten i Øst-Ukraina og det generelt økende politiske og militære spenningsnivået i Europa. Skripal-saken, de påfølgende diplomatutvisningene og ordkrigen i FNs sikkerhetsråd i kjølvannet av Assad-regimets påståtte bruk av kjemiske våpen i Syria har bidratt til en ytterligere forverring av det russisk-vestlige forholdet. Retorikken i forholdet mellom Moskva og Washington er utvilsomt blitt tøffere, og det er lite som tyder på at den vil bli mer forsonlig i Vladimir Putins fjerde presidentperiode (2018–2024). Dette tilsier at det i dag, som under Den kalde krigen, er viktig å ha innsikt i de mekanismer som er i spill når sikkerhetspolitiske kriser oppstår og eskalerer.

Russiske jagerfly (Foto: Rob Schleiffert, Flickr CC BY)

Kunnskap om eskaleringsfenomenet, tilveiebrakt gjennom teoretiske og empiriske studier, vil også kunne sette oss bedre i stand til å kontrollere eskaleringen og hindre at militære maktmidler kommer til anvendelse. Sikkerhetspolitiske kriser og militære konfrontasjoner oppstår ikke i et politisk vakuum. De oppstår i en internasjonal, regional eller lokal kontekst der aktørenes interesser og virkelighetsoppfatninger støter sammen, og der det videre hendelsesforløpet i stor grad avhenger av dynamikken i stat-til-stat-interaksjonen. Dette gjelder også i nordområdene. I dagens geopolitiske kontekst kan en i utgangspunktet defensivt orientert norsk eller alliert handlemåte, som primært er ment å hindre uønsket russisk atferd, lett bli misforstått eller feiltolket på russisk side. Dette kan igjen ha betydning for Russlands respons. Selv om spenningsnivået i Barentsregionen generelt er lavere enn i Østersjøregionen og Svartehavsregionen, og selv om Russlands bilaterale forhold til Norge fremstår som mer stabilt og forutsigbart enn Russlands forhold til sine baltiske naboer og Ukraina, må vi legge til grunn at Russland fortsatt først og fremst betrakter Norge som «NATO’s outpost in the Arctic».

I nordområdene, som andre steder, handler sikkerhetspolitisk krisehåndtering og eskaleringskontroll om å balansere to overordnede, men ulike og potensielt motstridende, målsettinger: (1) å ivareta eller beskytte den interesse eller verdi som oppleves som truet, og (2) å hindre at forholdet til ens motpart tilspisser seg og krisen eskalerer til en fullskala konflikt. Behovet for å vise fasthet og besluttsomhet i forsvaret av egne interesser og rettigheter vil ofte måtte veies mot behovet for vise fleksibilitet, pragmatisme og kreativitet i bestrebelsene på å finne en løsning på den krise eller konflikt som er under oppseiling. Sentralt i så måte er samspillet mellom militærmakt og diplomati. Dess bedre man klarer å utarbeide og følge helhetlige handlingsstrategier som sikrer ens egne verdier uten at forholdet til motparten blir skadelidende, dess mer vellykket vil krisehåndteringen være.

Eskaleringsbegrepet brukes gjerne om handlinger eller atferd som i politisk eller militær forstand er, eller oppfattes som, «grenseoverskridende». I en meget leseverdig RAND-rapport fra 2008 defineres fenomenet eskalering som «an increase in the intensity or scope of conflict that crosses threshold(s) considered significant by one or more of the participants». Det følger av denne definisjonen at eskalering er en interaktiv prosess som utspiller seg når to eller flere parter forsøker å få kontroll over en oppstått situasjon. Man kan selvsagt søke å påvirke motparten gjennom sine militære disposisjoner, men man kan sjelden påstå eller anta at man har «kontroll» over prosessen, all den tid man ikke med sikkerhet kan kontrollere eller forutsi motpartens atferd. Motparten er en selvstendig handlende aktør med fri vilje, og det er ikke gitt at en handlemåte som er ment å virke deeskalerende, faktisk gjør det. Det er heller ikke gitt at motparten reagerer på en måte som objektiv sett er «rasjonell».

Militær tilstedeværelse, sågar en situasjonsbestemt opptrapping av ens militære tilstedeværelse, kan selvsagt også ha den intenderte og ønskede effekt, det vil si virke deeskalerende, stabiliserende og konfliktforebyggende. Kombinert med aktiv bruk av diplomatiske kommunikasjonskanaler, kan militære «signaler» av den type det her er tale om, bidra til å påvirke motpartens kost/nytte-kalkyle i ønsket retning. Dette er, noe enkelt sagt, kjernen i klassisk avskrekkingsteori. Problemet er bare at de tiltak som aktør A i en gitt situasjon iverksetter for å beskytte sine interesser eller øke sin sikkerhet, av aktør B kan bli oppfattet som potensielt truende og dermed utløse mottiltak av militær eller annen art. Aktør Bs mottiltak kan i sin tur bli oppfattet å nødvendiggjøre ytterligere tiltak fra aktør As side. Slik «action–reaction»-dynamikk kan over tid føre til et økt konfliktnivå, snarere enn økt sikkerhet.

Som påpekt i en nederlandsk studie fra 2016, kan det være hensiktsmessig å skille mellom «bevisst» («deliberate»), «ubevisst» («inadvertent») og «tilfeldig» («accidental») eskalering. «Bevisst» eskalering er en intendert handling der en aktør forsøker å styrke sin posisjon vis-à-vis sin motpart, vel vitende om handlingens eskalerende karakter («escalate to de-escalate»). «Ubevisst» eskalering kan også skje som resultat av en intendert handling, men der den handlende aktør ikke forstår handlingens potensielt eskalerende effekt. Eskaleringen kan også oppstå som resultat av rene tilfeldigheter («accidentally»), for eksempel i kjølvannet av feilnavigering, misforståelser, ulykkeshendelser eller lignende.

I faglitteraturen, herunder den ovennevnte RAND-rapporten fra 2008, skilles det også mellom «vertikal» og «horisontal» eskalering. Begrepet «vertikal eskalering» beskriver en situasjon der en geografisk avgrenset krise eller konflikt øker i intensitet, for eksempel ved at nye eller kvalitativt andre militære ressurser overføres til, eller tas i bruk i, det aktuelle operasjonsområdet. Begrepet «horisontal eskalering» beskriver en situasjon der en krise eller konflikt sprer seg geografisk fra en region til en annen, eksempelvis som ledd i en bredere konfrontasjon mellom Russland og NATO. For eksempel kan man tenke seg scenarioer der en bilateral konflikt mellom Russland og et eller flere av de baltiske land får dramatisk negative konsekvenser for den sikkerhetspolitiske situasjonen i nordområdene, eller vice versa. Det er også mulig å tenke seg en kombinasjon av de to formene for eskalering, altså at eskaleringen skjer samtidig langs den vertikale og den horisontale aksen. Særlig gjelder dette i den øvre delen av konfliktspekteret. I On Escalation omtalte Herman Kahn dette fenomenet som «sammensatt eskalering» («compounding escalation»).

Dette bringer oss til spørsmålet om «eskaleringsdominans» («escalation dominance»). På det lokale og regionale nivået har Russland tradisjonelt hatt en formidabel styrkemessig overlegenhet over sine nordvestlige naboer. Russlands stadig mer sofistikerte nektelseskapasiteter, blant annet på Kolahalvøya og i Kaliningrad, og de stadig mer tallrike leveringsplattformene for langtrekkende presisjonsvåpen, vil utvilsomt kunne få negative konsekvenser for sikkerhetssituasjonen til Russlands vestlige naboer i årene som kommer. De russiske styrkenes økte mobilitet vil også kunne bidra til å sementere Russlands følelse av regional eskaleringsdominans. Denne situasjonen ble i 2016 presist beskrevet av daværende sjef for NATOs landstyrker i Europa, general John W. Nicholson: «While an adversary may be inferior at the strategic level, as Russia is, they may still be able to generate a positive tactical correlation of forces at a specific place and time for a limited duration». Den konvensjonelle styrkeoverlegenheten på det regionale nivået gir Russland muligheten til å etablere et fait accompli i sine nærområder før motparten rekker å reagere (jf. Krim), og eventuelt true med at et motangrep vil bli møtt med alle midler, inkludert bruk av taktiske kjernevåpen.

HMS York følger det russiske skiper Admiral Kuznetsov (Foto: Defence Images,  Flickr CC BY). 

På det globale nivået, derimot, er Russland fortsatt ikke i nærheten av å kunne måle seg med NATO. Dette vil etter alt å dømme være situasjonen også i tiårene som kommer, blant annet fordi Russlands økonomiske bæreevne er begrenset. En logisk konsekvens av denne erkjennelsen er at Russland trolig vil strekke seg langt for å unngå å sette seg i en situasjon der Atlantahavspaktens kollektive forsvarsklausul utløses og Russland havner i en militær konfrontasjon med en militært overlegen motpart. NATO har fortsatt fire ganger så mange soldater som Russland, medlemslandenes befolkning er seks ganger så stor som Russlands og deres forsvarsbudsjetter er i sum atten ganger så store som Russlands. Selv i Europa er styrkebalansen i NATOs favør. Samlet sett bruker de europeiske NATO-landene (dvs. uten USA og Canada) fem ganger så mye på forsvar som det Russland gjør, og deres BNP er i sum tolv ganger så stort som Russlands (FFI-rapport, 2017).

Avslutningsvis bør det understrekes at spørsmålet om «eskaleringsdominans» ikke utelukkende relaterer seg til den militære sfæren. Ettersom Russland, av grunner som er nevnt ovenfor, ikke ønsker å havne i en storskala militær konfrontasjon med NATO, vil landet kunne utfordre sine vestlige naboer på andre måter enn gjennom bruk av militær tvangsmakt. Sentrale stikkord i denne forbindelse er cyberoperasjoner, propaganda og informasjonsoperasjoner, bruk av økonomiske virkemidler og bruk av kriminelle elementer med en mer eller mindre løs tilknytning til den russiske stat. Og som det påpekes i ovennevnte nederlandske studie: «hybrid crises require hybrid escalation dominance». Sagt på en annen måte: På vestlig (inkludert norsk) side må man ha en gjennomtenkt strategi og beredskap for å kunne stable på beina en effektiv innsats mot «hybride» trusler, slik at disse ikke får fritt spillerom i en krise- eller konfliktsituasjon.

 

Anbefalt videre lesning:

Lukasz Kulesa & Shatabhisha Shetty: «Trump, Putin and the Growing Risk of Military Escalation», ELN Policy Brief, 2017.

Aleksandr Khramchikhin: «Rethinking the Danger of Escalation: The Russia-NATO Military Balance», Carnegie, 2018.

 

Kristian Åtland er sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).