Delstatsvalget 6. september ble et historisk nederlag for de etablerte partiene. AfD fikk 43,8% og 39 av 83 mandater, mens forbundskansler Friedrich Merz’ kristelig-demokrater (CDU) ble mer enn halvert og falt til 17,2 prosent. AfD mangler dermed bare tre mandater for absolutt flertall og regjeringsmakt i delstaten. Man kan ikke utelukke at det lille røde partiet Bundnis Sarah Wagenknecht (BSW), vil støtte AfD inn i delstatsregjeringen etter at velgerne løftet også dem over sperregrensen med 5,3%. Like viktig som partivalget er valgdeltakelsen på nær 78 %.[1] Den vitner om at dette ikke var et valg hvor en liten, radikalisert velgergruppe mobiliserte, mens flertallet ble hjemme. AfD har klart å mobilisere en stor andel hjemmesittere, et bredt lag av velgerne og ble største parti i nesten alle aldersgrupper.[2]
Valget i den lille østtyske delstaten med 1.7 millioner velgere utgjør kun 3 % av Tysklands befolkning, men avdekket en stadig dypere kløft mellom øst og vest. Det utfordret Kristelig-demokratene (CDU) og forbundskansler Friedrich Merz’ «brannmur-strategi» for å holde AfD utenfor politisk innflytelse. På lengre sikt kan valget få konsekvenser for demokratiet i Berlin, Tysklands rolle i Europa og evne til å opprettholde en samlet linje overfor Russland og Ukraina.
Det gjør det nødvendig å skille mellom to spørsmål.
Hvorfor vokser AfD i Tyskland generelt?
Og hvorfor er oppslutningen så mye sterkere i det tidligere Øst-Tyskland?
De generelle årsakene: misnøye med det politiske sentrum
En del av AfDs fremgang i Sachsen-Anhalt skyldes faktorer som ikke er spesielt østtyske. De samme tendensene finner vi i ulik grad i hele Tyskland og andre europeiske land: svak økonomisk vekst, høye energi- og levekostnader, migrasjon, frykt for sosial tilbakegang og økende mistillit til de etablerte partiene. I tillegg kommer det en utrygghet som følger de store geopolitiske endringene rundt Europa, med krig, usikre allianser og tap av innflytelse for Vesten globalt.
Tysklands økonomiske problemer har gitt AfD særlig gode betingelser. Landet har gjennom flere år slitt med svak vekst, høye energipriser og strukturelle problemer i industrien. Omstillingen i bilindustrien og frykten for tap av arbeidsplasser forsterker usikkerheten. Sachsen-Anhalt er blant delstatene med høyest arbeidsledighet. At Volkswagen kort tid før valget varslet omfattende nedbemanning, illustrerte problemene i den tyske industrimodellen. Bortfallet av billig og stabile energileveranser fra Russland, betydelig konkurranse fra Kina og nye tollsatser fra USA, har i det hele utfordret den tyske økonomiske modellen.
Samtidig har migrasjon vært AfDs viktigste mobiliserende sak siden flyktningkrisen i 2015/16, hvor partiet endret profil fra et anti-europarti til anti-innvandringsparti. Partiet har klart å koble migrasjon, spesielt fra muslimske land, til kriminalitet, press på velferdsgoder, kulturell identitet og ekte «tyskhet» og spørsmålet om statlig kontroll. Dette er problemstillinger som mobiliserer høyrepopulistiske velgere langt utenfor Øst-Tyskland.
AfD profiterer også på en mer generell mistillit til de etablerte partiene. Regjerings løfter om en «reformhøst» 2025 er ikke blitt innfridd, i stedet har de to regjeringspartiene kranglet om en høyst nødvendig pensjonsreform. Forbundskansler Merz er da også historisk upopulær; kun 13 % av alle tyskere mener han gjør en god jobb, mens tallet for Sachsen-Anhalt er 9%. Valget i Sachsen-Anhalt var slik, i betydelig grad, et protestvalg mot regjeringen i Berlin og kansleren. Hele 87 % av velgerne oppga at de var misfornøyde med den føderale regjeringen.[2]
Men disse faktorene forklarer ikke hvorfor AfD, et parti som klassifiseres som «forfatningsstridig» av myndighetene, får nær 44 % i Sachsen-Anhalt, mens oppslutningen i Vest-Tyskland gjennomgående er langt lavere. En måte å forstå dette på, er å se nærmere på den særegne østtyske erfaringen.
Den østtyske erfaringen: 1990 som historisk brudd
For vesttyskerne innebar gjenforeningen i stor grad at deres eksisterende stat og samfunnssystem ble utvidet østover. For østtyskerne innebar 1990 at praktisk talt hele den politiske, økonomiske og sosiale ordenen de kjente, forsvant.
DDR-industrien kollapset eller ble tvangsprivatisert. Arbeidsledigheten steg dramatisk. Bedrifter ble nedlagt eller overtatt av vesttyske selskaper, og millioner av mennesker flyttet vestover. Den lille delstaten Sachsen-Anhalt med 2.1 millioner innbyggere har siden gjenforeningen mistet omkring en fjerdedel av befolkningen.[3]
Levestandarden har riktignok blitt betydelig forbedret, og de økonomiske forskjellene mellom øst og vest er sterkt redusert. Men dette skjuler en annen forskjell: Tyskland har kommet langt lenger i lønnskonvergens enn i konvergens når det gjelder formue, eierskap, status og makt.
Økonomisk makt
Vesttyske familier har gjennom flere generasjoner kunnet akkumulere eiendom, bedrifter, aksjer og annen privat kapital. Denne kapitalakkumulasjonen eksisterte ikke i det sosialistiske DDR. Derfor er forskjellene i privat formue fortsatt langt større enn forskjellene i løpende inntekt. Denne forskjellen videreføres også i generasjoner gjennom arv og mangel på arv. Tall fra Statistisches Bundesamt viser at det i 2024 ble registrert fire ganger så mange skattepliktige arve- og gaveoverføringer i vest som i øst.
Det samme gjelder eierskap. Mange av Tysklands store selskaper og familieformuer har sine historiske røtter i vest. Velkjente selskaper som BMW, Mercedes, VW, Siemens, BASF, Allianz, Deutsche Bank, Aldi, Lidl osv., ble bygget opp i Vest-Tyskland etter 1945. Store konsernhovedkontorer forble i vest etter gjenforeningen, og dermed er topplederjobber, styreplasser, advokatmiljøer, investorer, stiftelser og andre nettverk rundt økonomisk makt, fortsatt konsentrert i de gamle vesttyske delstatene. Det finnes heller ingen østtyskere blant Tysklands aller største private formuer.
En fortsatt vesttysk dominert elite
Kanskje enda viktigere politisk, er underrepresentasjonen av østtyskere i den fellestyske eliten. Østtyskere utgjør rundt 15 prosent av befolkningen, men bare 12,1 % av rundt 3000 kartlagte topposisjoner. Skjevheten er særlig stor i næringslivet, hvor andelen er bare 4 %, mens den i kulturlivet er 6,8 %. Også i medier, akademia og rettsvesen er østtyskere klart underrepresentert. Det samme gjelder de øverste posisjonene i Bundeswehr. Politikken er det viktigste unntaket, særlig på delstatsnivå.[4]
Skjevheten er heller ikke bare en rest fra den første generasjonen etter gjenforeningen. Omkring to tredjedeler av personene i de kartlagte eliteposisjonene ble skiftet ut mellom 2018 og 2024, mens den østtyske andelen bare steg fra 10,9 til 12,1 %.[4]
Disse tallene viser at den økonomiske misnøyen kan kobles til målbare forskjeller i hvem som faktisk besitter økonomisk og institusjonell makt i Tyskland. Dette kan bidra til å forklare hvorfor en følelse av å være annenrangs kan overleve til tross for den betydelige materielle forbedringen siden 1990. En østtysker kan ha langt høyere levestandard enn foreldrene hadde ved gjenforeningen, men samtidig konstatere at familiens formue er mindre, lønnen lavere, regionens bedrifter oftere eies utenfra og mennesker med østtysk bakgrunn sjeldnere befinner seg i samfunnets maktposisjoner. I undersøkelsen Sachsen-Anhalt-Monitor 2025 svarte 61 % av dem som identifiserte seg som østtyske at de opplevde østtyskere som «borgere av annen klasse».[5]
AfD har vært langt dyktigere enn de tradisjonelle partiene til å politisere denne følelsen av manglende anerkjennelse.
Det kanskje mest interessante funnet i valgdagsmålingen er nettopp at 36 % mente at AfD var partiet som best representerte østtyske interesser, mens bare 16 % sa det samme om DDR-statens etterfølgerparti på venstresiden Die Linke.[6] AfD ser dermed ut til å ha overtatt en rolle som Die Linke tidligere hadde: som det politiske uttrykket for en særegen østtysk erfaring.
Migrasjonsparadokset
Også migrasjon får en særegen østtysk dimensjon. De østlige delstatene i Tyskland har langt færre innvandrere enn de vestlige, men motstanden mot innvandring er gjennomgående sterk og AfD står ofte sterkest i områder hvor andelen innvandrere historisk har vært relativt lav. Det tyder på at sammenhengen ikke bare handler om konkrete erfaringer med migrasjon. Den handler også om kulturell identitet, «ekte tyskhet» og frykten for tap av kontroll over raske samfunnsendringer.
Det kan også henge sammen med at DDR var et langt mer kulturelt homogent samfunn enn Vest-Tyskland. Østtyskerne hadde mindre hverdagskontakt og erfaring med arbeidsinnvandringen som preget Vest-Tyskland fra 1950- og 1960-årene. De få immigrantene som oppholdt seg i DDR var enten studenter eller gjestearbeidere på kortere opphold, invitert av staten fra sosialistiske samarbeidsland. De hadde liten omgang med østtyskere flest. Den raske utviklingen mot et mer multikulturelt Tyskland etter 1990 kan derfor ha blitt opplevd annerledes i øst.
En tilleggsfaktor når det gjelder endret demografi, er at mange østtyske områder mistet store deler av befolkningen som tidligere nevnt var tilfelle for Sachsen-Anhalt. Særlig forlot unge, velutdannede kvinner småbyer og landdistrikter. Disse er blitt etterlatt med en aldrende befolkning, færre arbeidsplasser, svakere offentlig infrastruktur og en opplevelse av lokalsamfunn i tilbakegang. Dette er en geografi som passer godt til AfD-stemmegivningen i følge Bundeszentrale für politische Bildung.
Russland og Ukraina – en annen østtysk erfaring
En annen tydelig øst-vest-forskjell gjelder Russland. Denne har fått økt politisk betydning etter Russlands angrepskrig mot Ukraina i februar 2022.
Østtyskeres historiske erfaring med Russland er selvsagt ambivalent. Den røde arme og Sovjetunionen var okkupasjonsmakt, og sovjetiske soldater stod i DDR helt til 1994. De familier og individer som ble sterkest rammet av det totalitære Sovjetregimet, har naturlig nok et helt annet syn enn den DDR borger som enten gikk i tjeneste for Moskva eller holdt seg i sin «private nisje». Mange østtyskere levde i flere tiår med Russland som en naturlig del av sin politiske og kulturelle virkelighet. De hadde langt mer direkte kontakt med russisk språk blant annet i skolen, kulturliv og med mennesker i hverdagen. Dette har etterlatt et annet forhold til Moskva blant deler av den østtyske befolkningen, enn det som dominerer i det vestvendte NATO-landet Vest-Tyskland.
Skepsisen til våpenleveranser til Ukraina, sanksjoner mot Russland og kraftig økte, lånefinansierte, forsvarsutgifter, er sterkere i øst, viser en rekke målinger. AfD har utnyttet dette ved å kreve stans i støtten til Ukraina, opphevelse av Russland-sanksjonene og gjenopprettelse av økonomiske og energipolitiske forbindelser med Moskva.[7]
Disse synspunktene vant tydelig frem i Sachsen-Anhalt. 57 % av velgerne støttet at AfD ikke ville levere flere våpen til Ukraina. Dette synspunktet kan også være økonomisk motivert, da mange oppfatter at statens støtte til Ukraina går på bekostning av andre viktige formål hjemme. Bare 48 % oppfattet Russland som en sterk trussel mot Tysklands sikkerhet. Blant AfD-velgerne mente 66 prosent at Russland ikke utgjorde noen sterk trussel.[6] AfDs argument om at Europa må oppgi sin «sabelrasling» og konfrontasjonskurs overfor Russland, får slik omfattende støtte blant velgerne. Dette kan også forklare at det svært Russland-vennlige, røde partiet BSW fikk 5,3 % av stemmene i Sachsen-Anhalt. Både AfD og BSW taler om at man må søke «fred» for enhver pris.
AfDs Russland-politikk er derfor ikke bare et utenrikspolitisk særstandpunkt. Den treffer en særegen østtysk historisk erfaring og en utbredt oppfatning av at konfrontasjonen med Russland har påført Tyskland høye energipriser og store økonomiske kostnader i tillegg til en militarisering de ikke ønsker.
Fra protestparti til østtysk folkeparti
Dette er kanskje den viktigste lærdommen fra valget. AfD vinner ikke lenger bare fordi velgerne ønsker å protestere mot de regjerende sentrumspartiene. Valgdagsmålingene viser at velgerne nå tillegger partiet politisk kompetanse på stadig flere områder. 30 prosent mente AfD hadde de beste løsningene for økonomien, mot bare 8 prosent i 2021. AfD ble også vurdert som best på kriminalitetsbekjempelse, asylpolitikk, energiforsyning og ivaretakelse av østtyske interesser.[6]
Det innebærer en kvalitativ endring. AfD er i ferd med å utvikle seg fra et Protestpartei til et Volkspartei i øst.
Et strategisk dilemma for Merz og CDU
For forbundskansler Friedrich Merz er resultatet derfor langt mer alvorlig enn et tapt delstatsvalg. Hans strategi har vært å flytte CDU i en mer konservativ retning, særlig på migrasjon og sikkerhet, samtidig som partiet opprettholder en brannmur som innebærer intet politisk samarbeid med AfD. Sachsen-Anhalt viser at strategien foreløpig ikke har hentet velgerne tilbake. CDU er blitt redusert til mindre enn halvparten av AfDs størrelse i delstaten. Merz innrømmet dagen etter valget at resultatet hadde rystet CDU «til grunnvollene», men avviste igjen samarbeid med AfD.[8]
Problemet er at brannmuren blir stadig vanskeligere å praktisere når AfD får over 40 % oppslutning. Det gjør koalisjonsdannelser særdeles vanskelig å forme og politisk «unaturlige». Partier med fundamentalt forskjellige programmer må samarbeide for å holde AfD utenfor regjering. AfD kan dermed fremstille partisystemet som en konflikt mellom «oss» og «alle de andre».
Men det følger ikke at CDU nødvendigvis bør oppheve brannmuren. Et samarbeid mellom CDU og AfD kan legitimere AfD uten nødvendigvis å redusere oppslutningen. Men jo lenger man unngår samarbeid, jo mer fristende blir det for deler av høyresiden i CDU å søke et slikt. Det kan føre til avskallinger eller splittelse av partiet på sikt. Merz står dermed overfor et dilemma uten noen åpenbar løsning.
Konsekvensene for Tyskland og Europa
Selv med regjeringsmakt i lille Sachsen-Anhalt, som utgjør ca 3% av Tysklands befolkning, kan AfD ikke endre Tysklands NATO-politikk, avslutte støtten til Ukraina eller oppheve Russland-sanksjonene. Utenriks- og forsvarspolitikken bestemmes på føderalt, nasjonalt nivå.
Den indirekte virkningen kan likevel bli betydelig. Østtyske CDU-politikere vil møte økende press om Ukraina, Russland, migrasjon, energi og forsvarsutgifter. Dersom AfD gjør tilsvarende sterke valg i flere østtyske delstater, som i det kommende valget i Mecklenburg-Vorpommern 20. september, vil dette også påvirke den nasjonale politiske agendaen.
For Europa ligger den dypere betydningen et annet sted. Tyskland har siden 1945 vært landet hvor historien satte særlig sterke grenser for den radikale høyresiden. At denne historiske sperren er blitt betydelig lavere, vitner søndagens valg om. Sachsen-Anhalt-avdelingen av AfD er klassifisert som høyreekstrem av delstatens Verfassungsschutz, men fikk altså nær 44 % i et valg ved en svært høy valgdeltakelse på 76 %. [6]
Samtidig er Sachsen-Anhalt et europeisk varsko. AfDs fremgang skyldes en kombinasjon av problemer som også finnes andre steder: økonomisk usikkerhet, utrygghet, migrasjon, mistillit til etablerte partier og frykt for sosial tilbakegang, samt en generell uro knyttet til de omfattende geopolitiske endringene vi står oppe i.
Men valget viser også noe mer spesifikt tysk: 36 år etter gjenforeningen eksisterer det fortsatt en øst-vest-kløft i formue, eierskap, representasjon, historisk erfaring og politisk identitet.
AfD har klart å utnytte denne kløften politisk.
Det er kanskje den viktigste forklaringen på hvorfor partiet i Sachsen-Anhalt ikke lenger bare fremstår som et radikalt protestparti, men som Øst-Tysklands nye folkeparti. Og dersom denne utviklingen fortsetter, vil konsekvensene etter hvert merkes langt utenfor de østtyske delstatene, i Berlin, i tysk Europa-politikk og i Europas evne til å opprettholde en samlet linje overfor Russland og Ukraina.
Kilder
[1] Ladeswalleiterin Sachsen-Anhalt, Landtagswahl 2026 – vorläufiges Ergebnis, 7. september 2026.
[2] Reuters, Saxony-Anhalt election delivers a blow to Merz and a warning to Europe, 7. september 2026; ARD/Infratest dimap, valgdagsanalyse Sachsen-Anhalt 2026.09.08
[3] Statistisches Bundesant (Destatis), 35 Jahre Deutsche Einheit, 2025. Befolkningsutvikling, migrasjon og økonomiske forskjeller mellom øst og vest.
[4] Universität Leipzig m.fl., Elitenmonitor 2026. Kartlegging av rundt 3000 eliteposisjoner og østtysk representasjon etter samfunnssektor.
[5] Landeszentrale für politische Bildung Sachsen-Anhalt, Sachsen-Anhalt-Monitor 2025
[6] ARD/Infratest dimap, Landtagswahl Sachsen-Anhalt 2026 – Wahltagsbefragung, gjengitt i Tagesschau, 6.-7. september 2026. Tall for partikompetanse, østtyske interesser, Ukraina og synet på Russland.
[7] Reuters, Russia divide resurfaces as AfD leads in Saxony-Anhalt, 2. september 2026.
[8] Reuters, Far-right win leaves Germany’s Merz shaken as AfD plots path to power, 7. september 2026.
Hør analysen om hvorfor Øst-Tyskland stemmer på ytre høyre her.
Hør analysen om veien videre etter AfDs brakvalg i Sachsen-Anhalt her.
