Tross at møtet i havnebyen fant sted i et opprørt verdenshav, ble også dette erklært historisk og vellykket, slik NATO-møter gjerne blir. Det historiske var at det var første gang Sverige var vert for et ministermøte. Generalsekretær Mark Rutte beskrev møtet som «veldig godt» og diskusjonene som «essensielle» på veien til toppmøtet i Ankara i juli, altså vellykket. 

Møtet var det femte uformelle utenriksministermøtet siden NATO-landene gjenopptok tradisjonen med slike møter i 2022. Tanken er å ha en begrenset agenda for å få mer tid til politiske diskusjoner mellom ministerne. Da utenriksministerne var i Oslo i 2023, valgte UD å sette dem i en sirkel uten bord foran eller rådgivere bak under møtet på Rådhuset. Dette «Oslo-formatet» ble en suksess og har blitt videreført, noe bildene fra møtet i Helsingborg bekrefter.

Trump II

Donald Trumps andre presidentperiode har blitt krevende for NATO, til tross for at Trump ikke har satt spørsmål ved artikkel 5, den kollektive forsvarsforpliktelsen, så tydelig som han gjorde sist. I vår har krigen mot Iran preget det transatlantiske forholdet; før det var Grønland den vanskeligste saken. Selv om mye kan skje før Ankara, er det ifølge Rutte tre hovedsaker: økte forsvarsutgifter, en styrket forsvarsindustri og støtte til Ukraina. 

Av de tre vil trolig den første, forsvarsutgifter, få klart mest oppmerksomhet. Mark Rutte vil nok fortsette sine forsøk på å blidgjøre Trump ved offentlig å fremheve hvordan det er takket være Trump at ting har skjedd i NATO, at alle allierte bruker mye mer på forsvar. Stoltenberg brukte samme tilnærming. Og det er i stor grad Trumps fortjeneste at mange NATO-land bruker mer på forsvar. 

 

Amerikanske kutt

Nylig meldte det tyske tidsskriftet Der Spiegel at en amerikansk tjenestemann, Alexander Velez-Green, hadde informert allierte om at USA vil redusere sine militære bidrag til NATO. Andre medier, som Politico, bekreftet senere opplysningene. Nyheten har blitt slått stort opp i den mer tabloide pressen, med overskrifter som Skrekknyhet for Nato. Ikke overraskende dekket også russiske RT saken.

Debatten om hvordan byrdene med NATO-medlemskapet bør fordeles, er ikke ny. Som Marco Rubio understreket til pressen i Helsingborg, strekker historien om amerikansk misnøye rundt byrdefordelingen seg tilbake til 1950-tallet. Det som er nytt under Trump, er metodene USA bruker.

Hva er det USA vil gjøre? Litt forenklet planlegger USA å melde inn færre bidrag til listen over styrker som er tilgjengelige for NATO. Det er på grunnlag av denne listen, denne styrkestrukturen, at NATOs militære ledelse kan legge planer. Det er verdt å merke seg at en slik reduksjon på ingen måte er synonym med en reduksjon av amerikanske styrker i Europa. USA skal visstnok kutte innmeldingen av bombefly. Ingen amerikanske bombefly er fast stasjonert i Europa, så endringer blir i utgangspunktet «kun» at de ikke står på NATOs liste. 

Sentralt i det nye planverket for kollektiv forsvar som NATO har utviklet siden 2020, står ambisjonen om at planene skal være «ressurs-» eller «styrkesatt». Det vil si at det er styrker øremerket for innsats i krise og krig. I NATOs felles forsvarsplanprosess setter de allierte et ambisjonsnivå for hvilke styrker NATO bør ha, eller kapabiliteter (evner) som det mer presist heter. NATOs operative hovedkvarter, SHAPE, har det praktiske ansvaret for å få medlemslandene til å melde inn bidrag. Det er visstnok på en styrkegenereringskonferanse i juni, som SHAPE har ansvar for, at USA formelt vil meddele det omtalte nedtrekket.

 

Byrdeskiftet

Trump-administrasjonen fikk i fjor økt forventningen til hva NATO-landene skal bruke på forsvar fra to til fem prosent av brutto nasjonalprodukt. Nå signaliserer USA at andre NATO-land må fylle mer av NATOs militære behov. Skal behovene i planverket fylles, så vil nå USA gjøre mindre og de andre må gjøre mer – de må tette hullene etterlatt av USA.

Det er ikke lenger snakk om en mer rettferdig byrdefordeling, men et byrdeskifte. Alt i 2009 ga USA signal om at landet ikke ville fylle mer enn 50 % av noe militært enkeltbehov i NATO. Det var ment å presse andre til å gjøre mer, men ble gjort i det stille og ei heller strengt praktisert. Noen typer militært utstyr er det kun USA som har. Bombefly er ett eksempel. Trump-administrasjonen ser nå ut til å kutte mer hardhendt og konkret – å legge et veldig tydelig og konkret press på andre allierte om å ta over ansvaret. Det er nytt.

 

Bør vi være bekymret?

Hva er konsekvensen for europeisk sikkerhet? Er det grunn til bekymring? Både ja og nei. Det er klart at bildet av et svekket NATO, med en svekket amerikansk forpliktelse, ikke øker alliansens evne til å avskrekke Russland. Vladimir Putin har vist at han kan bomme stygt, slik han gjorde med fullskalainvasjonen i Ukraina. Inntrykket av et svekket amerikansk engasjement i NATO kan øke Russlands risikovilje.

Samtidig skal man ikke overdrive betydningen, av flere grunner. For det første er det ikke slik at USA trekker seg helt ut verken av Europa eller NATO. Mye tyder på at USA vil følge vedtatte prosesser, noe som gjør at gjennomføringen av kuttene vil ta tid, slik det meste gjør i alliansen.

Styrkene – flyene og annet – som USA tar bort fra NATOs liste, blir ikke borte. Selv om USA skulle flytte fly fra Europa til Asia, så er det snakk om timer før de kan være tilbake. På samme måte som det ikke er 100 % sikkert at noe USA eller andre allierte setter på NATO styrkeliste faktisk er tilgjengelig i krise og krig, så er det heller ikke slik at styrker som ikke står på listen, ikke kan brukes. 

Det vil fortsatt være titusenvis av amerikanske soldater, og titusenvis av andre amerikanske borgere i Europa. Det er vanskelig å se for seg at selv Trump vil nekte det amerikanske forsvaret å bruke alle tilgjengelige styrker, uansett om de står på en liste eller ikke, dersom russiske angrep dreper amerikanere i Europa.

Den vanskeligste situasjonen vil kommer dersom det bryter ut en konflikt mellom USA og Kina, for eksempel over Taiwan. Da vil USA trolig måtte sende det meste de har dit, noe Russland i teorien kan utnytte. Samtidig er ikke Europa forsvarsløst uten amerikansk støtte. NATO-Europa vil høyst trolig fortsatt vinne en konvensjonell krig mot Russland, men det vil bli mer krevende. Vi vil være mindre overlegne. Russland har ikke klart å beseire Ukraina i en fullskalakrig som snart har vart like lenge som Andre verdenskrig. Ukraina har 40 millioner innbyggere. NATO-Europa har over 450 millioner.

Stho delat’?

Hva må gjøres, spurte Lenin. Det er spørsmålet USA stiller andre NATO-land overfor i disse dager. Det er fristene å si at vi kan vente ut Trump, men det er neppe den beste løsningen. Trump har fått de fleste andre NATO-land til å tenke at det er i deres egen interesse å ikke være så avhengige av USA som de lenge har vært. Det kan komme flere Trump-er.

Det er ikke amerikanske soldater, marinefartøy og kampfly Europa er mest avhengig av , men heller såkalte enablers – ting som tilrettelegger – som evne til innsamling avetterretning, langtrekkende presisjonsvåpen, tunge transportfly og tankfly. Med historisk høye forsvarsbudsjetter, bør det ikke være penger det står på heller, men å få mest mulig forsvarsevne ut av pengene. For å bli mindre avhengig av USA, for å fylle hullene, må europeiske NATO-land (og Canada) samarbeide for å etablere en egen evne.

Det er imidlertid få i Europa som ønsker at båndene til USA svekkes. Innsatsen for å bli mindre avhengig av USA bør derfor ikke brenne noen broer. Det er håp om at ting blir mer normalt når Trump ikke lenger er president. For nå kan man si at utenriksministermøtet i Helsingborg gir håp om at også toppmøtet den 8.-9. juli kan skje uten videre drama. Med Trump i Det hvite hus, vet man imidlertid aldri…