Krigen har gjort ting dyrere i Kina, men Kinas økonomiske kurs styres i samme retning som før, og kanskje med enda sterkere overbevisning om at valgene som tidligere er gjort i den økonomiske politikken, var riktige.

Kinas økonomi er i dag langt mer robust enn den var under finanskrisen i 2008. Den gang rammet et brått fall i global etterspørsel hardt. To ting ble klare:

Den første lærdommen var at flere ressurser måtte settes inn i den teknologiske oppgraderingen av Kinas industri. Gjennom målrettet politikk har Beijing systematisk styrket teknologisektoren og diversifisert industrien. Samtidig har myndighetene insistert på å beholde produksjon på alle nivåer i verdikjeden i Kina, fra det enkle og rutinepregede til det teknologisk avanserte. Der Vesten outsourcet og spesialiserte seg, valgte Kina å beholde kontroll.

Den andre lærdommen fra 2008-krisen var at sterk avhengighet av global etterspørsel skaper sårbarhet. Xi Jinpings politikk for «dobbel sirkulasjon» er et svar på denne utfordringen. Strategien går ut på å styrke innenlandsk produksjon, forbruk og teknologisk selvforsyning som hovedmotor i økonomien, samtidig som Kina fortsatt bruker handel, investeringer og globale markeder der det tjener kinesiske interesser.

Resultatet er at Kinas økonomi ikke er sårbar på samme måte som i de fleste andre land. Irankrigen har vært en stresstest, og Kina har så langt bestått den. Veksten gikk faktisk svakt opp til 5% i siste kvartal på tross av krigen.

Det betyr ikke at Iran-krigen er uten konsekvenser. Den forsterker problemer Kina allerede slet med. Ubalansen mellom en eksplosivt voksende industri og husholdninger som bruker for lite, er den dypeste strukturelle utfordringen.

Når energiprisene stiger og global etterspørsel vakler, øker presset for å stimulere innenlandsk forbruk – noe kinesiske myndigheter lenge har snakket om, men slitt med å gjennomføre. Irankrigen gjør dette mer presserende, uten at den endrer hva løsningen må være: mindre avhengighet av eksportdrevet vekst og høyere innenlands forbruk.

Den mest konkrete effekten av krigen handler om energi. Kina importerte rundt 80 prosent av Irans olje. Selv om iransk olje aldri har vært mer enn én av mange kilder for Kina, representerer bortfallet et reelt tap – særlig av prisfordelen som sanksjonsutsatt olje ga. Men Beijing har lenge arbeidet etter to parallelle mål: å ikke være avhengig av én enkelt leverandør, og å redusere avhengigheten av olje som energiform overhodet. Russland og Venezuela har fylt roller som marginale men strategisk viktige leverandører, primært fordi de tilbyr gunstige priser, ikke fordi de er uerstattelige. Irankrigen gjør at den geografiske diversifiseringen av oljetilførselen fortsatt er prioritert. Særlig kan Kina ønske å gjøre seg mindre avhengig av Midtøsten fremover.

Det er her paradokset ligger: Krigen fremskynder en omstilling Kina ville gjort uansett. Elektrifisering, fornybar energi, kjernekraft, utbygging av lagringskapasitet og strømnett – dette er ikke krisetiltak, det er kjernen i Kinas industrielle strategi for tiåret. Solceller, elbiler og litiumbatterier er allerede blant Kinas viktigste eksportprodukter. Når olje blir dyrere og usikker, blir det enda mer lønnsomt å selge verden alternativene.

Kina eksporterer ikke bare produkter. Landet eksporterer en modell for hvordan man kan frigjøre seg fra fossil energiavhengighet, og det eksporterer betalingsløsninger i yuan som reduserer dollaravhengigheten i global handel.

Det er en politisk dimensjon her som ikke må undervurderes. I en verden der USA nettopp har gått til krig igjen i Midtøsten, kan Kina posisjonere seg som den stabile supermakten. Beijing trenger ikke gjøre mye mer enn å holde seg unna og tilby alternativer. Den geopolitiske vinningen av å fremstå som et forutsigbart, langsiktig ankerfeste er vanskelig å sette i kroner og øre, men den er reell.

Den kinesiske modellen har interne spenninger. Involusjon (neijuan), det vil si intens, selvdestruktiv konkurranse, preger både arbeidsliv og industri. Overkapasitet er et vedvarende problem. Kinesiske bedrifter konkurrerer seg ned på marginer i sektorer der alle produserer for mye og tjener for lite. En turbulent global økonomi og forstyrrelser i skipsfart som følge av konflikten mellom Iran, Israel og USA gjør global handel mer volatil. Dette kan forsterke motsetningene i en kinesisk økonomi som prioriterer produksjon og eksport over forbruk og tjenester.

Både teknologisk oppgradering og dobbel sirkulasjonsstrategi fremstår som strategier som bedrer stabilitet i Kinas økonomi når verden er urolig. Irankrigen har justert timingen for enkeltbeslutninger, forskjøvet vektingen mellom ulike virkemidler og økt hastverket i omstillingen. Landets økonomiske kurs forblir uendret.

Iran-krigen har derfor ikke endret retningen i Kinas økonomiske politikk, men bekreftet logikken bak den: jo mer urolig verden blir, desto viktigere blir selvforsyning, industriell kontroll og evnen til å tilby andre land alternativer til en USA-dominert verdensøkonomi.

Tips til videre lesing/lytting: