Ukens analyse, 15. februar 2018

Tyrkias risikable offensiv i Syria


Ukens analyse er skrevet av Joakim Parslow, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og forsker på Tyrkias moderne historie. Han har skrevet om den negative utviklingen i forholdet mellom NATO-landene USA og Tyrkia, og hvordan tyrkiske og amerikanske styrker nå står på hver sin side i kamper i Syria.

Hver uke presenteres en tidsrelevant analyse, håndplukket av en av Atlanterhavskomitéens samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra med ukens analyse, ta kontakt med magnus@dnak.org.

Tyrkias inntreden i Syria-konflikten i januar i år har brakt forholdet mellom president Recep Tayyip Erdogan og USA til et foreløpig bunnpunkt i en nedadgående spiral som startet for alvor med det mislykkede kuppforsøket sommeren 2016. Mens kuppforsøket kun impliserte USA gjennom tyrkiske regjeringsmediers anklager om at Vesten stod bak, er USA mer direkte involvert i den seneste krisen.

Siden 2015 har den kurdiske militsen YPG, sammen med kvinnestyrken YPJ, utgjort størsteparten av De syriske demokratiske styrker (SDF), en multi-etnisk milits som har vært særlig effektiv i kampen mot den såkalte Islamske staten (IS). Med liten lyst til å binde opp egne bakkestyrker i den syriske borgerkrigen har det amerikanske militæret heller fokusert på å støtte SDF med utstyr og opplæring.

Denne støtten har i seg selv vært vanskelig for tyrkiske myndigheter å akseptere. YPG og YPJ er de militære vingene til Det demokratiske unionspartiet (PYD), en kurdisk organisasjon som ble opprettet etter at Abullah Öcalan og hans Kurdistans arbeiderparti (PKK) ble kastet ut av Syria i 1998 etter 15 års krig med den tyrkiske staten. Öcalan har vært fengslet i Tyrkia siden 1999, men både PKK og PYD regner ham fremdeles som sin ideologiske leder.

Selv om de to gruppene har egne ledere og separate organisasjonsstrukturer, deler de ideologi til dels også personell. Tyrkiske myndigheter anser derfor YPG og PKK som to sider av samme terrorgruppe og frykter at materiell støtte til YPG i Syria før eller siden vil finne veien til PKK i Tyrkia. Da utenriksminister Rex Tillerson den 15. januar uttalte at USA skulle konvertere SDF fra en ad hoc-styrke i kampen mot IS til en permanent grensestyrke, rant det over for Erdogan. Noen få dager senere hadde han sendt tyrkiske styrker, sammen med den brokete forsamlingen av arabiske og turkmenske militante som utgjør den tyrkisk-støttede Frie syriske hæren (FSA), over grensen for å invadere byen Afrin, som YPG har kontrollert i flere år siden Assad trakk sine styrker ut av regionen i 2012.

 
 
 

 
USAs utenriksminister Tillerson og Tyrkias president Erdogan under et møte i mars 2017. Foto:  US Department of State
 

Fra offisielt hold støtter ikke USA YPG-styrkene i Afrin, kun SDF. Det bryr ikke Erdogan seg om. Samtidig som beleiringen av Afrin er i ferd med å utvikle seg til nok en humanitær krise, truer Erdogan nå med å sende sine styrker videre til Manbij, hvor amerikanske spesialstyrker befinner seg. Hvordan kan Tyrkia true med å angripe sin NATO-allierte USA? Og omvendt, hvordan kan USA støtte styrker som er alliert med PKK, som USA selv anser som en terrorgruppe? Og hvilken rolle spiller Russland og det syriske regimet i alt dette? En forsker som makter både å holde alle trådene fra hverandre samtidig som hun på en tydelig måte viser hva som står på spill, er PRIOs Pınar Tank, som i sin artikkel for Carnegie Endowment for International Peace også advarer om hvilke konsekvenser invasjonen kan ha for det tyrkiske samfunn.

Anbefalt lesinng:

Pinar Tank (2018), Turkey's Risky Adventure in Afrin, Carnegie Endowment for International Peace.

Joakim Parslow er førsteamanuensis ved Midtøstenstudier ved UiO