Ukens analyse, .

Et innblikk i Rojava


Ukens analyse er skrevet av Joakim Parslow, førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo. Han ser på grenseområdet mellom Tyrkia, Syria og Irak - et område som kalles for Rojava og som nord-syriske kurdere har forsøk å skape en uavhengig region ut av siden 2013. Parslow anbefaler en interessant artikkel i New York Times om dette området, og personene bak drømmen om uavhengighet. God lesning!

Hver uke presenteres en tidsrelevant analyse, håndplukket av en av Atlanterhavskomitéens samarbeidspartnere, egne ansatte eller andre. Hvis du ønsker å bidra med ukens analyse, ta kontakt med magnus@dnak.org

Det har vært et par dramatiske uker i den allerede svært kompliserte situasjonen som hersker i grenseområdet mellom Tyrkia, Syria og Irak. Etter at Tyrkia skjøt ned et russisk Su-24 fly den 24. november har mye av oppmerksomheten naturlig nok vært rettet mot de to landenes motivasjoner for å involvere seg i konflikten. Både Russland og Tyrkia har i langt tid hevdet at de er ute etter å stanse terrorisme. Men «terrorisme» kan bety så mangt.

I Vestens øyne er Syria-konfliktens terrorister først og fremst IS, en organisasjon som politikere både her hjemme og i Storbritannia nylig har debattert om man skal bombe. Siden Russland for alvor inntok krigen i september i år har det imidlertid blitt klart at Vladimir Putin ser på IS som en mindre trussel enn de mange andre opprørsstyrkene som kjemper mot Bashar al-Assads regime, det være seg religiøse grupperinger som Ahrar al-Sham og Nusra-fronten, sekulære grupper som den Frie Syriske Arme—eller altså de Turkmenske opprørsstyrkene som Tyrkia i lengre tid har støttet, og som nylig ble filmet i det de skjøt på de to russiske jagerflypilotene som hadde løst seg ut av det nedskutte flyet sitt.

Den tyrkiske regjeringen har også vist få tegn på å ta IS alvorlig. Da Tyrkia i august i år kunngjorde at de skulle samarbeide med USA om å knekke terrorismen var det mange som ventet at de skulle bombe IS. I stedet bombet de posisjonene til geriljaorganisasjonen PKK, som har støttet de nord-syriske kurdernes forsøk på å skape den uavhengige regionen Rojava siden 2013. Da PKK i tillegg begynte å erklære uavhengighet i flere byer sørøst i Tyrkia, gikk tyrkiske styrker inn med både luftangrep på PKK-leire og portforbud i sivile områder.

Flagget til Rojava 

Hvem er så disse kurderne som i følge Tyrkia truer landets stabilitet? For Tyrkias regjering er de kurdiske militante både i nord-Syria og i Tyrkia ensbetydende med det marxist-leninistiske PKK som ble dannet i 1978. Både PKK og det mye større nettverket av sivile og militante grupperinger som PKK er knyttet til har imidlertid endret seg mye siden Abdullah Öcalan erklærte krig mot den tyrkiske stat i 1984. Öcalan ble fanget i 1999, og har i fangenskap lest seg opp på politiske teoretikere som Michel Foucault og Murray Bookchin. PKK og YPG sier nå at de kjemper for «demokratisk konfereralisme», et idealsamfunn basert på egalitære, feministiske og økologiske prinsipper. Wes Enzinnas artikkel i The New York Times gir et fascinerende innblikk i denne bevegelsens selvforståelse og de utfordringer de står overfor.   

Joakim Parslow er førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo og forsker på Tyrkias moderne historie i et statsvitenskapelig, rettssosiologisk og idehistorisk perspektiv